Kaizers Orchestra – Violeta, Violeta vol. 1

Om en ikke teller med overskuddsmaterialet som endte opp i Våre demoner i 2009, er dette Kaizers Orchestras femte studioalbum – det første siden Maskineri fra 2008. Og der Maskineri for noen, deriblant meg selv, var en skuffelse, slår Jærbanden hardt tilbake med første del av den lenge påventede trilogien Violeta, Violeta. KNALLHARDT tilbake.

Opptakt

Der Kaizers-låter som regel er en del av et stort (og tidvis nokså innviklet) univers, har opptakten til release av Violeta, Violeta vært et lite mikrokosmos i seg selv. Først dro bandet ut på en kort turne for omtrent et år siden, hvor de spilte i landets fire største byer “for å finansiere innspillingen av vårt neste album”, som bandet sa det selv.

Det blir mer og mer opp til artistene selv å finne løsninger på å få ut musikken sin. (…) Fysisk platesalg er det tradisjonelle lokomotivet i forhold til å finansiere bransjen, og nå som dette er kraftig redusert, og digitalt salg ikke kompenserer, så bryter deler av musikkbransjens økosystem sammen. Selv om det har blitt gratis å laste ned musikk så må vi fortsatt betale studiotid, produsenter, mastering, utstyr, hotell, fotograf, coverdesigner, promo, distribusjon, trykking, markedsføring og alt det som må til. Vi står vel ovenfor et såkalt “paradigmeskifte” i bransjen akkurat nå. Det er først og fremst en spennende utfordring som krever at vi tar noen grep og “get with the times”. - Geir Zahl, Kaizers Orchestra (fra kaizers.no)

Konserter i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim sørget for mynt nok i kassa til å dekke bandets del av innspillingskostnadene. Men den originale vrien stopper ikke der. Publikum på konsertene kunne bytte inn billetten sin i en begrenset utgave av nyplata, som en slags “takk for støtten” fra bandet selv. Planene om storsatsingen Violeta, Violeta – tre album utgitt i løpet av knappe to år, ble presentert på hver konsert. For å gi fansen et ekstra innblikk i fremtiden, ble tre låter fra Vol. 1 spilt på disse konsertene – men IKKE for første gang. Urpremieren på låtene Philemon Arthur and the Dung, Sju bøtter tårer er nok, Beatrice og Femtakt filosofi ble fremført på bransjefesten Eurosonic i Groningen. Før de fire konsertene i Studio Tour ble det presentert opptak av hver låt – én pr. mandag – i det som ble kalt The Monday Bootleg Tricolor. På denne måten kunne folk lære seg låtene FØR konserten. Artige greier. Stemningen i Peer Gynt-salen var i alle fall ekstrem.

Første singel fra Vol. 1 var Philemon Arthur and the Dung, som fans allerede hadde stiftet bekjentskap med gjennom Monday Bootleg Tricolor og Studio Tour. Singel nummer to var derimot ukjent for de fleste – også lenge etter “lansering”…

Gratis PR

Andre singel ut, Hjerteknuser, eksisterte nemlig i VELDIG mange versjoner – men ikke fra Kaizerne selv. Låten ble offentliggjort som et noteark, i en konkurranse der fans kunne spille inn sin egen versjon av den uutgitte låta. Konkurransen var et samarbeid mellom Kaizers Orchestra og Lydverket på NRK, og høstet stor respons. Til slutt ble Moi utropt til vinner, og vant en rimelig fet premie: å varme opp for Kaizers Orchestra på P3sessions, samt sin versjon av låta utgitt på Kaizer Records. Vinnerbidraget kan høres HER – sammenlign gjerne med originalen HER.

Hjerteknuser har så langt slått alle bandets rekorder for radiospilling – mye takket være den voldsomme publisiteten bandet fikk gjennom coverkonkurransen. En aldri så liten genistrek, altså.

Studio Tour var, som tidligere påpekt, et resultat av sviktende platesalg. Et annet lite PR-triks var å utgi singel nummer tre fra albumet som en eksklusiv bonus til alle som forhåndsbestilte albumet. Vol. 1 kunne forhåndsbestilles fra 17. november, og med på kjøpet fulgte en digital utgave av En for orgelet, en for meg – Vol. 1s tredje singel i rekken. Muligens litt spesielt – den 17. november, altså to og en halv måned før lansering, var halve albumet allerede presentert gjennom Monday Bootleg Tricolor og singelslipp. Spilte Kaizers hasard med alle kortene på hånden? Eller hadde de spart noe snacks til platelanseringen?

Svovel og bensin

Joda, selv om alt som ble presentert av innhold før lansering var av god kvalitet, finnes det også virkelige gullkorn blant resten av albumets 10 låter. Diamant til kull er en groovy blanding av både grusveirock og dubstep – begge deler på umiskjennelig Kaizers-manér. Både Svarte katter & flosshatter og Din kjole lukter bensin, mor er som en mer verdensvant utgave av Ompa til du dør, og Psycho under min hatt sender tankene tilbake til punkeren Blitzregn baby, pluss at den fenger på høyde med Delikatessen. Tumor i ditt hjerte er ved siden av Hjerteknuser den mest radiovennlige låten på plata, og at denne ikke ble brukt som singel til fordel for f.eks. Philemon Arthur... slår meg som litt merkelig.

Når det er sagt; jeg hadde hatt store problemer med å plukke ut singlene fra Vol. 1. Låtmateriale er såpass spredt at det er ingen låt som fullt og helt er representativt for albumet som helhet. Men til tross for det er plata ekstremt jevn, og låtene er solide. Låtene vi kjente til fra før har jo allerede vokst på oss, og lanseringens “b-sider” følger opp. Hjerteknuser er vakker med sitt staccato-komp under svevende strykere (strofen men eg vente på den dagen/då me e ut’å går/du bøye deg ner/å eg står på tå er nydelig!) , En for orgelet… er Kaizers-galskap av beste merke (ølfløyte, plystring og sjelden gjestevokal – denne gangen fra 14 år gamle Lykke Sofie Myrås, som er lillesøster til kona til vokalist Janove Ottesen). Femtakt filosofi sitter nok ikke med en gang, men når den først fester seg slipper den f*en ikke taket. Og for å understreke litt sjangerspennet på plata; Sju bøtter tårer… høres ut som en krysning mellom korpsvalsen Mr. Kaizer, hans Constanze og meg og MGP-schlägeren Save all your kisses for me. Mellom Tom Waits og Vidar Lønn-Arnesen. Mellom Blair Witch Project og Little Miss Sunshine. Merkelige greier i utgangspunktet, men det groover.

Benchmark

I det hele tatt leverer Kaizers Orchestra på samtlige punkt. I denne “anmeldelsen” blir det en del sammenligninger med materiale fra Maestro - rett og slett fordi jeg mener det er referanseverket i Kaizers-katalogen. Maestro toppet en knallsterk debut og en sørgelig oversett oppfølger i Evig pint, og er målestokken som Maskineri ble veiet og funnet for lett i forhold til. Med Ompa til du dør, Evig pint og Maestro som perler på en snor er det jo lett å si at bandet er sine egne største fiender, da forventningene er skrudd nesten kunstig høyt i taket.

Men selv etter bare tre-fire gjennomlyttinger (kontra rundt 300 for Maestro, vil jeg tro) sitter Violeta, Violeta Vol. 1 som et skudd. Hardrock-med-orkester på Svarte katter & flosshatter, ompa-hiphop på En for orgelet…, angstmessingen fra Philemon Arthur… – Vol. 1 spiller på et spekter som er noe av det største bandet har bitt over på ei og samme plate, men som likevel gjennomføres til ståkarakter og vel så det. Stemningen stiger også av små codaer og musikalske linker mellom låtene, gjerne på det gode gamle trøorgelet. Disse små linkene fungerer som intermezzoer i en herlig absurd virkelighet, og illuderer i større grad enn før følelsen av å være tilstede på verdens villeste burlesk-teater.

Med Violeta, Violeta Vol. 1 har Kaizers Orchestra slått til med nok et supert album i en allerede knallsterk katalog. Og dersom dette er standarden for Vol. 2 og Vol. 3, skal det bli morsomt å være Kaizers-fan de neste to årene.

Violeta, Violeta Vol.1 er i salg fra 31. januar. Grunnen til at jeg kan skrive dette såpass tidlig er den flotte Studio Tour-utgaven jeg har fått i posten. Driver ikke med sånn piratgreier, altså.

Men jeg suger i matte. Big time. Det må det gjøres noe med.

y > (x/2) + 7

Altså… “Suger” er et relativt begrep i denne sammenhengen. Jeg har jo litt peiling, liksom. Basisen med pluss, minus, ganging og deling går bra. Jeg kan sågar brife og kalle de fire for “addisjon, substraksjon, multiplikasjon og divisjon“. På videregående var matte nokså vanskelig for meg, men jeg var steikflink til å konstruere ting med passer. Jeg interesserte meg for det, og konstruerte seks- og sjukanter etter to uker på skolen. Så, etter omtrent to måneder, dukket det plutselig opp matteoppgaver med flere bosktaver enn tall. Da tok hjernen min permanent helg, og så seg ikke tilbake. Det er dette jeg nå skal gjøre opp for/noe med.

Forresten, ligningen som står som en slags overskrift til dette avsnittet kan jeg. Man har da LITT oversikt. Det er den funksjonaliserte standard-regelen for hva som er gangbart vedrørende aldersforskjell internt i tokjønnede unioner av samkvemsrelatert natur. Så det, så.

Ikke at algebra er et felt jeg plutselig helt ut av det blå med det samme har begynt å interessere meg for. Tvert imot er algebra et ledd som må overvinnes i min plan om å klatre opp på et habilt nivå innen matematikken. Geometrien er som sagt nokså grei, i alle fall praktisk geometri. Basisen, altså dette med å konstruere vinkler tror jeg skal gå bra. Jeg har sågar lest meg litt opp på fraktal-geometri, har prøvd å konstruere phi-baserte spiraler og er i det hele tatt godt på vei. Algebra, sannsynlighetsregning, forskjellige absurde tallsystemer, alt dette med sinus, cosinus, og jeg vet ikke hva… Der har jeg en vei å gå.

Alt dette kommer av at jeg for første gang på nokså lenge har konstruert noe som kan minne om en konkret (og oppnåelig) fremtidsplan. Uten passer, riktignok, og vinklene er langt fra rette. Men skal planen være mulig å oppnå, må jeg faktisk kunne vise papirer på at jeg kan noe. Og for å få den typen jobb jeg er ute etter, må de nevnte papirene fortelle rette vedkommende at tall er blant mine ekspertområder. Da er det bare å legge seg i selen.

Problemstillingsformuleringsfremstilling

Når jeg har skrevet forholdsvis store skoleoppgaver har jeg alltid fått beskjed om å basere den på en problemstilling. Problemet kommer først, så kommer løsningen. Litt mindre filosofisk enn høna og egget, men la gå. Da jeg er en person som liker å se ting i perspektiv, har jeg så klart kommet frem til at matematikk-løftet (som det nå heter) er en oppgave som er stor nok til å fordre nettopp en slik problemstilling.

Folk har jo nyttårsforsetter som aldri holdes, hvorfor skal ikke jeg kunne ha et midt-i-januar-forsett? Det burde uansett ha minst like stor sjanse for å overholdes som et forsett som ble inngått en drøy fjortendager tidligere. Dessuten vet jeg at det er fallhøyde på slike løfter til seg selv, og testen er den samme her som ellers i livet; the higher you are, the farther you fall. Derfor er fallhøyde noe å unngå, da jeg rett og slett ikke er en fyr som takler fallhøyde veldig bra. Løftet jeg har gitt meg selv ser derfor slik ut:

Når høsten kommer skal jeg ha blitt VELDIG kurant i matte.

Ikke “veldig god”, ikke “nokså god”, men kurant. Og ikke bare kurant, heller – VELDIG kurant. Det er er akkurat passe vagt adjektiv til at jeg tør å proklamere det med påkrevd fynd og nødvendig prakt.

Så da er det vel bare å sette i gang? Om noen har tips om hvor jeg bør begynne, bøker jeg bør kjøpe/leie/sjekke ut, nettsider som kan være en ressurs, god studieteknikk, en god film, eller bare småtriks som kan gjøre matematikken med underholdende, setter jeg stor pris på det. Dere som leser dette vet nok hvordan dere kan kontakte meg. Hvis du ikke er blant dem som vet det, sleng inn en kommentar. Takk.

I det siste, spesielt etter at jeg tenkte “Dæven, jeg drømmer faktisk nokså rart”, har jeg også begynt å skrive ned det jeg husker umiddelbart etter at oppstandelsen er et faktum. Jeg har et notat på telefonen som ikke bør oppdages i en politirazzia, da jeg sikkert blir bura inne for mistanke om grove rusrelaterte forbrytelser (med en strafferamme på 60 dager i fengsel, subsidiært 3 år med tung oppfølging fra psykiatrisk personell).

Selvfølgelig er det nokså vanlig å drømme rare ting, men jeg har fire eksempler som rett og slett må deles med folk. Først tre stykker som alle har forekommet i perioden 10. januar og frem til i dag.

1) En islandsk familie som bodde i byggefeltet mitt i mine ungdomsskoleår flyttet tilbake til Romsdal. Jeg møtte den ene jenta i familien på fest, hvorpå vi (jeg og mamma) ble invitert hjem til familien på middag. De hadde bosatt seg i mine besteforeldres gamle hus, og serverte både hummer, reker og ål til middag. Det kjipe var at alt – ALT – på bordet levde. Til og med kjøtt som ble tatt fra hummeren begynte plutselig å traske bortover fatet. Jeg ble så redd at jeg i forfjamselsen tok med meg familiens to yngste barn (de hadde 17!) som gisler og løp oppover mot Hatleliblokka. Yngstemann på arma viste en levende ål han hadde tatt med seg. Da våkna jeg.

2) Kaizers Orchestra holdt konsert under tribuna på ei fotballbane som var veldig lang, men ikke veldig bred. Den lå rett oppunder fjellet, i et landskap som kunne minne om veien til enten Åndalsnes eller Eide. Dessverre ble konserten avlyst fordi Eli Hagen hadde spist opp all strømmen. Da kom Janove Ottesen ned til publikum, tok meg i hånda og takka for sist, og lurte på om jeg ikke heller ville bli med og spille treningskamp med Arsenal. Joda, sa jeg, det blir nok kult. Arsenal spilte forresten mot et arabisk lag med hvite drakter (litt usikker på symbolikken her), jeg spilte fryktelig dårlig, og Cesc Fabregas nektet å ta meg i hånda etter kampen. Tommy Sharif var forresten manager for det andre laget. Og om noen lurte; Wenger var homofil. Det har jo de fleste skjønt allerede; ekte menn bruker ikke boblekåpe.

3) Alle som har fartet fra Molde til Vestnes eller vice versa nok ganger har nok på ett eller annet tidspunkt i livet sitt oppholdt seg på BF Rauma. Ei helt standard bilferje, etter alle kunstens regler. Tatt ut av trafikk på Romsdalsfjorden og sendt til Sunnmøre etter at gassferjene inntok området rundt Tautra. Det veldig få vet, er derimot at BF Rauma bare ble tatt ut av trafikk fordi Romsdals Budstikke-kollegaene Vegard Flemmen Vaagbø og Trond Hustad hadde brukt penger av egen lomme for å bygge den om til et dykkerfartøy. Vitenskapsmenn RB-journalistene hadde kidnappet var nemlig overbevist om at Atlantis lå på bånn av Romsdalsfjorden, og med et solid dykkerfartøy (som også serverer jævlig gode sveler!) kunne Flemmen Vaagbø og Hustad hente opp en anseelig mengde rikdommer som skulle skjenkes til nyansatt Molde-trener Ole Gunnar Solskjær. Slik kunne MFK vise muskler på overgangsmarkedet og bli den nye stormakten i norsk fotball.

To fotnoter her:

• Det viser seg at jeg er nokså sanndrømt, selv om jeg tok feil av Atlantis og Bjørn Rune Gjelsten. Det er også usikkert på om RB var involvert på noe plan.
• Gjett om jeg skvatt da jeg så BF Rauma liggende i dokka på Langsten Slip & Båtbyggeri noen dager senere. Selv om jeg slappet litt av når jeg så at jeg blandet sammen Rauma og Tresfjord. *puh*

Morsomt. Det er spesielt morsomt å skrive dette litt mer utfyllende enn telefonnotatet. Men vil det si at jeg “pakker inn” litt? Niks; det at jeg skriver drømmene ned med en gang gjør faktisk at jeg husker veldig klare detaljer fra drømmene når jeg leser gjennom notatene, f.eks. at jeg først avslørte Atlantis-prosjektet da jeg måtte redde en femåring som ramla over rekka på ferja. Tror faktisk ikke BF Rauma har “rekke”, men det er vel det man kaller kunstnerisk frihet.

Når jeg først er inne på sære drømmer, kan jeg jo skrive ned en fjerde. Denne forekom for en stund siden, nærmere bestemt natt til 21. april i fjor. Jeg vet det fordi jeg skrev den ned og sendte meg selv på mail fordi, som Penispål sa, “denne bør bevares for ettertiden”.

4) Jeg bodde på gamlehybelen min i Trondheim, sammen med min daværende kollega Hege, hennes ektemann Casper, og deres felles venn Ivan (bulgarsk snekker/altmuligmann). Casper hadde fått slag og var nokså lite sosial, han satt stort sett bare i en stol og slengte ut tilfeldige ord etterfulgt av en *JÆVLIG* irriterende latter. Hege ble såpass lei av at Casper var så vanskelig å ha med å gjøre at hun hang mer og mer med Ivan. Ivan hadde en spikerpistol, og skjøt spikere på veggen med fiskesen festet i. Ivan tok tak i sena, Hege hang på ryggen hans, og så gikk de – bokstavelig talt – på veggen. Jeg ble også lei at alt pjattet fra Casper, så jeg flytta. Min venn Rolf Marius kom og hentet meg i bil, og vi kjørte avgårde i retning fagre Romsdal. Over en fjellovergang fant vi ut at vi hadde kjørt de fire siste timene i feil fil, og da er jo regelen som kjent at du må gå resten av veien. Derfor fant vi en sti og trasket over fjellet, mens jeg fortalte Rolf Marius om hvor kul Back to the Future-trilogien var. Etterhvert kom vi frem til en avsidesliggende landsby. Den lignet litt på en western-by, bare at i stedet for grusvei var det gress. Den lignet litt på den sære byen Spectre i filmen Big Fish, forresten. Mens vi så oss om kom det en fyr med krigsmaling hoppende ut av et vindu, før han begynte å skrike og hoppe og danse om hverandre. Jeg skreik og hoppa og dansa tilbake, og etterhvert utviklet det seg til en skrike, hoppe og danse-off (eller battle, om du vil). Siden jeg gikk seirende ut av kampen bestemte landsbyboerne seg for at jeg kunne bli – på dette tidspunktet var Rolf Marius forsvunnet. Landsbyen brøt ut i spontan dans, og det hele var veldig flott. Den fineste jenta jeg noensinne hadde sett dansa med meg, og vi dansa faktisk såpass bra at det kom bort ei gammel dame og solgte oss en unge. Jeg og ungen ble presentert for jentas familie, jenta sin lillesøster ønsket meg velkommen i familien, og alt var bare fryd og gammen. Etter at ungen hadde et forbigående sykdomsanfall der den spydde hele grillpølser, måtte vi se oss om etter hus. Mitt eneste krav var at huset skulle ha ei helt perfekt hengekøye. Selvfølgelig våkna jeg AKKURAT da vi så et hus med ei hengekøye som var bra nok.

Er det rart jeg sover så lenge jeg har mulighet til når jeg får sjansen? Jeg trives jo faen meg bedre i drømmene mine enn jeg gjør når jeg er våken!

(PS: Bildene av ferjene i drøm #3 er hentet HERFRA, mens Spectre-bildet ble hentet fra timburtoncollective.com).

Folkens legger ut i lange baner om at dette er surmaga oppgulp fra Sundfør, og at hun har dratt feministbuksa litt vel langt over navlen (billedlig talt). Men hvorfor skal dette kobles opp mot feminisme?

Hva er det Sundfør egentlig har gjort? Jo, hun har blitt nominert til en pris i kategorien “Årets kvinnelige artist”. Og hun har trukket seg fra utdelingen fordi hun sier seg uenig i premissene for utdelingen, altså at det deles ut separate priser for kvinner og menn i artist-kategorien. Helt og holdent hennes eget valg. Og når hun faktisk var frempå med disse meningene tilbake i 2007 når hun mottok samme pris hun ble nominert til i år, kan man om ikke annet si at hun er standhaftig og konsekvent. Og det kan vi jo like.

Men selve problemstillingen er jo om det faktisk er nødvendig med kjønnsdelte kategorier? Folkens kan godt komme med “fysikk-argumentet”, og vise til at det for eksempel er to landslag i fotball – et for damer og et for herrer. Men hva i svarteste har dette med musikk (eller kunst generelt, for den saks skyld) å gjøre? En musikers kjønn har da vel forsvinnende lite å bety for det ferdige produktet (plata)?

Om Spellemannskomitéen bestemmer seg for å slå sammen de to prisene og kalle den nye prisen “Årets artist” i stedet, vil prisen også bli mer høythengende. Jo flere priser som deles ut, jo lavere status får den. Pris-inflasjon i praksis, altså. Kult å vinne “Årets artist”, men “Årets mannlige rødhårede debutant-artist, Midt-Norge” har liksom ikke like mye peishylle-potensial. Eller “Årets album spilt inn av kvinnelig artist i perioden april-juni med maks 3 innleide musikere utover de som regnes som faste bandmedlemmer (hvor retningslinjene for bandmedlemmer tilsier at vedkommende medvirket  på minst 75% av konsertene forrige kalenderår, evt. minst 80% av konsertene tre siste kalenderår) pluss produsentteamet som maks kan telle tre personer og hvor eksekutiv produsent må være trønder”.

En negativ ting for jentene kan kanskje være at det er flere menn enn kvinner blant de mest profilerte artistene i landet. Men det er sikkert noe de som protesterer har tatt høyde for, vil jeg tro.

Det eneste som kan tale for å beholde kjønnsinndelingen er de potensielle ramaskrikene fra kvinnesakskvinner hvis det skulle skje at menn vinner flere år på rad.

Da blir jeg JÆVLIG grinete.

Strengt tatt, som en liten digresjon, kan jeg egentlig si at tidligere nevnte noe som helst faktisk er blitt litt verre, rett og slett fordi det på skrivende tidspunkt er mye mer hår som skal behandles enn for det omtrente året siden som ble skissert i første avsnitt. Nuvel. Videre.

We’re sorry, Trond, we’re afraid we can’t do that

Fremtidsvisjoner er i det hele tatt vanskelige greier. Bare spør Stanley Kubrick og Arthur C. Clarke, som i 1968 gjorde et genialt forsøk på å skildre verden i 2001. Man syns i alle fall at det var genialt på den tiden. Genialt kan det jo forsåvidt være den dag i dag, men 2001: A Space Odyssey er nok rimelig langt fra sannheten slik sannheten fremstod for 9 år siden. I mitt forsøk på å skildre en litt nærmere fremtid (altså epistelen om hårvoks) prøvde jeg å tone ned forventningene en smule, men ville likevel se markante fremskritt til det bedre. Når forventningene ikke blir innfridd, hva skal man gjøre? Senke dem? Gi blanke? Eller fortsette ufortrødent med neste forventning? Folkens ville nok svart forskjellige ting på et slikt spørsmål. Jeg velger å senke forventningene litt.

Hjemme hos mor i Tomrefjord fant jeg en pakke pålegg i kjøleskapet her om dagen. Det var skivet ost fra Kavli, og jeg ble henrykt av glede. Ikke fordi skivet ost er himmelsprettende genialt i seg selv, men fordi osten inneholdt (hold dere fast) sprøstekt bacon!

Liten digresjon igjen: Bacon er godt. Bacon er dritbra. Bacon er sågar én av de fire grunnpillarene i ethvert anstendig kosthold. De tre resterende er majones, Tine vaniljesaus og TORO Bretagne kyllingsaus. Det foregår diskusjoner og utredninger på sentralt nivå vedrørende hvorvidt Stabburets hamburgerdressing og smeltet ost skal innlemmes i pillarsystemet, men ingen beslutning er fattet ennå. Sånn, tilbake til sakens kjerne.

Bra pluss bra equals…?

Det er opplest og vedtatt at bacon formerlig SKRIKER brahet. Ost er strengt tatt bare en varmebehandling unna å være smeltet ost, og for alt vi vet kan temperatur være en veldig relativ sak. Quod erat demonstrandum; ost er også bra. En synes da å ha landet på en tese om at ost og bacon sammen ikke kan bli dårlig. Ikke sant?

Neida; Kavli har faktisk greid det mesterstykket det er å ta ost/bacon-komboen, og oppnå et resultat som smaker rævkjørt sagmugg. Osten er tørr, smakløs og generelt dårlig, og det “sprøstekte” baconet har en konsistens som minner mest om et Norgesplaster. Fy, Kavli. Dette er IKKE brahet. Dere kunne i det minste PRØVD å bruke sprøtt bacon. Eller skikkelig ost. Jarlsberg, for eksempel. Men Jarlsberg er jo registrert merkevare, produsert og beskyttet av Tine. Kan vi da bare ta rennefart og drite i Jarlsberg med bacon? Nei. Vi driter heller i Kavli.

Tine, hør mitt ønske for 2010: Skivet Jarlsberg med sprøstekt bacon.

…og til dere i Norgesgruppen, Reitan-gruppen og andre handelslag der ute: Ideelt selges bacon-Jarlsberg pakkevis, men det bør også oppfordres til å lage en trepakning. Og alle som kjøper trepakningen bør få med ei pakke majones på kjøpet.

Fagbrevet/bachelorgraden og førerkortet kan sammenlignes med nyrene til en jobbsøker. Du kan hangle deg videre med bare én av dem, men mister du begge to, sitter du fint i det. Jeg som ikke har noen av disse, vet så inderlig godt hva jeg snakker om. Inntil jeg tar en utdanning, eller kommer over frykten for motoriserte kjøretøy, vil jeg nok for alltid være en del av jobbmarkedets pariakaste. Finnes det egentlig jobber som ikke krever utdanning og/eller førerkort? Ja, det gjør det. Disse krever såkalt relevant erfaring. Men en stakkars arbeidssøker får ikke opparbeidet seg relevant erfaring, fordi han mangler nok relevant erfaring til å få jobben han bør ha erfaring fra. Denne typen catch-22 er ikke uvanlig, og et sørgelig faktum for oss outsidere.

La oss se litt på hvilke bransjer som ansetter. Har du fagbrev som platesveiser eller noe lignende, er det mer enn nok jobber i industrien. Verftsindustrien står sterkt på Haugalandet. Det samme gjør den maritime næringen, og er du sjømann skulle ikke jobbsøket være vanskelig. Så er det salgsnæringen, som gjerne søker etter medarbeidere, selgere, assistenter eller hva det nå heter. Her kommer dette med relevant erfaring fram igjen. Media, da? Ikke om det smalt. Når ikke engang utdannede journalister får fast jobb rundt om i landet, spøker det for en skarve ufaglært. Så er det egentlig plass til ufaglærte her? Er det plass til oss som er veldig flinke til veldig mye, men ikke nødvendigvis har papirer på det? Tør folk å ta sjansen? For det ER et sjansespill å hyre inn en fyr uten utdanning, det ser jeg. Selv om du har bodd mye på hotell, er du ikke nødvendigvis kvalifisert til å drive et selv, heter det. Men en som har bodd mye på hotell har nok kvalifiserte meninger om hva som skal til for at han trives på hotellet.

Dette kan vi dra videre: En hotellresepsjonist har nok et og annet å lære bort om serviceinnstilling til enkelte uinspirerte i kassa på matvarebutikkene. Ser matvarekjedene denne muligheten? Tar de sjansen på å hyre han eller henne inn? La oss se på internett. Sosiale medier som Facebook, Twitter og deres like seiler opp som en stadig ekspanderende arena for framtidsrettede bedrifter, en arena hvor man kan nå ut til kunder på kundenes premisser. Det er heller ingen grunn til å tro at denne praksisen kommer til å avta med årene – snarere tvert imot.

En stadig økende mengde bedrifter ser viktigheten av tilstedeværelse på nettet. Utvilsomt et pluss for min generasjon – som omtrent har vokst opp på internett. Vi kan bidra på mange måter, og vi skjønner ting og prosesser som mer tilårskomne arbeidstakere ikke evner å se. Det finnes nok ikke fagbrev som twitrer – ikke ennå. Men enkelte former for kompetanse trenger vel ikke måles i utdanning? Jeg tror at bedrifter som skjønner dette, og tør å ta sjansen på nettopp oss, kommer til å tjene på det i det lange løp. Spørsmålet blir bare hvem. Hvem tør å ta sjansen på såkalt “ufaglært arbeidskraft”? I en verden som er i rivende utvikling, kan vi egentlig kalles “ufaglærte” lenger? Vi er jo vel så kvalifiserte som mange andre, er vi ikke? Selv om vi verken har fagbrev eller førerkort? Er næringslivet rett og slett fastlåst i gamle ansettelsesmønstre?

Publisert i Haugesunds Avis onsdag 17. november 2010.

Etterhvert ble QR-koding mer og mer vanlig, og folkens fant ut at “steike mi ti kæra, dette kan jo brukes til mer enn bare det veldig store varelageret?”. Kunst, for eksempel. Eller andre ting. Pet Shop Boys brukte QR-koding i coverarten til CD-singelen Integral (hvor koden sendte deg videre til PSBs hjemmeside), og Kylie Minouge sin musikkvideo til låta All the lovers ble en QR som scannes til ordet LOVE brukt hyppig.

I dag har omtrent 40% av japanerne en QR-scanner på mobiltelefonen sin, og en god del telefoner selger med ferdig pre-loada QR-scanner. QR brukes ofte i reklamebannere både på nettet og i storbyen. Så langt har dette bare slått rot i Asia generelt og Japan spesielt. Hvorfor følger ikke Europa og USA etter? QR-koding er jo genialt, og som skapt for markedsføring.

Jeg er litt i markedsføringsmodus selv om dagen, da jeg prøver å skaffe jobb i Haugesund til etter nyttår. Dersom noen lesere har tips, send gjerne en mail eller legg igjen en kommentar. Jeg tviler vel på at jeg har noe særlig utbytte av å bruke QR i jobbsøket mitt, men la oss gjøre et forsøk. Sammen. Klar?

OK, har du iPhone eller Android-mobil? Last ned en QR-scanner nå. I Apple sin App-store finnes en gratis en, den funker veldig bra. OK, ferdig? Start opp, og scann bildet under her. Ferdig. Lett, ikke sant?

QR? We like it!

Jadda, væpnet med pastakvern og en godt over gjennomsnittet Google-fetish skal unge Ødegård bli dritflink med pasta. Forskjellige deigtyper, forskjellige sauser, forskjellige pastasorter… Jeg gleder meg. Jeg har så smått begynt på litt research, og funnet ut at det er en hel verden der ute som bare venter på å bli oppdaget. Tøft! Fersk pasta har jeg jo laget før, med kyndig veiledning av Daniella De Vreeze på Dalanaustet en gang for lenge siden. Sauser har jeg prøvd mange av, med stort og lite antall ingredienser. Vinneren er jo utvilsomt en boks tunfisk i olje, enkelt og greit. Men med pastakvern i hus skal det altså bli mer eksperimentering.

Det å lage mat er noe jeg gjør 1) med glede, b) med hjertet, og for det tredje; altfor sjelden. Når en er enslig ungkar uten kone og ikke får altfor ofte besøk, blir det begrenset hvor mange ganger en gidder å skeie ut med kulinariske sleivspark. Det er liksom ingen som kan la seg imponere, ikke sant? Kjipt. Men når ryktet sprer seg om at there’s a new kid in town – and he’s got one of those pasta maker machine thingamabobs, DA tenker jeg Hertugpastaen skal få bein å gå på.

For å gi hele hurven som leser dette en liten smakebit på hva som kommer, slår jeg til med noen oppskrifter på pastasaus. Disse er inspirert av andre kilder, men nøye utprøvd og kvalitetssikret av undertegnede. Alle oppskrifter er beregnet på 2-3 personer.

Pasta di Pülza

Du trenger:

• Olivenolje
• 2-3 fedd hvitløk
• 1/2 løk
• 1-2 kjøttpølser
• Spinat
• Salt & pepper

Surr 2 fedd finhakket hvitløk i olje til den blir gyllenbrun (IKKE svidd!). Tilsett den halve løken, som må være så injstihelsike finhakket. Stek til det blir småbrunt. Tilsett pølse skåret i biter og hakket spinat og stek til du blir lei. Smak til med salt og pepper. Server på pasta. Dritgodt.

Zesty tuna De Vreeze

Du trenger:

• Olivenolje
• 2-3 fedd hvitløk
• 1 boks tunfisk i olje
• 1 sitron
• Tørket chilli
• Fersk bladpersille
• Salt & pepper

Sur finhakket hvitløk i olje til den blir brun, og så tilsetter du tørket chilli (omtrent ei halv teskje). Surr godt. Tilsett 2 spiseskjeer sitronsaft, og ca. 1/2 teskje revet sitronskall. Tilsett tunfisken. Surr godt, tilsett finhakket bladpersille og smak til med salt og pepper. Serveres over rykende varm pasta, rørt ut i kaldpresset olivenolje.

Dette blir bra, dere!

The Brothel

Rolig wurlitzer-komp, melankolske blåse-riff, episke dommedagsstrykere og en lettbeint epilog – alt i løpet av drøye 6 minutter. Hvordan introen greier å låte både pen, sørgelig, vakker og skremmende på en gang er over min fatteevne. Stemmen til Sundfør er jo nokså unik, men det å ta opp vokalsporene i Vigeland-mausoleet er en genistrek – om det nå var Sundfør eller produsent Lars Horntveth som fikk idéen. Særlig de klynkende “you cover your eyes/you cover your mouth/you cover your ears” som flyter over lead-vokalen er så himmelropende nydelig at det vanskelig kan beskrives. Og før frk. Sundfør toner ned absolutt alt med et tilbakelent rolig coda (som er helt fjernt fra resten av låta) er det himmel og helvete på en gang; det går inflasjon i vokal-obligater, strykere og alt som er pent, og lytteren nærmest drukner i suggerende vellyd. På en absurd måte greier The Brothel å få drøye 6 minutter til å virke som to, samtidig som en skulle ønske at låta var dobbelt så lang. Det morsomme er at albumet med samme navn, som forøvrig også er i 2010-norgestoppen, ÅPNER med denne perlen, og den er nokså unik på albumet som helhet også. Omtrent like unik som den er i nasjonal sammenheng i musikkåret 2010.

Jeg vet jeg ikke skriver veldig mye om musikk, særlig ikke når en tar i betraktning hvor stor del av livet mitt som har vært viet til nettopp musikken. Inspirert av @AnnHelen_ skal jeg prøve å få gjort noe med det. Om jeg musikk-skriver like jevnlig som henne tviler jeg på, men oftere skal bli. Utgangspunktet for denne posten var forresten at @AnnHelen_ skulel sette sammen ei spilleliste med gode skandinaviske låter fra 2010, og jeg nevnte Pelbos Hey, people! som kandidat. Den påfølgende diskusjonen fikk meg til å tenke litt på dette med årets ditt og årets datt, og her er altså årets låt. Årets mer kommer senere. Jeg lover.

…og du: Har du ikke hørt The Brothel? Gjør det. NÅ.

The Brothel (låt) på Spotify
The Brothel (album) på Spotify
WiMP suger. Så det, så.

1. Per Sundnes (MGP-konge, NRK):
Melodi Grand Prix var et råttent dødsbo, Sundnes har gjenskapt det som gjennomstylet designerkåk. Trekker i tråder, smisker med artister og leder showet selv. Nå er MGP det «Idol» en gang var: folkets — og tabloidpressens — foretrukne musikkonkurranse. Har samtidig bygget bru over til den «vanlige» musikkbransjen.

Dette er begrunnelsen for å utnevne Sundnes til den mektigste mannen i musikk-Norge. Nå, ja. Ikke at jeg liker å virke elitistisk, men de fleste mener vel at MGP er nettopp et eneste stort fesjå som ikke har noen musikalsk relevans utover at Norges bidrag blir ihjelspilt på radio i perioden mellom nasjonal og internasjonal finale. Jeg syns altså ikek at Per Sundnes har noen særlig makt å snakke om. Men hvem har det, da?

Av de ti på DBs liste har jeg ikke tenkt å ta for meg noen. Jeg har sansen for Asbjørn Slettemark, men har ikke noe særlig bakgrunn for å vurdere hans makt og innflytelse. Det er kult at Lydverket har fått en slags renessanse, da – det skal han ha. Men jeg ser ikke på TV, og hører ikke på radio. Da blir det aviser på meg. Aviser og internett.

…og det er i disse mediene jeg har funnet det meste av mine nye musikkbekjentskaper. Hvordan? Som regel gjennom ei interessant overskrift. I en tråd på VGs musikkforum hadde en bruker opprettet en tråd om Oregon-indiebandet The Decemberists, og deres nye album The Crane Wife. Hadde trådtittelen vært “The Decemberists – The Crane Wife” hadde det aldri ramla meg inn i halvsøvne å åpne tråden. Hva var tittelen, da?

Jo, “Voldtekt, drap og et japansk folkeeventyr”.

En slags hook (eller heng, som er et kult norsk ord for fenomenet), og jeg er solgt. Jeg må jo sjekke det ut. Og etter f.eks. 10 utsjekkinger på samme måte, har jeg som regel endt opp med 2-3 nye bekjentskaper å sette pris på. Så også i dag. Og det måtte en overskrift til, denne gangen også.

“Musikken bare en tidligere gutteprostituert og heroinmisbruker kan lage”, faktisk. Bandet heter Salem, og deres nye plate heter King Night. Visstnok “en dystopisk miks av skrekkfilmfiltrerte synther, eteriske jentekor med Liz Frazer (Cocteau Twins) som mentor, sørstatsrap og lyden av sprengte basselementer”, iflg. anmelder Jonas Pettersen – som åpner anmeldensen med dette:

Følelsen man sitter igjen med etter å ha hørt ferdig heksehouse-trioen Salems debutalbum «King Night», er ganske lik den følelsen man endte opp med etter å ha spilt gjennom horrorspillet «Silent Hill 2» som lettskremt tenåring.

Nå gikk “Silent Hill 2″-referansen over hodet på meg, men jeg liker det jeg leser. Det er en musikkanmelders jobb å skrive sin ærlige mening om et stykke musikk, ikke nødvendigvis å lure flest mulig til å høre på den. Det er selskapets jobb. I en ideell verden, i alle fall – uten at jeg spekulerer i anmelder-korrupsjon. Jonas Pettersen sin ærlige mening om Salems nyeste – pluss en hook-overskrift- fikk meg til å sjekke dem ut. Og gurimeg, dette høres kult ut. Hør på tittelkuttet på Spotify, f.eks.

I MIN verden har musikkanmelderne mer makt enn Per Sundnes. Anmelderne styrer på mange måter hvilke navn jeg eksponeres for, og hvordan de presenterer de forskjellige navnene. Når jeg kjenner de forskjellige anmeldernes preferanser blir det også lettere å se på hvem som “snakker til meg” av dem. Per Sundnes snakker ikke til meg, i alle fall. Og det er ikke fordi jeg har noe imot ham. Han gjorde en god jobb i Store Studio.

…så Jonas Pettersen, om du leser dette: I dag, torsdag 14. oktober 2010, har du mer makt enn Per Sundnes. I min verden. Heldiggrisen.