HVERDAGSFAKTA: Kaffe

Kaffe, nytelsesmiddel fremstilt fra frø av kaffetreet, Coffea arabica, eviggrønt tre i maurefamilien, viltvoksende i Afrika. Bladene er motsatte, tykke og blanke som laurbærblad; blomstene er hvite og velluktende, de blomstrer bare én dag. Frukten er egentlig en steinfrukt som minner om et kirsebær. – Store Norske Leksikon

Det sies at om du legger alle blodårene i kroppen etter hverandre vil de gå 2-2,5 ganger rundt jorda, og at om du kjevler ut dine egne lunger vil de dekke et areal tilsvarende to fotballbaner. Om du tar alle kaffebønnene som høstes i Brasil i løpet av et år og legger dem på rad og rekke etter hverandre, kommer du til å dø ensom.

Enkelte forskere mener at kaffe alltid har eksistert. Alltid. Det er i alle fall plausibelt å anta at kaffe oppsto før mennesket, da alle skriftlige kilder vi kjenner til nevner kaffe. De tidligste sumeriske tekstene vi kjenner vil nevner kaffebønner som alt fra valuta til «det som utsetter søvn». Da sumerisk har fått påvist store forskjeller mellom forskjellige dialekter, er det mange som hevder at kaffebønnene som nevnes egentlig betyr kjødelig omgang. At sex både utsetter søvn og er brukt som betalingsmiddel gir tilhengere av denne teorien vann på mølla. Denne forvekslingen mellom kaffe og sex skal ha vært kimen til slagordet «Fucking good coffee», som historieinteresserte Howard Schultz ville bruke som slagord for Starbucks. Schultz endret mening etter å ha gått i seg selv (ironisk nok etter å ha fått beskjeden «wake up and smell the coffee, Howie!» av et kvinnelig styremedlem, etterfulgt av et klaps i ansiktet).

Den italienske historikeren Bruno Fellati presenterte i 2007 sin banebrytende teori om at kaffe faktisk er opphavet til menneskeheten, på et symposium i Wien. Etter en lang generaldebatt rundt den gamle «høna og egget»-problematikken, endte man opp med å latterliggjøre Fellati som teori. I løpet av generaldebatten hadde imidlertid to konkurrerende religioner allerede rukket å oppstå i salen.

Få vet at kaffe også har en sort historie. Kaffedyrkingen har ofte vært senter for slavedrift, og har gjort bakmenn søkkrike i mange hundre år. Blant annet i Etiopia var kaffebøndene så ille tilredt at Etiopisk Harrare-kaffe på verdensbasis ble kjent som «blood coffee», eller blodkaffe. Historien om en av de etiopiske kaffebøndene er blitt filmatisert, med noen andre enn Leonardi DiCaprio i hovedrollen. Den mørke forhistorien ser vi fremdeles spor av i dagens samfunn. Slavemogulen Herman Friele jobbet seg for eksempel opp til å bli ordfører i Bergen, mens en av verdens mest populære kaffetraktere fremdeles deler navn med arbeidslederne på kaffeplantasjene i Sør-Amerika.

På dagig basis omsettes det på verdensbasis kaffe for nesten to store kofferter fulle av penger. Mesteparten av kaffen omsettes mellom gigantiske selskaper og søkkrike bakmenn. Den gjengse lille kaffebonden mister derfor mye av sitt levegrunnlag på grunn av den topptunge bransjen. Den utflytta nederlenderen Max Havelaar fant opp uttrykket fair trade på bakgrunn av dette, slik at bønder med mindre avlinger og dårligere kvalitet skulle ha sjansen til å leve av avlingene sine. Havelaar er senere blitt nærmest en profet i hippie- og hipsterkretser.  Mange er imidlertid ikke klar over at Havelaar selv lever som en fyrste på Sumatra, i en spesialbygd villa til omtrent 35 millioner dollar, med utsikt over kaffeplantasjene der.

Den kjemiske formelen for koffein er C8H10N4O2. Dette blir av hele verden regnet som verdens beste oppfinnelse noensinne i hele universest.

HVERDAGSFAKTA: Hygiene

Hygiene brukes i dagligtale om det som er rent, friskt og sunnhetsfremmende, i motsetning til det som er usunt og sykdomsfremkallende. I tradisjonell medisinsk språkbruk er hygiene benyttet som et samlebegrep på helsefremmende arbeid og forebyggende medisin, spesielt med vekt på tiltak fra det offentliges side som skal sikre folkehelsen. I universitetsundervisningen av medisinstudenter er begrepet hygiene erstattet med forebyggende medisin. – Store Norske Leksikon

Reglene for hva som kan kalles god og dårlig hygiene ble utformet og banket gjennom på et kirkemøte i den franske byen Hygiénne i 1547. I et verdensbilde som var mer og mer utflytende som et resultat av de 95 tesene Martin Luther spikret fast til kirkedøra i Wittenberg i 1517, så pave Paul III viktigheten av klart definerte retningslinjer for de fleste av livets felter. Hans dekret om bruken av De Hellige Skrifter fra 1546 var en umiddelbar suksess i økumeniske kretser, og hevdes i ettertid å være hans største prestasjon hvis en legger rent hylleliv til grunne. En annen bestselger var debuten Sublimus Dei fra 1537, som fordømmet bruken av indianere som slaver og talte for å heller omvende dem til den katolske tro. Og selv om to kokebøker, en avhandling om barneoppdragelse og selvbiografien Vita Luna! ble lunkent mottatt, virket Paul å være ved godt mot da han satte sine beste menn til å utforme retningslinjer for personlig renslighet.

Beklageligvis for paven fikk Sollicitudo Rei Tergeo Homeo Socialis Diatriba (på norsk En arbitrær diskusjon rundt fremgangsmåter for menneskelig renhets fremme) en i overkant lunken velkomst både av anmeldere og folket generelt. I et intervju med BC (BBCs forløper) kalte nykronede kong Edward VI retningslinjene for «virkelighetsfjernt overformynderi», og et hissig leserinnlegg i Aposten under anonym signatur omtalte både paven og retningslinjene hans i et ordelag som best oversettes til «helsikes møkk».

Forskere er derimot samstemte når de snakker om viktigheten ringvirkningene av Paul IIIs arbeid har hatt for menneskeheten. Retningslinjene var en blanding av alt fra gamle kjerringråd til ekspertuttalelser fra kirkens fremste vitenskapsmenn, og mange av dem var riktignok fullstendig ubrukelige. Griseblod har for eksempel aldri hjulpet mot urinveisinfeksjon, man kan ikke ta knekken på syfilis med jevnlig isbading, og ingen har noensinne blitt kvitt hemoroider ved hjelp av duebrenning. Mange av tipsene virket imidlertid over all forventning, og mange katolske entreprenører så sitt snitt til å spe på inntekten med å starte legepraksis. Generelt opplevde legevirket en voldsom oppsving i disse tider, og siden de pavelige retningslinjene riktignok inneholdt spor av hjelpsomhet var det katolikker som opplevde størst suksess innen medisin. Protestantene måtte se seg nødt til å gi opp legedrømmen og heller gå tilbake til sine gamle, mindre glamorøse jobber. Mange tror det er her ordtaket «skomaker, bli ved din lest» stammer fra.

Den største kontroversen rundt Sollicitudo… dreide seg om bakterien Yersinia pestis, som vi i dag kjenner som Svartedauden. Denne bakterien skulle iflg. paven være svært sensitiv til pollen fra boreale treslag som gran og furu. Sjømenn som reiste i utenriksfart pleide på denne tiden å innta gin når de kom i land (frem til renhetsloven av 1654 tredde i kraft var granbar en viktig ingrediens i gin), for å være sikker på å være pestfri. Mot slutten av 1340-tallet var imidlertid samtlige skjenkesteder på Bryggen i Bjørgvin stengt grunnet streik som følge av lønnsforhandlinger, så ingen gin ble hverken servert eller inntatt. Mange tolket publiseringen av Sollicitudo… som kritikk av den norske bartenderstanden, og at paven i klar tale gav dem skylden for utbruddet av Svartedauden her til lands. Dette falt selvfølgelig ikke i veldig god jord hos skjenkerelaterte fagforeninger, og i de fleste nordiske land (med unntak av Finland) ble katolikker nektet servering i flere hundre år. Ikke før i 1824 ble skjenkenekten opphevet, da daværende pave Leo XII sendte ut et dekret med en full benådning og uforbeholden unnskyldning til de streikende bartenderne og deres etterlatte.

Leo XII var som de fleste vet ikke fremmed for sykdommer; ved sin død i 1829 var han diagnosert med lungebetennelse, kolera, podagra, og ironisk nok en svak form for nettopp byllepest. Han ble kanonisert i 1911, etter at det ble kjent at han i et brev til en elskerinne brukte ordet anachronismus (norsk. anakronisme), hele 104 år før han selv fant opp ordet i det samme brevet. Han er i dag skytshelgen for venstrehendte.

HVERDAGSFAKTA: Kompetanse

Kompetanse, evne eller kvalifikasjoner, f.eks. til å uttale seg, inneha
en stilling
eller treffe en beslutning. – Store Norske Leksikon

Kompetanse ble oppfunnet i 1436 av Ezekiel Flunk, som etterhvert så seg lei av å til stadighet bli valgt sist til den årlige ridderturneringen. Før kompetansens inntog gikk slike valg i stor grad ut på ren fysisk robusthet, noe den halte og korvokste Ezekiel ikke dro særlig stor fordel av. Tidlige former for kompetanse var i all hovedsak fysiske hjelpemidler. Disse ble videreutviklet fra Ezekiels originale kompetanse – en innretning best beskrevet som en krysning av en krakk og tre krykker.

Kompetansebegrepet er i moderne tid blitt svært utvidet, og er i dag mye mer abstrakt enn i middelalderen. Dessverre finnes mørke motkrefter til abstrahering av kompetanse som verdi. Dette har blant annet resultert i at bruk av kompetanse er forbudt i staten Massachusetts. Strafferammen er bøter, og i alvorlige tilfeller uvøren testikkel-omgang med dertil svært lite egnede redskaper. I Alabama forbyr man offentlig kompetansebruk etter klokka fire, mens Texas har pr. vedtak omdefinert «kompetanseheving» til et skjellsord (som i seg selv er straffbart å bruke på offentlig sted mellom faste og Olsok).

Kompetansepersoner er siden kompetansens opphav blitt både feiret og uglesett i samfunnet. Gunnbjørn Skjalgsson blir i den pubertale Edda omtalt som særs kompetent innen skaldefaget, men ble lite hyllet i sin samtid. Etter å ha blitt latterliggjort i kommentarfeltet til ildvarder i nabolaget gikk produksjonen hans drastisk ned, og han døde fattig og alkoholisert i en griserelatert ulykke bare 27 år gammel. Produksjonen hans er blitt gjenoppdaget i senere tid, og TV2 planlegger i skrivende stund en programserie der artister ingen har snakket om på en stund tolker Skjalgssons kvad og viser mens de snakker ut om hva som feiler dem. Sendestart er estimert til våren når helvete fryser.

Karl Ove Knausgård slipper til høsten bind 17 av sin romanserie Min kompetanse. Etter en litt treg start for de første 19, har de 24 siste bindene solgt i opptil flere eksemplarer. Det er verdt å merke seg at ingen av de drøyt 30 bindene er anmeldt. Skisser på Fredrik Wandrups jobb-PC tyder på at han var halvferdig med anmeldelsen av første bind da han på tragisk vis omkom etter å ha løpt på sin egen brødkniv 14 ganger etter hverandre. «Puling og rullings», sier en innesluttet Knausgård i sitt siste intervju noensinne i år.

Norsk råd for kompetanseheving ble nedlagt i 1997. Siv Jensen kalte avgjørelsen «sjokkerende». Etter press fra kompetent internasjonalt hold ble rådets arbeid gjenoppstartet i 2012. Siv Jensen kalte avgjørelsen «sjokkerende». Siv Jensen var forøvrig deltaker i første og siste sesong av TV2s storsatsing Skal vi kompetanse, men ble stemt ut før sendestart. Jensen uttalte til Her & Nå at hun var sjokkert, og 6 seere var i harnisk etter avgjørelsen. På premierefesten valgte Christian Tybring-Gjedde å legge skylden på Hadia Tajik, mens Per Sandberg la til at veistandarden i programmet var under enhver kritikk.

Kompetanse blir regnet som fjerde vanligste dødsårsak i nord-Norge, bak trekken, havet og eutanasi. TV2 følger hakk ihjel på 5. plass.

Skytsdjevelen – en lat satan

En person med et dilemma blir gjerne erketypisk fremstilt med to avatarer, en på hver sin skulder – oftest en engel og en djevel. Disse er tenkt å være personifiseringene på den aktuelle personens gode og dårlige personlighetstrekk, samvittighet, egenskaper, you name it. I den religiøse ikonografien fra middelalderen er det mest samvittigheten det går på, visstnok. Hele greia med skulderengler og –djevler kommer av idéen om en skytsengel; en engel som bare er din, og som hjelper deg med avgjørelser livet gjennom. Skytsdjevelen blir da dennes motstykke, naturlig nok.

Som en under gjennomsnittet religiøst anlagt person har jeg ikke nevneverdig tillit til ideen om skytsengler. Ikke djevler, heller. I det hele tatt; engler og djevler – være det type skyts-, erke- eller standard – surrer lite rundt i hodet mitt. Uten at det betyr noe fra eller til for tankeeksperimentet her, egentlig. Jeg ville bare få det på det tørre.

Men altså. Engler og djevler. Eller Engler og demoner (oooh!). Disse bruker altså i følge overtroen sine krefter på å påvirke våre valg – valg hvis sum avgjør om vi totalt sett er gode eller dårlige mennesker (igjen, iflg. overtroen). Og min tolkning av alt dette er at det er akkurat summen som avgjør. En helsikes diger god gjerning kan være avlat for flere små dårlige, ikke sant? Redder du et småbarn fra en brønn kan du knerte fire-fem spurver med god samvittighet, for eksempel. Og enkelte fraksjoner av religiøsiteten har sågar operert med monetarisk avlat. Her er den katolske kirken i en egen klasse. Idéen var at man som troende ville til himmelen. Og himmelen var ikke dyre greiene; av og til kunne to tredels årslønn være godt nok til at munkene, biskopene, kardinalene og hele det pavesiske hierarkiet ba for din ferd til himmelen. De kunne også bruke pengene til å be for andre døde slektninger du måtte ha. Og var du styrtrik kunne du gjerne donere penger til å bygge et eget kapell, hvor munker ba for himmelferden din mye godt hele døgnet. Ikke verst.

Men hele idéen om avlat i pengeform blir altså kun relevant om djevelen på venstreskuldra di var mer høylydt enn engelen på den høyre. Om djevelen sørget for at summen av handlingene dine tilsa at du var et dårlig menneske. Da, og kun da, er dette relevant. Hvorfor tenker jeg på dette? Det vet jeg ikke. Men ikonografisk sett er jo bildet en kjent forestilling, og de fleste har sett dette gjengitt i alt fra tegneserier til… andre ting.

Den siste tiden har jeg nemlig lurt litt på det der, å være et dårlig menneske. Jeg ser nemlig på meg selv som et godt et, i den grad det teller. Men hvorfor er jeg et godt menneske? Hva skiller meg ut fra mengden av kvasidårlige? Er det det at min skytsengel (eller skulderengel, jeg syns det høres kulere ut) er kjappere i replikken enn ditto djevel? Eller er det at nevnte djevel er en lat satan?

Jeg tror nemlig at i den grad engelen og djevelen fra ikonografien skal være personifiseringen av våre gode og dårlige egenskaper, er det min djevels oppgave å ta seg av latskap. Og forsåvidt tiltaksløshet. Og det engelen måtte greie å mønstre av positive krefter fra mitt arsenal av gode egenskaper og verdier, kommer djevelen til å mose fullstendig bare ved hjelp av latskapen min. Latskapen er en så fremtredende kraft at den banker medmenneskelighet, hjelpsomhet, dugnadsånd og ærlighet åtte dager i uken, i alle fall i mitt tilfelle.

Engelen: Se naa til at hjælpe den gamle fruen over veien da,De!
Djevelen: Næssa. Tek de i mårgå.

Min skytsdjevel er verdensmester i prokrastinering, det er jeg overbevist om.

Den som sover, synder ikke, er det noe som heter. Summen av den læresetningen tror jeg kan tale fordelaktig om latskap. Er du lat, gidder du rett og slett ikke finne på noe faenskap.

Det sørger skytsdjevelen din for.

Det positive negative

Jeg er ikke veldig stolt, altså. Dette er ikke noe jeg gjenforteller høyt inni meg for å smake på den gryende følelsen av falsk stolthet prikke oppover i ryggraden, som et fabrikkert motstykke til de gangene man faktisk HAR utrettet noe bra. Eller viktig.

Eller rett og slett bare stått på prinsippene sine. Du skjønner…

Her om dagen hadde jeg en samtale gjennom chat-funksjonen på Facebook. Nokså uskyldig. Praten gikk løst om fast og omvendt, tonen var høflig og spøkefull. Alt var normalt. Hvis jeg på død og liv må sette fingeren på noe som gikk galt, var det vel mot slutten det skjedde.

Høflig som jeg er sa jeg noe om at «dette var hyggelig, vi må snakkes igjen snart» (eller noe tilsvarende), hvorpå motparten svarte noe i retning av «i lige måde du :)». Etter å ha brukt to sekunder på å lese replikken, og ytterligere tre på å resonnere meg frem til hva jeg burde svare, satt jeg igjen med følgende:

«Her passer det seg jo med en smiley»

«Her passer det seg jo med en smiley»? En smiley!? Dette faenskapet som jeg har prøvd å unngå siden det først oppstod? Denne verkebyllen som utgjør det ypperste lavmål innen skriftspråket slik jeg, og dere også, kjenner det?

Heter det «ypperste lavmål», forresten? Blir ikke det litt omvendt? «Dårligste lavmål»? «Laveste»? Faen, da. «Kongen av/VM i lavmål»? Næss… Jo, vent nå.

Denne verkebyllen som utgjør det ene eksteme ytterpunktet i norsk skriftspråk, hvor korrekt bruk av semikolon er det andre?

FAEN! Jaja, stryk hele digresjonen. Vi går for «ypperste lavmål» likevel. Kommer sikkert ikke på noe bedre, uansett.

Vel, poenget er at jeg nå har bestemt at noen ta ansvar og gå. Eller dø.

«Det absolutte lavmål»! «Det definitive lavmål»! Var jo mye å ta av her, gitt. Hvorfor i alle vidåpne helveter kommer jeg aldri på noe slikt før ti-tolv minutter ETTER at jeg trenger det? «Lowest of the lowtargets». Nei, den siste var litt på kanten. Det absolutte lavmål får gå.

Som sagt; noen må dø. Mer info følger.

Violeta, Violeta Vol. 1

Jeg er jo glad i musikk, det er ikke noe å legge skjul på. Jeg liker å skrive om musikk også, selv om jeg ikke gjør det så ofte som jeg kanskje burde. Men nå er det på tide å kjøre på med noe musikalsk igjen – denne gangen noe i retning av en plateanmeldelse. En dagsaktuell plateanmeldelse, faktisk. Såpass dagsaktuell at jeg ikke tror hverken VG eller Dagbla’ har anmeldt den ennå, heller. Dermed settes altså standarden her – omsider.

Kaizers Orchestra – Violeta, Violeta vol. 1

Om en ikke teller med overskuddsmaterialet som endte opp i Våre demoner i 2009, er dette Kaizers Orchestras femte studioalbum – det første siden Maskineri fra 2008. Og der Maskineri for noen, deriblant meg selv, var en skuffelse, slår Jærbanden hardt tilbake med første del av den lenge påventede trilogien Violeta, Violeta. KNALLHARDT tilbake.

Opptakt

Der Kaizers-låter som regel er en del av et stort (og tidvis nokså innviklet) univers, har opptakten til release av Violeta, Violeta vært et lite mikrokosmos i seg selv. Først dro bandet ut på en kort turne for omtrent et år siden, hvor de spilte i landets fire største byer «for å finansiere innspillingen av vårt neste album», som bandet sa det selv.

Det blir mer og mer opp til artistene selv å finne løsninger på å få ut musikken sin. (…) Fysisk platesalg er det tradisjonelle lokomotivet i forhold til å finansiere bransjen, og nå som dette er kraftig redusert, og digitalt salg ikke kompenserer, så bryter deler av musikkbransjens økosystem sammen. Selv om det har blitt gratis å laste ned musikk så må vi fortsatt betale studiotid, produsenter, mastering, utstyr, hotell, fotograf, coverdesigner, promo, distribusjon, trykking, markedsføring og alt det som må til. Vi står vel ovenfor et såkalt «paradigmeskifte» i bransjen akkurat nå. Det er først og fremst en spennende utfordring som krever at vi tar noen grep og «get with the times». – Geir Zahl, Kaizers Orchestra (fra kaizers.no)

Konserter i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim sørget for mynt nok i kassa til å dekke bandets del av innspillingskostnadene. Men den originale vrien stopper ikke der. Publikum på konsertene kunne bytte inn billetten sin i en begrenset utgave av nyplata, som en slags «takk for støtten» fra bandet selv. Planene om storsatsingen Violeta, Violeta – tre album utgitt i løpet av knappe to år, ble presentert på hver konsert. For å gi fansen et ekstra innblikk i fremtiden, ble tre låter fra Vol. 1 spilt på disse konsertene – men IKKE for første gang. Urpremieren på låtene Philemon Arthur and the Dung, Sju bøtter tårer er nok, Beatrice og Femtakt filosofi ble fremført på bransjefesten Eurosonic i Groningen. Før de fire konsertene i Studio Tour ble det presentert opptak av hver låt – én pr. mandag – i det som ble kalt The Monday Bootleg Tricolor. På denne måten kunne folk lære seg låtene FØR konserten. Artige greier. Stemningen i Peer Gynt-salen var i alle fall ekstrem.

Første singel fra Vol. 1 var Philemon Arthur and the Dung, som fans allerede hadde stiftet bekjentskap med gjennom Monday Bootleg Tricolor og Studio Tour. Singel nummer to var derimot ukjent for de fleste – også lenge etter «lansering»…

Gratis PR

Andre singel ut, Hjerteknuser, eksisterte nemlig i VELDIG mange versjoner – men ikke fra Kaizerne selv. Låten ble offentliggjort som et noteark, i en konkurranse der fans kunne spille inn sin egen versjon av den uutgitte låta. Konkurransen var et samarbeid mellom Kaizers Orchestra og Lydverket på NRK, og høstet stor respons. Til slutt ble Moi utropt til vinner, og vant en rimelig fet premie: å varme opp for Kaizers Orchestra på P3sessions, samt sin versjon av låta utgitt på Kaizer Records. Vinnerbidraget kan høres HER – sammenlign gjerne med originalen HER.

Hjerteknuser har så langt slått alle bandets rekorder for radiospilling – mye takket være den voldsomme publisiteten bandet fikk gjennom coverkonkurransen. En aldri så liten genistrek, altså.

Studio Tour var, som tidligere påpekt, et resultat av sviktende platesalg. Et annet lite PR-triks var å utgi singel nummer tre fra albumet som en eksklusiv bonus til alle som forhåndsbestilte albumet. Vol. 1 kunne forhåndsbestilles fra 17. november, og med på kjøpet fulgte en digital utgave av En for orgelet, en for megVol. 1s tredje singel i rekken. Muligens litt spesielt – den 17. november, altså to og en halv måned før lansering, var halve albumet allerede presentert gjennom Monday Bootleg Tricolor og singelslipp. Spilte Kaizers hasard med alle kortene på hånden? Eller hadde de spart noe snacks til platelanseringen?

Svovel og bensin

Joda, selv om alt som ble presentert av innhold før lansering var av god kvalitet, finnes det også virkelige gullkorn blant resten av albumets 10 låter. Diamant til kull er en groovy blanding av både grusveirock og dubstep – begge deler på umiskjennelig Kaizers-manér. Både Svarte katter & flosshatter og Din kjole lukter bensin, mor er som en mer verdensvant utgave av Ompa til du dør, og Psycho under min hatt sender tankene tilbake til punkeren Blitzregn baby, pluss at den fenger på høyde med Delikatessen. Tumor i ditt hjerte er ved siden av Hjerteknuser den mest radiovennlige låten på plata, og at denne ikke ble brukt som singel til fordel for f.eks. Philemon Arthur... slår meg som litt merkelig.

Når det er sagt; jeg hadde hatt store problemer med å plukke ut singlene fra Vol. 1. Låtmateriale er såpass spredt at det er ingen låt som fullt og helt er representativt for albumet som helhet. Men til tross for det er plata ekstremt jevn, og låtene er solide. Låtene vi kjente til fra før har jo allerede vokst på oss, og lanseringens «b-sider» følger opp. Hjerteknuser er vakker med sitt staccato-komp under svevende strykere (strofen men eg vente på den dagen/då me e ut’å går/du bøye deg ner/å eg står på tå er nydelig!) , En for orgelet… er Kaizers-galskap av beste merke (ølfløyte, plystring og sjelden gjestevokal – denne gangen fra 14 år gamle Lykke Sofie Myrås, som er lillesøster til kona til vokalist Janove Ottesen). Femtakt filosofi sitter nok ikke med en gang, men når den først fester seg slipper den f*en ikke taket. Og for å understreke litt sjangerspennet på plata; Sju bøtter tårer… høres ut som en krysning mellom korpsvalsen Mr. Kaizer, hans Constanze og meg og MGP-schlägeren Save all your kisses for me. Mellom Tom Waits og Vidar Lønn-Arnesen. Mellom Blair Witch Project og Little Miss Sunshine. Merkelige greier i utgangspunktet, men det groover.

Benchmark

I det hele tatt leverer Kaizers Orchestra på samtlige punkt. I denne «anmeldelsen» blir det en del sammenligninger med materiale fra Maestro – rett og slett fordi jeg mener det er referanseverket i Kaizers-katalogen. Maestro toppet en knallsterk debut og en sørgelig oversett oppfølger i Evig pint, og er målestokken som Maskineri ble veiet og funnet for lett i forhold til. Med Ompa til du dør, Evig pint og Maestro som perler på en snor er det jo lett å si at bandet er sine egne største fiender, da forventningene er skrudd nesten kunstig høyt i taket.

Men selv etter bare tre-fire gjennomlyttinger (kontra rundt 300 for Maestro, vil jeg tro) sitter Violeta, Violeta Vol. 1 som et skudd. Hardrock-med-orkester på Svarte katter & flosshatter, ompa-hiphop på En for orgelet…, angstmessingen fra Philemon Arthur…Vol. 1 spiller på et spekter som er noe av det største bandet har bitt over på ei og samme plate, men som likevel gjennomføres til ståkarakter og vel så det. Stemningen stiger også av små codaer og musikalske linker mellom låtene, gjerne på det gode gamle trøorgelet. Disse små linkene fungerer som intermezzoer i en herlig absurd virkelighet, og illuderer i større grad enn før følelsen av å være tilstede på verdens villeste burlesk-teater.

Med Violeta, Violeta Vol. 1 har Kaizers Orchestra slått til med nok et supert album i en allerede knallsterk katalog. Og dersom dette er standarden for Vol. 2 og Vol. 3, skal det bli morsomt å være Kaizers-fan de neste to årene.

Violeta, Violeta Vol.1 er i salg fra 31. januar. Grunnen til at jeg kan skrive dette såpass tidlig er den flotte Studio Tour-utgaven jeg har fått i posten. Driver ikke med sånn piratgreier, altså.

Abstrahering og logiske slutninger

Det er mye rart jeg er god til. Jeg har det for eksempel fra sikre kilder at jeg er god å ordlegge meg, både skriftlig og muntlig. Jeg er kongen av prokrastinering, jeg rocker på fun facts og obskur trivia på forskjellige felt (musikk, fotball-VM og film er blant favorittene). Jeg er en veldig kurant hjemme-kokk, spiller mange instrumenter på mange forskjellige nivå, er høflig mot eldre og er akkurat passe kreativ akkurat passe ofte.

Men jeg suger i matte. Big time. Det må det gjøres noe med.

y > (x/2) + 7

Altså… «Suger» er et relativt begrep i denne sammenhengen. Jeg har jo litt peiling, liksom. Basisen med pluss, minus, ganging og deling går bra. Jeg kan sågar brife og kalle de fire for «addisjon, substraksjon, multiplikasjon og divisjon«. På videregående var matte nokså vanskelig for meg, men jeg var steikflink til å konstruere ting med passer. Jeg interesserte meg for det, og konstruerte seks- og sjukanter etter to uker på skolen. Så, etter omtrent to måneder, dukket det plutselig opp matteoppgaver med flere bosktaver enn tall. Da tok hjernen min permanent helg, og så seg ikke tilbake. Det er dette jeg nå skal gjøre opp for/noe med.

Forresten, ligningen som står som en slags overskrift til dette avsnittet kan jeg. Man har da LITT oversikt. Det er den funksjonaliserte standard-regelen for hva som er gangbart vedrørende aldersforskjell internt i tokjønnede unioner av samkvemsrelatert natur. Så det, så.

Ikke at algebra er et felt jeg plutselig helt ut av det blå med det samme har begynt å interessere meg for. Tvert imot er algebra et ledd som må overvinnes i min plan om å klatre opp på et habilt nivå innen matematikken. Geometrien er som sagt nokså grei, i alle fall praktisk geometri. Basisen, altså dette med å konstruere vinkler tror jeg skal gå bra. Jeg har sågar lest meg litt opp på fraktal-geometri, har prøvd å konstruere phi-baserte spiraler og er i det hele tatt godt på vei. Algebra, sannsynlighetsregning, forskjellige absurde tallsystemer, alt dette med sinus, cosinus, og jeg vet ikke hva… Der har jeg en vei å gå.

Alt dette kommer av at jeg for første gang på nokså lenge har konstruert noe som kan minne om en konkret (og oppnåelig) fremtidsplan. Uten passer, riktignok, og vinklene er langt fra rette. Men skal planen være mulig å oppnå, må jeg faktisk kunne vise papirer på at jeg kan noe. Og for å få den typen jobb jeg er ute etter, må de nevnte papirene fortelle rette vedkommende at tall er blant mine ekspertområder. Da er det bare å legge seg i selen.

Problemstillingsformuleringsfremstilling

Når jeg har skrevet forholdsvis store skoleoppgaver har jeg alltid fått beskjed om å basere den på en problemstilling. Problemet kommer først, så kommer løsningen. Litt mindre filosofisk enn høna og egget, men la gå. Da jeg er en person som liker å se ting i perspektiv, har jeg så klart kommet frem til at matematikk-løftet (som det nå heter) er en oppgave som er stor nok til å fordre nettopp en slik problemstilling.

Folk har jo nyttårsforsetter som aldri holdes, hvorfor skal ikke jeg kunne ha et midt-i-januar-forsett? Det burde uansett ha minst like stor sjanse for å overholdes som et forsett som ble inngått en drøy fjortendager tidligere. Dessuten vet jeg at det er fallhøyde på slike løfter til seg selv, og testen er den samme her som ellers i livet; the higher you are, the farther you fall. Derfor er fallhøyde noe å unngå, da jeg rett og slett ikke er en fyr som takler fallhøyde veldig bra. Løftet jeg har gitt meg selv ser derfor slik ut:

Når høsten kommer skal jeg ha blitt VELDIG kurant i matte.

Ikke «veldig god», ikke «nokså god», men kurant. Og ikke bare kurant, heller – VELDIG kurant. Det er er akkurat passe vagt adjektiv til at jeg tør å proklamere det med påkrevd fynd og nødvendig prakt.

Så da er det vel bare å sette i gang? Om noen har tips om hvor jeg bør begynne, bøker jeg bør kjøpe/leie/sjekke ut, nettsider som kan være en ressurs, god studieteknikk, en god film, eller bare småtriks som kan gjøre matematikken med underholdende, setter jeg stor pris på det. Dere som leser dette vet nok hvordan dere kan kontakte meg. Hvis du ikke er blant dem som vet det, sleng inn en kommentar. Takk.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.