Facebook-generasjonen og moderne musikkbruk

Etter en interessant Twitter-diskusjon med E24-journalist Julie R. Andersen (hvor Eirik Newth spontan-nominerte meg til Kongens Fortjenestemedalje for musikkpreferansene mine…), begynte jeg å tenke på en generasjonsbetegnelse som var grobunn for hele diskusjonen. I sitt blogginnlegg om Generasjon Facebook nevner Andersen en Side2-test som avslører om du er en del av den nevnte generasjonen. Jeg var kvalifisert, og det er jo greit nok. Det å sette folk i båser er jo mer og mer populært. Det jeg derimot reagerte litt på, var beskrivelsen av den såkalte Facebook-generasjonen:

Enten vokste du opp på 1990-tallet eller så burde du gjort det. Du er trolig bruker av både Facebook og Twitter, og har MP3-spilleren med deg overalt. Du forstår ironi, motsetter deg alle punktene i Jante-loven og mener Trang Fødsel-låter er klassikere. Og du innser at du begynner å bli voksen.

Jeg innser at jeg begynner å bli voksen, selv om jeg har 7 år igjen før jeg må bli det (og 5 år før jeg i det hele tatt trenger å tenke tanken). Jeg bruker Facebook og Twitter aktivt, og iPod’en er min trofaste følgesvenn. Forstår ironi (i alle fall nok til å skjønne at Ed Byrne er dritmorsom), og har ikke noe særlig til overs for janteloven. Men… Trang Fødsel? Hva f*en?

Det ble sagt i den nevnte Twitter-debatten med frøken Andersen at det sikkert menes at Generasjon Facebook ikke har tidsreferanser som strekker seg særlig lengre bak enn tiden da Kursiv rocket VG-lista. Men min påstand er i alle fall at MIN generasjon, om den nå heter Generasjon Facebook, Dessertgenerasjonen eller hva nå i helvete, ikke kan defineres klart ut av hvilken musikk vi lytter til. Jeg føler vi defineres mer av MÅTEN vi lytter til musikk. Mer om det senere.

Andersen sitt blogginnlegg tar utgangspunkt i boka «Generasjon Facebook eller Da alle skulle bli noe med media», skrevet av Jon Niklas Rønning (Bye og Rønning, anyone? Det er han som imiterer Ole Paus). Hun legger frem en del morsomme sitater, som jeg gjerne gjengir her:

  • Det er merkelig hvor bekymringsløst man kan feste, dersom man føler man allerede har nådd selve livsmålet.
  • Hvorfor skjer det gang på gang – at vi på død og liv vil realisere de kreative sidene våre, men samtidig ikke setter av nok tid til å bli flinke?
  • Du mangler inspirasjon, men skriver låter om det.

Disse sitatene (særlig nummer to) syns jeg passer VELDIG godt inn på de aller fleste profilerte unge menneskene av i dag. Eksempler? Én ting som lenge har irritert meg er hvor lett det er å «få ting gjort» så lenge man har vært eksponert i media før. Disse glamour-modellene som var slik i vinden for noen år tilbake – Lene Alexandra, Helene Rask, Aylar og hva de nå het – er gode eksempler. Først var det modellkarriere (for Aylar sin del var det vel et lite opphold i den mer kulørte delen av filmbransjen FØR modelloppdragene, men nok om det). Når det gikk bra, var det liksom bare å sette seg i bilen og spille inn singler og plater. Hvorfor det? Dritkjent-for-å-ikke-gjøre-noe-dame Paris Hilton gjorde jo det samme. Hun er mest kjent for å ha en far og ei ikke like kjent søster, og har vært i vinden både som skuespiller, plateartist, parfyme-designer (heter det «designer» i parfyme-verden?) og aktør i hjemmesnekra blåfilm. Dritkjent-for-å-ha-lyst-å-være-Paris-Hilton-dame Pia Harldsen er AKKURAT likedan. Og når til og med Kathrine Moholt har spilt inn plate (riktignok et makkverk av episke proporsjoner, vil jeg tro – og jeg har bare sett reklamen) må en kunne stille spørsmålet Hva skjer med musikkbransjen?. Blant annet.

For spørsmålene blir mange når en ser på Rønning sine sitater, og setter dem i sammenheng med dagens unge up-and-coming-folkens. Blagosfæren er et flott kasus i denne sammenhengen, da den interessante og kritiske bloggen til stadighet drukner i bølgene av den lyserøde bloggen som skriver om sminke og innkjøp av klær. Bloggen som tar sikte på rettskriving og godt argumenterte poenger drukner i bølgene fra den som er konstruert for å få oppmerksomhet. «Å få frem budskapet» drukner i bølgene fra «å få flest mulig lesere». Kjipt, men sant. De mest leste bloggene i Norge har et innhold som kan sammenlignes med innholdet i et blåskjell som har ligget fire måneder på land.

Nytt sitat fra Rønnings bok, som høres mer og mer interessant ut:

Du vet du er en del av Generasjon Facebook når du irriterer deg over generaliseringer, og mener at du er mer unik enn stereotypiene som blir presentert i denne boka.

Oi. Om jeg ikke kjente meg igjen fra før, følte jeg meg VELDIG truffet nå. Jeg HATER å bli satt i bås, jeg føler jeg JÆVLIG unik i forhold til veldig mange andre, og i det hele tatt. Det later altså til at jeg er en rimelig gjennomsnittlig fyr etter Generasjon Facebook-målestokk. Og gjennomsnittlig er LANGT verre enn dårlig. Så klart.

Men tilbake til debatt-konklusjonen som innledet dette innlegget; Vår generasjon er ikke definert av spesifikk musikk, men hvordan vi bruker musikk. Hva mener jeg med bruke? Vel, i langt større grad enn tidligere er jo musikk blitt en bruksvare. Tidligere lyttet man til musikk, nå bruker vi musikk (min påstand). Altså har musikkens nytteområder forandret seg med tiden. Hvordan? Vel, la meg ta et eksempel, hvor jeg personifiserer gjennom å fremstille en vanlig dag for studenten Ola Folkens.

  • Ola våkner til lyden av Coldplays Viva la Vida («fordi den er så god å våkne til»).
  • Han hører på radio mens han spiser frokost og pusser tennene.
  • Under oppgaveskrivingen han skal bruke store deler av dagen på setter han på Mozart. Det øker konsentrasjonen, har han hørt.
  • Han tramper takten til P3 sin A-liste mens han lager middag, og tenker at Lady Gaga er undervurdert.
  • På treningsstudioet har han klar spillelisten med musikk som er god for hhv. oppvarming, utholdenhet og utstrekking.
  • Når han legger seg, har han innsovningsplata Chet Baker sings på anlegget. Ola sover tungt.

OK, musikkeksemplene er kanskje ikke de beste, men prøv å sammenligne dette med f.eks. min far, som sparte i noen uker for å få råd til Neil Youngs Harvest-LP. Den ble kjøpt inn, før han og kameratene satt i ring rundt LP-spilleren og lyttet gjennom hele plata – gjerne både to og tre ganger (pappa, hvis du leser dette; dette er et EKSEMPEL på hvordan det var den gang da). Ikke sant? Lyttingen stod mer i fokus. Man lyttet til musikken fordi man likte det man hørte, ikke fordi at den hadde en styrkende funksjon som kommer ikke-musikalske tiltak til gode.

Det er mulig jeg ikke får helt forklart hva jeg mener, men poenget mitt står. Min generasjon, altså Generasjon Facebook, kan ikke defineres av en viss type musikk. Jeg har venner som er listemennesker (VG-lista, osv.), mens min musikksmak i større grad er formet av f.eks. min far. Det er mer hvordan vi bruker musikken som definerer oss. La gå at musikk er mer tilgjengelig i dag, med både MP3-spillere, Wimp, Spotify og hva alt heter. Likevel er jeg en fanebærer for lytting.

…og les bloggen til Julie R. Andersen, forresten. Interessante emner fra en profesjonell skribent. Langt mer enn hva Julie kan si om meg, vil jeg tro.

Reklamer

15 tanker om “Facebook-generasjonen og moderne musikkbruk

  1. Julie R. Andersen juli 26, 2010, kl. 1:07 pm Reply

    Synes du har svært interessante meninger, profesjonell eller ikke. Takk for en god diskusjon (og for bloggreklame selvsagt.)

    • villahoien juli 26, 2010, kl. 1:10 pm Reply

      Jo, takk for tilbakemelding (og en god diskusjon). Syns egentlig alt dette med generasjoner og hvordan de påvirkes av eksterne faktorer (særlig digitale) er nokså spennende. Men dette med hvor langt en generasjon favner er et nokså relativt begrep, tror jeg. FB-generasjonen er, hva? Født mellom ’84 og ’89?

  2. Julie R. Andersen juli 26, 2010, kl. 1:16 pm Reply

    Jeg trodde de var eldre enn som så, faktisk. Følte at jeg var akkurat litt for ung da jeg leste boken. Jeg er født i 1986 og husker litt for lite av 80-tallet til å ta alle referansene i boken. Men min yngre søster, født i 1994, er kanskje enda mer Generasjon Facebook enn meg. Du har kanskje lest dette allerede, men her har jeg blogget på engelsk om generasjoner og Facebook: http://www.espen.com/julie/archives/2010/07/i_am_a_constant.html

    • villahoien juli 26, 2010, kl. 1:19 pm Reply

      Ja, jeg leste det – og klappet samstemmende i (inni meg). Jeg syns også (som deg) at «Generasjon Facebook» er mer betegnende for mine yngre søstre (født i hhv. ’88 og ’92), og at jeg (made in ’85) i større grad tilhører andre generasjoner (Dessert-, mIRC-, Internettboom-, osv.).

      Men symptomene passer jo, så hva skal en si?

  3. elskerinnen august 2, 2010, kl. 12:37 pm Reply

    Steike ta, gutten kan skrive, helt klart 🙂

    Dette var morsom lesing 🙂

    • villahoien august 2, 2010, kl. 12:49 pm Reply

      Jo, takk. Det er slikt som må ut av og til.

  4. elskerinnen august 2, 2010, kl. 1:19 pm Reply

    Det forstår jeg.
    Men om jeg digger 80-tallet, Lady Gaga, Michael Jacson, og mener Eminem er det største som har skjedd, jeg liker Rianna, Elvis, Madonna, Coldplay, hvilken generasjon er jeg??
    Men jeg hater facebook men elsker twitter 🙂 og jeg blogger flere steder 🙂

  5. elskerinnen august 2, 2010, kl. 1:23 pm Reply

    Ungdom på 80 tallet mener du?? Godt gjettet 🙂

    • villahoien august 2, 2010, kl. 1:25 pm Reply

      Vel, ut fra preferansene dine var du nokså grei å tidsfeste. Jacko definerte popmusikken på 80-tallet, Lady Gaga bruker 80s-pastisjer i moderne dance-/discorammer… Miljø betyr tydeligvis LANGT mer enn arv når det gjelder musikksmak.

  6. elskerinnen august 2, 2010, kl. 2:23 pm Reply

    Pokker, avslørt SÅ enkelt, jeg må finne på andre lure ting skjønner jeg 🙂 men jeg innbiller meg at denne karen her ikke er lett å verken lure eller målbinde 🙂

    • villahoien august 2, 2010, kl. 3:00 pm Reply

      Har litt trening i å avsløre folk, så det er ikke du som er kjedelig, hvis det er det du tror. Men lett å målbinde; niks. Ikke i det hele tatt.

  7. elskerinnen august 2, 2010, kl. 6:21 pm Reply

    Trening i å avsløre folk? Hmmm den var en nyttig informasjon 🙂

    • villahoien august 2, 2010, kl. 7:12 pm Reply

      Ikke sånn, da… Litt med jobb å gjøre. Ikke noe farlig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: