På ny min drøm forandret ble…

Jeg drømmer ofte nokså rare greier. Heldigvis – jeg sier heldigvis da jeg tilsynelatende er mer heldig enn mange av dem jeg snakker om dette med – husker jeg forbausende ofte de rareste tingene jeg drømmer. Og jeg snakker ikke generelle rammer for drømmene her, det er et tidvis skremmende detaljnivå.

I det siste, spesielt etter at jeg tenkte «Dæven, jeg drømmer faktisk nokså rart», har jeg også begynt å skrive ned det jeg husker umiddelbart etter at oppstandelsen er et faktum. Jeg har et notat på telefonen som ikke bør oppdages i en politirazzia, da jeg sikkert blir bura inne for mistanke om grove rusrelaterte forbrytelser (med en strafferamme på 60 dager i fengsel, subsidiært 3 år med tung oppfølging fra psykiatrisk personell).

Selvfølgelig er det nokså vanlig å drømme rare ting, men jeg har fire eksempler som rett og slett må deles med folk. Først tre stykker som alle har forekommet i perioden 10. januar og frem til i dag.

1) En islandsk familie som bodde i byggefeltet mitt i mine ungdomsskoleår flyttet tilbake til Romsdal. Jeg møtte den ene jenta i familien på fest, hvorpå vi (jeg og mamma) ble invitert hjem til familien på middag. De hadde bosatt seg i mine besteforeldres gamle hus, og serverte både hummer, reker og ål til middag. Det kjipe var at alt – ALT – på bordet levde. Til og med kjøtt som ble tatt fra hummeren begynte plutselig å traske bortover fatet. Jeg ble så redd at jeg i forfjamselsen tok med meg familiens to yngste barn (de hadde 17!) som gisler og løp oppover mot Hatleliblokka. Yngstemann på arma viste en levende ål han hadde tatt med seg. Da våkna jeg.

2) Kaizers Orchestra holdt konsert under tribuna på ei fotballbane som var veldig lang, men ikke veldig bred. Den lå rett oppunder fjellet, i et landskap som kunne minne om veien til enten Åndalsnes eller Eide. Dessverre ble konserten avlyst fordi Eli Hagen hadde spist opp all strømmen. Da kom Janove Ottesen ned til publikum, tok meg i hånda og takka for sist, og lurte på om jeg ikke heller ville bli med og spille treningskamp med Arsenal. Joda, sa jeg, det blir nok kult. Arsenal spilte forresten mot et arabisk lag med hvite drakter (litt usikker på symbolikken her), jeg spilte fryktelig dårlig, og Cesc Fabregas nektet å ta meg i hånda etter kampen. Tommy Sharif var forresten manager for det andre laget. Og om noen lurte; Wenger var homofil. Det har jo de fleste skjønt allerede; ekte menn bruker ikke boblekåpe.

3) Alle som har fartet fra Molde til Vestnes eller vice versa nok ganger har nok på ett eller annet tidspunkt i livet sitt oppholdt seg på BF Rauma. Ei helt standard bilferje, etter alle kunstens regler. Tatt ut av trafikk på Romsdalsfjorden og sendt til Sunnmøre etter at gassferjene inntok området rundt Tautra. Det veldig få vet, er derimot at BF Rauma bare ble tatt ut av trafikk fordi Romsdals Budstikke-kollegaene Vegard Flemmen Vaagbø og Trond Hustad hadde brukt penger av egen lomme for å bygge den om til et dykkerfartøy. Vitenskapsmenn RB-journalistene hadde kidnappet var nemlig overbevist om at Atlantis lå på bånn av Romsdalsfjorden, og med et solid dykkerfartøy (som også serverer jævlig gode sveler!) kunne Flemmen Vaagbø og Hustad hente opp en anseelig mengde rikdommer som skulle skjenkes til nyansatt Molde-trener Ole Gunnar Solskjær. Slik kunne MFK vise muskler på overgangsmarkedet og bli den nye stormakten i norsk fotball.

To fotnoter her:

• Det viser seg at jeg er nokså sanndrømt, selv om jeg tok feil av Atlantis og Bjørn Rune Gjelsten. Det er også usikkert på om RB var involvert på noe plan.
• Gjett om jeg skvatt da jeg så BF Rauma liggende i dokka på Langsten Slip & Båtbyggeri noen dager senere. Selv om jeg slappet litt av når jeg så at jeg blandet sammen Rauma og Tresfjord. *puh*

Morsomt. Det er spesielt morsomt å skrive dette litt mer utfyllende enn telefonnotatet. Men vil det si at jeg «pakker inn» litt? Niks; det at jeg skriver drømmene ned med en gang gjør faktisk at jeg husker veldig klare detaljer fra drømmene når jeg leser gjennom notatene, f.eks. at jeg først avslørte Atlantis-prosjektet da jeg måtte redde en femåring som ramla over rekka på ferja. Tror faktisk ikke BF Rauma har «rekke», men det er vel det man kaller kunstnerisk frihet.

Når jeg først er inne på sære drømmer, kan jeg jo skrive ned en fjerde. Denne forekom for en stund siden, nærmere bestemt natt til 21. april i fjor. Jeg vet det fordi jeg skrev den ned og sendte meg selv på mail fordi, som Penispål sa, «denne bør bevares for ettertiden».

4) Jeg bodde på gamlehybelen min i Trondheim, sammen med min daværende kollega Hege, hennes ektemann Casper, og deres felles venn Ivan (bulgarsk snekker/altmuligmann). Casper hadde fått slag og var nokså lite sosial, han satt stort sett bare i en stol og slengte ut tilfeldige ord etterfulgt av en *JÆVLIG* irriterende latter. Hege ble såpass lei av at Casper var så vanskelig å ha med å gjøre at hun hang mer og mer med Ivan. Ivan hadde en spikerpistol, og skjøt spikere på veggen med fiskesen festet i. Ivan tok tak i sena, Hege hang på ryggen hans, og så gikk de – bokstavelig talt – på veggen. Jeg ble også lei at alt pjattet fra Casper, så jeg flytta. Min venn Rolf Marius kom og hentet meg i bil, og vi kjørte avgårde i retning fagre Romsdal. Over en fjellovergang fant vi ut at vi hadde kjørt de fire siste timene i feil fil, og da er jo regelen som kjent at du må gå resten av veien. Derfor fant vi en sti og trasket over fjellet, mens jeg fortalte Rolf Marius om hvor kul Back to the Future-trilogien var. Etterhvert kom vi frem til en avsidesliggende landsby. Den lignet litt på en western-by, bare at i stedet for grusvei var det gress. Den lignet litt på den sære byen Spectre i filmen Big Fish, forresten. Mens vi så oss om kom det en fyr med krigsmaling hoppende ut av et vindu, før han begynte å skrike og hoppe og danse om hverandre. Jeg skreik og hoppa og dansa tilbake, og etterhvert utviklet det seg til en skrike, hoppe og danse-off (eller battle, om du vil). Siden jeg gikk seirende ut av kampen bestemte landsbyboerne seg for at jeg kunne bli – på dette tidspunktet var Rolf Marius forsvunnet. Landsbyen brøt ut i spontan dans, og det hele var veldig flott. Den fineste jenta jeg noensinne hadde sett dansa med meg, og vi dansa faktisk såpass bra at det kom bort ei gammel dame og solgte oss en unge. Jeg og ungen ble presentert for jentas familie, jenta sin lillesøster ønsket meg velkommen i familien, og alt var bare fryd og gammen. Etter at ungen hadde et forbigående sykdomsanfall der den spydde hele grillpølser, måtte vi se oss om etter hus. Mitt eneste krav var at huset skulle ha ei helt perfekt hengekøye. Selvfølgelig våkna jeg AKKURAT da vi så et hus med ei hengekøye som var bra nok.

Er det rart jeg sover så lenge jeg har mulighet til når jeg får sjansen? Jeg trives jo faen meg bedre i drømmene mine enn jeg gjør når jeg er våken!

(PS: Bildene av ferjene i drøm #3 er hentet HERFRA, mens Spectre-bildet ble hentet fra timburtoncollective.com).

Reklame