Konsert – jadda, konsert

Søndag 25. oktober 2009.
Oslo spektrum.
Sånn ca. 7 meter fra scenen, så smått til venstre side.
Helvete!

Etter en liten runde rundt Spektrum for å finne folk som var interessert i å bytte billett mot meg, kom jeg omsider inn (med ståbillett!) på gulvet som skulle gjøre sitt beste for å voldta ryggen min de neste drøye to timene. Ikke noe kjentfolk bortsett fra på tribunen og et helt annet sted på gulvet – og det å finne folk på 1,60 på gulvet i et fullsatt Spektrum er alt annet enn lett.

Uansett, The Horrors var et kjekt bekjentskap. Hyggelig musikk, selv om det var altfor tydelig at de ikke var prioritert hverken på lyd- eller lysfronten. Publikum vartet da opp med høflig applaus, men også her var det tydelig at The Horrors ikke akkurat var hovedattraksjon. Uansett, de gjorde ferdig settet sitt og forsvant bak tre mørke skyskrapere. Man tenker jo sitt, når man vet at karene som skal på scenen ikke akkurat har diskresjon som sitt fremste våpen. Hva skal de med skyskrapere, liksom?

I rest my case.

De rundt 90 minuttene etter at «teppet falt» var rett og slett en oppvisning i showmanship, tekniske og musikalske ferdigheter, scenisk og visuell kreativitet og rett og slett herlig megaloman galskap fra ende til annen. Etter å ha startet ballet med Uprising og Resistance fra sisteplata, var det tid for kveldens første höjdare i New born. Under piano-/synth/bassintroen ble også nedre del av «skyskraperne» senket, slik at bandet (i all hovedsak Mr. Bellamy) kunne utfolde seg på et litt større areal. Omtrent midt i settet ble flygelet dratt frem på scenen (med selvlysende tangenter, no less), og stormannsgalskapen ble dratt til nye høyder med United States of Eurasia. Feeling good var en publikumsvinner, men etter disse to fant Mr. Bellamy ut at nok piano var nok piano.

Resten av settlisten var rett og slett midt i blinken. Hysteria, Time is running out, Supermassive black hole, Map of the problematique, Unnatural Selection, Plug in baby… Og om ikke dette hadde vært nok forlot bandet scenen, og fikk rullet ut blant annet pauker(!). Exogenesis: Symphony, Pt. 1 stod for tur, atter en gang fra sine høye hester (eller skyskrapere). Etter denne episke ferden i Mr. Bellamys musikalske sinn stod Stockholm syndrome på programmet, før bassist Wolstenholme kjørte et Morricone-forspill på munnspill som dro oss rett over i kveldens siste låt; Knights of Cydonia. Det lille som var igjen av muskelmotstand i ryggen forsvant som pissdamp for frosten, og i det hele tatt var dette en perfekt avslutning på en stor, stor konsertopplevelse.


Mr. Bellamy – fordelt over tre fire-siders skjermer

En syns i det hele tatt synd på de som ikke fikk billett til denne begivenheten. Nå går det rykter om at turnéen skal utgis på DVD, så der har dere uheldige i alle fall en liten erstatning. Men fullgodt blir det selvfølgelig ikke. Derfor kan dere som ikke var der kjøpe DVD’en, og så få en ett-ords-oppsummering av meg – som var der:

HELVETE!

Forresten, Absolution er ei glimrende plate.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: