Om det å bli gammel

Håret har tatt seg opp (ikke bokstavelig talt), men den generelle ambivalensen som preget midtuka holder stand når vi nå skriver lørdag. Dagen i dag har vært noenlunde OK; etter en snartur på butikken ble det rundstykker med eggsalat, Provenceskinke og jarlsberg til frokost/lunch, og skiskyting på TTL-alteret i nordre sal. To av tre plasser på pallen tilfalt nordmenn, og det er vi fornøyd med.

DER gikk forresten startsignalet i kampen mellom United og Villa på Old Trafford. Villa har ikke vunnet på Old Trafford på 26 år, samtidig som United ikke har tapt ett eneste ett av de 27 siste innbyrdes oppgjørene mellom lagene. Leif Klovnings store helt Mikkal Owen er benket på tross av hattricket borte mot Wolfsburg i midtuka, men er nok klar til et innhopp dersom det skulel bli aktuelt. Gledelig å se at de gamle henger med fremdeles.

Apropos «de gamle», Ryan Giggs setter i dag rekord for antall Premier League-kamper for en utespiller. Jeg fikk ikke med meg det eksakte antallet, men det var på øvre halvdel av 500-tallet. Forrige innehaver av denne rekorden var Gary Speed, forresten – en seig jævel som nektet å ta fra Giggs æren av å være den eneste spilleren som har scoret i samtlige PL-sesonger. Før i fjor. Giggs har jo jaggu scoret i år også, han. Jeg gjentar; «gledelig å se at de gamle henger med fremdeles».

…og når «gamle» først er oppe til behandling; i dag er det 20 dager til Hertugen av Hoiebakken fyller år. 25 år, for å være eksakt. Halvveis til 50. Stilig. Jeg har alltid vært litt grøft på den måten. På mange måter, egentlig. Yngstesøster skal bruke konfirmasjonspengene på laseroperasjon for å slippe unna brille- og linsehelvetet. Personlig fikk jeg i fjor påvist behov for briller for første gang i mitt lit – og GJETT om jeg var glad! Endelig skulle jeg få sånne greier som alle de smarte har. Briller gir deg et lite ekstra intellektuelt piff. Du ser rett og slett smartere ut.

Aldringsprosessen er et annet tema der jeg føler jeg skiller meg litt ut fra hopen. Allerede nå, forholdsvis tidlig i livet, har mange av mkine jevnaldrende begynt å uttrykke frykt for å bli «så gammel». Enkelte har sågar begynt å ljuge på alderen! Jeg mener… Hæ? Å bli gammel – eller ennå mer presist; å eldres – er en prosess jeg ser frem til. Å være halvveis til 50 er ikke noen bøyg i mine øyne, det er mer en litt kul milepæl. Livserfaring er ett moment. Etter 25 år på jorda bør du nødvendigvis ha plukket opp ett og annet. Og med livserfaring kommer «faglig tyngde» – sånn generelt; hvem tror du mar mest peiling? En ungfole på 18, eller en som er halvveis til 50?

Jeg har alltid higet etter sånn «faglig tyngde». Jeg liker å ha peiling, og jeg liker at folk legger merke til det. Og sannelig; om jeg IKKE har peiling, er jeg jaggu god til å feike. Det vil jeg absolutt våge og påstå. «Peiling jeg egentlig ikke skal ha» er et av mine favorittemner. Jeg liker å kunne masse om obskure ting, uten at jeg er sikker på hvorfor. Hvem vet, kanskje havner jeg i en diskusjon en dag der noen debatterer smale felter jeg tilfeldigvis er godt opplest på. «Dæven, du har peiling», sier de. «Satan, han der er smart. Han har sikkert lang livserfaring», tenker de. Og jeg er fornøyd. Jeg har absolutt ingenting imot folk som tipper for høyt hvis de skal tippe alderen min. Det skjer faktisk nokså ofte.

OK, det hørtes litt hovent ut. Det var ikke slik ment. Det skjer, faktisk. Om det er pga. min tilgjorte livserfaring eller på grunn av bukkeskjegget vet jeg ikke. Sannsynligvis er det nok sistnevnte, men la meg nå ha drømmene mine i fred. OK?

Jeg må innrømme at jeg nesten ser ned på folk som ljuger på alderen. Det er teit. «Det er teitere å LIKE å bli gammel«. Neida, det er det ikke. «Det er teit å kle deg i gammelmannsklær bare fordi du tror du er smartere enn oss andre«. Jeg syns buksene, skjortene, ullvestene og dufflecoaten etter morfar er behagelige, OK? «Det er teit å ikke gjøre noe som helst for å virke yngre enn det du er«. Vet du, det syns jeg absolutt ikke. Bare det faktum at jeg ringte hjem til mamma for å spørre etter gavekalender viser at jeg ikke er så fordømt gammel, likevel. Jeg er bare ikke redd for å bli det.

Så når mine jevnaldrende løper rundt som hodeløse høns med botox tytende ut av ørene, med jevnlige hudbehandlinger og en svak dunst av aldringskrem, skal jeg sitte i hjørnestolen på stamkneipa – med briller, gråstent i håret, tweed-jakke, et stykke fyrstekake og en kaffekopp med fløte og to sukkerbiter – og le. Ikke så høyt at det virker tilgjort, men akkurat så høyt at de legger merke til det. Og ser på meg med skyldbetonte øyne før de haster videre til neste hudbehandling.

Der leder forresten Villa. Faen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: