HVERDAGSFAKTA: Hygiene

Hygiene brukes i dagligtale om det som er rent, friskt og sunnhetsfremmende, i motsetning til det som er usunt og sykdomsfremkallende. I tradisjonell medisinsk språkbruk er hygiene benyttet som et samlebegrep på helsefremmende arbeid og forebyggende medisin, spesielt med vekt på tiltak fra det offentliges side som skal sikre folkehelsen. I universitetsundervisningen av medisinstudenter er begrepet hygiene erstattet med forebyggende medisin. – Store Norske Leksikon

Reglene for hva som kan kalles god og dårlig hygiene ble utformet og banket gjennom på et kirkemøte i den franske byen Hygiénne i 1547. I et verdensbilde som var mer og mer utflytende som et resultat av de 95 tesene Martin Luther spikret fast til kirkedøra i Wittenberg i 1517, så pave Paul III viktigheten av klart definerte retningslinjer for de fleste av livets felter. Hans dekret om bruken av De Hellige Skrifter fra 1546 var en umiddelbar suksess i økumeniske kretser, og hevdes i ettertid å være hans største prestasjon hvis en legger rent hylleliv til grunne. En annen bestselger var debuten Sublimus Dei fra 1537, som fordømmet bruken av indianere som slaver og talte for å heller omvende dem til den katolske tro. Og selv om to kokebøker, en avhandling om barneoppdragelse og selvbiografien Vita Luna! ble lunkent mottatt, virket Paul å være ved godt mot da han satte sine beste menn til å utforme retningslinjer for personlig renslighet.

Beklageligvis for paven fikk Sollicitudo Rei Tergeo Homeo Socialis Diatriba (på norsk En arbitrær diskusjon rundt fremgangsmåter for menneskelig renhets fremme) en i overkant lunken velkomst både av anmeldere og folket generelt. I et intervju med BC (BBCs forløper) kalte nykronede kong Edward VI retningslinjene for «virkelighetsfjernt overformynderi», og et hissig leserinnlegg i Aposten under anonym signatur omtalte både paven og retningslinjene hans i et ordelag som best oversettes til «helsikes møkk».

Forskere er derimot samstemte når de snakker om viktigheten ringvirkningene av Paul IIIs arbeid har hatt for menneskeheten. Retningslinjene var en blanding av alt fra gamle kjerringråd til ekspertuttalelser fra kirkens fremste vitenskapsmenn, og mange av dem var riktignok fullstendig ubrukelige. Griseblod har for eksempel aldri hjulpet mot urinveisinfeksjon, man kan ikke ta knekken på syfilis med jevnlig isbading, og ingen har noensinne blitt kvitt hemoroider ved hjelp av duebrenning. Mange av tipsene virket imidlertid over all forventning, og mange katolske entreprenører så sitt snitt til å spe på inntekten med å starte legepraksis. Generelt opplevde legevirket en voldsom oppsving i disse tider, og siden de pavelige retningslinjene riktignok inneholdt spor av hjelpsomhet var det katolikker som opplevde størst suksess innen medisin. Protestantene måtte se seg nødt til å gi opp legedrømmen og heller gå tilbake til sine gamle, mindre glamorøse jobber. Mange tror det er her ordtaket «skomaker, bli ved din lest» stammer fra.

Den største kontroversen rundt Sollicitudo… dreide seg om bakterien Yersinia pestis, som vi i dag kjenner som Svartedauden. Denne bakterien skulle iflg. paven være svært sensitiv til pollen fra boreale treslag som gran og furu. Sjømenn som reiste i utenriksfart pleide på denne tiden å innta gin når de kom i land (frem til renhetsloven av 1654 tredde i kraft var granbar en viktig ingrediens i gin), for å være sikker på å være pestfri. Mot slutten av 1340-tallet var imidlertid samtlige skjenkesteder på Bryggen i Bjørgvin stengt grunnet streik som følge av lønnsforhandlinger, så ingen gin ble hverken servert eller inntatt. Mange tolket publiseringen av Sollicitudo… som kritikk av den norske bartenderstanden, og at paven i klar tale gav dem skylden for utbruddet av Svartedauden her til lands. Dette falt selvfølgelig ikke i veldig god jord hos skjenkerelaterte fagforeninger, og i de fleste nordiske land (med unntak av Finland) ble katolikker nektet servering i flere hundre år. Ikke før i 1824 ble skjenkenekten opphevet, da daværende pave Leo XII sendte ut et dekret med en full benådning og uforbeholden unnskyldning til de streikende bartenderne og deres etterlatte.

Leo XII var som de fleste vet ikke fremmed for sykdommer; ved sin død i 1829 var han diagnosert med lungebetennelse, kolera, podagra, og ironisk nok en svak form for nettopp byllepest. Han ble kanonisert i 1911, etter at det ble kjent at han i et brev til en elskerinne brukte ordet anachronismus (norsk. anakronisme), hele 104 år før han selv fant opp ordet i det samme brevet. Han er i dag skytshelgen for venstrehendte.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: