Nyttårsdagssyndromet

Man vil ta for seg en sensasjonelt grensesprengende lite utbredt sykdom – en kronisk sådan. Mot sykdommen finnes ingen permanent kur, bare døyvende middel og midlertidige løsninger. Jeg snakker om nyttårsdagssyndromet.

Flere går til sengs på nyttårsaften i tåke, og våkner opp til matinéforestillingen av klassikeren «Fikk ikke med meg kvinnfolk hjem i går», et mesterverk av et teaterstykke skrevet av dramatikeren Sir Randolph Sans-Booty i sekstenhundreogsyttenfemtito (og filmatisert av Baudèravelzonsauxquèllemensansauxourché på kjekstitallet) – en real berg-og-dalbane gjennom det menneskelige emosjonelle register. Stykket kan nytes hele året – fortrinnsvis på søndager – men sjelden er effekten så står som på nyttårsdagen. Dette er for ørvig IKKE sykdommen jeg snakker om. Bare sånn til etteretning, liksom.

Neida; nyttårsdagssyndromet er lite utbredt. Bare en uheldig håndfull er eksponert for denne grimme skjebnen. Den slår ut i full blomst én gang i året (ingen premie til dem som tipper når) og oppleves ingens. Nesten. Poenget er nemlig at symptomene er basert på grenseløs ambivalens og (til dels) fornektelse.

Eksempel: En stakkar får lite eller ingen oppmerksomhet, og er veldig fornøyd med det. Så fornøyd at han deiser gjennom kvelden med hårfestet først vel vitende om at det var AKKURAT dette han ønsket seg. Ingen taler, ingen utagerende klemming… Ingenting. Og han fikk det. Trøbbelet er bare at han er en løgnhals.

Han ønsker seg faktisk oppmerksomhet. Der og da føles oppmerksomheten pinlig, ekkel og faktisk nokså jævlig. Men ETTERPÅ, når natten har senket seg i stall og Villa, går stakkaren til sengs på et kaldt soverom med et smil i sjelen. Og DET smilet kan virke som hverdagsdrivstoff rimeligt lenge. Når han IKKE får oppmerksomheten han IKKE ønsker seg (!), er det et helvete.

Skjønner dere? Det finnes ingen medisin, rett og slett fordi at med nyttårsdagssyndromet finnes ingen seierherrer – bortsett fra sykdommen selv. Faen, altså. Forstå det den som kan. Og dere som faktisk forstår det; jeg håper dere bruker tre-fire sekunder av de vellykkede livene deres på å føle med de eksponerte for denne grusomme lidelsen. Selv om de ikke fortjener det.

Jaja. Halvveis til 50.

Godt nyttår, feckers – og fuckall for det som var.

(skrevet 1. januar 2010 kl. 01.39  @ Utsira Havstuer – jævla emo…)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: