Jeg er ikke veldig stolt, altså. Dette er ikke noe jeg gjenforteller høyt inni meg for å smake på den gryende følelsen av falsk stolthet prikke oppover i ryggraden, som et fabrikkert motstykke til de gangene man faktisk HAR utrettet noe bra. Eller viktig.
Eller rett og slett bare stått på prinsippene sine. Du skjønner…
Her om dagen hadde jeg en samtale gjennom chat-funksjonen på Facebook. Nokså uskyldig. Praten gikk løst om fast og omvendt, tonen var høflig og spøkefull. Alt var normalt. Hvis jeg på død og liv må sette fingeren på noe som gikk galt, var det vel mot slutten det skjedde.
Høflig som jeg er sa jeg noe om at «dette var hyggelig, vi må snakkes igjen snart» (eller noe tilsvarende), hvorpå motparten svarte noe i retning av «i lige måde du :)». Etter å ha brukt to sekunder på å lese replikken, og ytterligere tre på å resonnere meg frem til hva jeg burde svare, satt jeg igjen med følgende:
«Her passer det seg jo med en smiley»
«Her passer det seg jo med en smiley»? En smiley!? Dette faenskapet som jeg har prøvd å unngå siden det først oppstod? Denne verkebyllen som utgjør det ypperste lavmål innen skriftspråket slik jeg, og dere også, kjenner det?
Heter det «ypperste lavmål», forresten? Blir ikke det litt omvendt? «Dårligste lavmål»? «Laveste»? Faen, da. «Kongen av/VM i lavmål»? Næss… Jo, vent nå.
Denne verkebyllen som utgjør det ene eksteme ytterpunktet i norsk skriftspråk, hvor korrekt bruk av semikolon er det andre?
FAEN! Jaja, stryk hele digresjonen. Vi går for «ypperste lavmål» likevel. Kommer sikkert ikke på noe bedre, uansett.
Vel, poenget er at jeg nå har bestemt at noen ta ansvar og gå. Eller dø.
«Det absolutte lavmål»! «Det definitive lavmål»! Var jo mye å ta av her, gitt. Hvorfor i alle vidåpne helveter kommer jeg aldri på noe slikt før ti-tolv minutter ETTER at jeg trenger det? «Lowest of the lowtargets». Nei, den siste var litt på kanten. Det absolutte lavmål får gå.
Som sagt; noen må dø. Mer info følger.
Næssa... 
Legg igjen en kommentar