Reidar Løke var ikke som deg og meg

Reidar Løke gråt ved fødselen. Han fikk vannkopper før fylte 18 måneder. Han vokste opp i et møblert hjem, og var høyrehendt. Han var flink med tannpuss, håndvask etter toalettbesøk – generelt veldig hygienisk bevisst. Han lærte å lese og skrive i akseptabel alder.
Reidar Løke hadde få, men gode venner. Han fikk sitt første kyss som åtte-åring, under en veranda. Jentene i klassen hans begynte å utvikle bryster sånn ca. 3 år før han oppdaget det, uten at han nå bærer preg av dette på noe vis.
Reidar Løke hadde helt greie karakterer ut realskolen. Sterk i matte og historie, en anelse svakere i gym. Han tok eksamen ved lærerskolen, og begynte som mattelærer på sensommeren i ’78, nøyaktig 5 år etter at han fikk sin seksuelle debut, sin første LP-plate og sitt første beinbrudd (alt i løpet av ett år).

Slik sett er ikke Reidar Løke veldig forskjellig fra noen av oss. Det som gjør Reidar Løke til en person som er annerledes enn oss andre, fikk han vite pr. brev fra en fjern tante utpå vårparten mellom konfirmasjon og bryllup.

Reidar Løkes far var et tre.

Skuffelse. Bunnløs skuffelse. Angstkveilende irritasjon. Punktering, grunnstøting, rustne drømmer og vals i firetakt. Titanic, Hindenburg, Apollo 13 og BF Rauma, alt på en gang. Ord kan rett og slett ikke beskrive det Reidar Løke følte mens han leste brevet.

Hans far var et tre.

”Ja, Reidar. Din far var et tre. En eik, for å være nøyaktig. Han var et sterkt og godt tre, som stod støtt selv under den sterkeste storm. Han hadde røtter som rakk langt under føttene våre. Han var stolt og prangende grønn om sommeren, og rød, varm og sensuell om høsten. Han var alle disse tingene, og mer til. Men mest av alt… Mest av alt, Reidar… Mest av alt fikk han meg til å le.”

Reidar Løkes mor viste skyld, men ingen tegn til anger. Hun fikk en slags dobbeltrolle i Reidars gryende identitetskrise, og depresjonen som fulgte. På en måte var hun moren hans, som skulle stå opp for ham og lede ham gjennom alt det tunge. På den andre siden var det hun, moren, Elfrid Løke (født Gjenviksvatn), som hadde startet ballet, som hadde sett snøraset trille sine første spede meter som én enkel snøball den gangen for noen-og-tjue år siden.

Kan vi lære noe av denne historien? Kan vi si at Elfrid var den eneste som hadde noe skyld for hva som skjedde? Vi må ikke glemme alt maset fra foreldrene hennes (”…du MÅ jo bare fjerne det…” og lignende fordomsfylte utsagn som stadig forekommer den dag i dag), som helt sikkert var en faktor, hvis størrelse er vanskelig å beregne. Mobbingen er en annen faktor, de åpne sårene som rant av sevje om sommeren likeså. Men roten til problemet, kan vi alle være enige om. ROTEN til problemet var Elfrid, og bare henne.

Så det er med tungt hjerte vi nå er samlet her for å ta et siste farvel med Reidar Løke, ironisk nok svøpt og lagt i en trekiste.

Av jord er du kommet…
Til jord skal du bli…
Av jord skal du atter spire, og spre glede.

Hvil i fred, Reidar Løke.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: