Violeta, Violeta Vol. 1

Jeg er jo glad i musikk, det er ikke noe å legge skjul på. Jeg liker å skrive om musikk også, selv om jeg ikke gjør det så ofte som jeg kanskje burde. Men nå er det på tide å kjøre på med noe musikalsk igjen – denne gangen noe i retning av en plateanmeldelse. En dagsaktuell plateanmeldelse, faktisk. Såpass dagsaktuell at jeg ikke tror hverken VG eller Dagbla’ har anmeldt den ennå, heller. Dermed settes altså standarden her – omsider.

Kaizers Orchestra – Violeta, Violeta vol. 1

Om en ikke teller med overskuddsmaterialet som endte opp i Våre demoner i 2009, er dette Kaizers Orchestras femte studioalbum – det første siden Maskineri fra 2008. Og der Maskineri for noen, deriblant meg selv, var en skuffelse, slår Jærbanden hardt tilbake med første del av den lenge påventede trilogien Violeta, Violeta. KNALLHARDT tilbake.

Opptakt

Der Kaizers-låter som regel er en del av et stort (og tidvis nokså innviklet) univers, har opptakten til release av Violeta, Violeta vært et lite mikrokosmos i seg selv. Først dro bandet ut på en kort turne for omtrent et år siden, hvor de spilte i landets fire største byer «for å finansiere innspillingen av vårt neste album», som bandet sa det selv.

Det blir mer og mer opp til artistene selv å finne løsninger på å få ut musikken sin. (…) Fysisk platesalg er det tradisjonelle lokomotivet i forhold til å finansiere bransjen, og nå som dette er kraftig redusert, og digitalt salg ikke kompenserer, så bryter deler av musikkbransjens økosystem sammen. Selv om det har blitt gratis å laste ned musikk så må vi fortsatt betale studiotid, produsenter, mastering, utstyr, hotell, fotograf, coverdesigner, promo, distribusjon, trykking, markedsføring og alt det som må til. Vi står vel ovenfor et såkalt «paradigmeskifte» i bransjen akkurat nå. Det er først og fremst en spennende utfordring som krever at vi tar noen grep og «get with the times». – Geir Zahl, Kaizers Orchestra (fra kaizers.no)

Konserter i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim sørget for mynt nok i kassa til å dekke bandets del av innspillingskostnadene. Men den originale vrien stopper ikke der. Publikum på konsertene kunne bytte inn billetten sin i en begrenset utgave av nyplata, som en slags «takk for støtten» fra bandet selv. Planene om storsatsingen Violeta, Violeta – tre album utgitt i løpet av knappe to år, ble presentert på hver konsert. For å gi fansen et ekstra innblikk i fremtiden, ble tre låter fra Vol. 1 spilt på disse konsertene – men IKKE for første gang. Urpremieren på låtene Philemon Arthur and the Dung, Sju bøtter tårer er nok, Beatrice og Femtakt filosofi ble fremført på bransjefesten Eurosonic i Groningen. Før de fire konsertene i Studio Tour ble det presentert opptak av hver låt – én pr. mandag – i det som ble kalt The Monday Bootleg Tricolor. På denne måten kunne folk lære seg låtene FØR konserten. Artige greier. Stemningen i Peer Gynt-salen var i alle fall ekstrem.

Første singel fra Vol. 1 var Philemon Arthur and the Dung, som fans allerede hadde stiftet bekjentskap med gjennom Monday Bootleg Tricolor og Studio Tour. Singel nummer to var derimot ukjent for de fleste – også lenge etter «lansering»…

Gratis PR

Andre singel ut, Hjerteknuser, eksisterte nemlig i VELDIG mange versjoner – men ikke fra Kaizerne selv. Låten ble offentliggjort som et noteark, i en konkurranse der fans kunne spille inn sin egen versjon av den uutgitte låta. Konkurransen var et samarbeid mellom Kaizers Orchestra og Lydverket på NRK, og høstet stor respons. Til slutt ble Moi utropt til vinner, og vant en rimelig fet premie: å varme opp for Kaizers Orchestra på P3sessions, samt sin versjon av låta utgitt på Kaizer Records. Vinnerbidraget kan høres HER – sammenlign gjerne med originalen HER.

Hjerteknuser har så langt slått alle bandets rekorder for radiospilling – mye takket være den voldsomme publisiteten bandet fikk gjennom coverkonkurransen. En aldri så liten genistrek, altså.

Studio Tour var, som tidligere påpekt, et resultat av sviktende platesalg. Et annet lite PR-triks var å utgi singel nummer tre fra albumet som en eksklusiv bonus til alle som forhåndsbestilte albumet. Vol. 1 kunne forhåndsbestilles fra 17. november, og med på kjøpet fulgte en digital utgave av En for orgelet, en for meg – Vol. 1s tredje singel i rekken. Muligens litt spesielt – den 17. november, altså to og en halv måned før lansering, var halve albumet allerede presentert gjennom Monday Bootleg Tricolor og singelslipp. Spilte Kaizers hasard med alle kortene på hånden? Eller hadde de spart noe snacks til platelanseringen?

Svovel og bensin

Joda, selv om alt som ble presentert av innhold før lansering var av god kvalitet, finnes det også virkelige gullkorn blant resten av albumets 10 låter. Diamant til kull er en groovy blanding av både grusveirock og dubstep – begge deler på umiskjennelig Kaizers-manér. Både Svarte katter & flosshatter og Din kjole lukter bensin, mor er som en mer verdensvant utgave av Ompa til du dør, og Psycho under min hatt sender tankene tilbake til punkeren Blitzregn baby, pluss at den fenger på høyde med Delikatessen. Tumor i ditt hjerte er ved siden av Hjerteknuser den mest radiovennlige låten på plata, og at denne ikke ble brukt som singel til fordel for f.eks. Philemon Arthur... slår meg som litt merkelig.

Når det er sagt; jeg hadde hatt store problemer med å plukke ut singlene fra Vol. 1. Låtmateriale er såpass spredt at det er ingen låt som fullt og helt er representativt for albumet som helhet. Men til tross for det er plata ekstremt jevn, og låtene er solide. Låtene vi kjente til fra før har jo allerede vokst på oss, og lanseringens «b-sider» følger opp. Hjerteknuser er vakker med sitt staccato-komp under svevende strykere (strofen men eg vente på den dagen/då me e ut’å går/du bøye deg ner/å eg står på tå er nydelig!) , En for orgelet… er Kaizers-galskap av beste merke (ølfløyte, plystring og sjelden gjestevokal – denne gangen fra 14 år gamle Lykke Sofie Myrås, som er lillesøster til kona til vokalist Janove Ottesen). Femtakt filosofi sitter nok ikke med en gang, men når den først fester seg slipper den f*en ikke taket. Og for å understreke litt sjangerspennet på plata; Sju bøtter tårer… høres ut som en krysning mellom korpsvalsen Mr. Kaizer, hans Constanze og meg og MGP-schlägeren Save all your kisses for me. Mellom Tom Waits og Vidar Lønn-Arnesen. Mellom Blair Witch Project og Little Miss Sunshine. Merkelige greier i utgangspunktet, men det groover.

Benchmark

I det hele tatt leverer Kaizers Orchestra på samtlige punkt. I denne «anmeldelsen» blir det en del sammenligninger med materiale fra Maestro – rett og slett fordi jeg mener det er referanseverket i Kaizers-katalogen. Maestro toppet en knallsterk debut og en sørgelig oversett oppfølger i Evig pint, og er målestokken som Maskineri ble veiet og funnet for lett i forhold til. Med Ompa til du dør, Evig pint og Maestro som perler på en snor er det jo lett å si at bandet er sine egne største fiender, da forventningene er skrudd nesten kunstig høyt i taket.

Men selv etter bare tre-fire gjennomlyttinger (kontra rundt 300 for Maestro, vil jeg tro) sitter Violeta, Violeta Vol. 1 som et skudd. Hardrock-med-orkester på Svarte katter & flosshatter, ompa-hiphop på En for orgelet…, angstmessingen fra Philemon Arthur… – Vol. 1 spiller på et spekter som er noe av det største bandet har bitt over på ei og samme plate, men som likevel gjennomføres til ståkarakter og vel så det. Stemningen stiger også av små codaer og musikalske linker mellom låtene, gjerne på det gode gamle trøorgelet. Disse små linkene fungerer som intermezzoer i en herlig absurd virkelighet, og illuderer i større grad enn før følelsen av å være tilstede på verdens villeste burlesk-teater.

Med Violeta, Violeta Vol. 1 har Kaizers Orchestra slått til med nok et supert album i en allerede knallsterk katalog. Og dersom dette er standarden for Vol. 2 og Vol. 3, skal det bli morsomt å være Kaizers-fan de neste to årene.

Violeta, Violeta Vol.1 er i salg fra 31. januar. Grunnen til at jeg kan skrive dette såpass tidlig er den flotte Studio Tour-utgaven jeg har fått i posten. Driver ikke med sånn piratgreier, altså.

Reklame

Årets norske låt 2010

Peiling-folkens og de som liker å tro at de er peiling-folkens pleier å sette seg ned mot slutten av kalenderåret for å vurdere hvilke ting som har vært best i det aktuelle året. Jeg liker å gjøre slikt, jeg også. En spennende debatt er om dette egentlig er en kurant måte å gjøre det på, da enkelte purister av ymse slag mener at en bør la året «hvile» før det vurderes, so to speak. Jeg kjører i motsatt fil, og overleverer allerede NÅ prisen for årets norske låt i 2010. Konkurransen var egentlig nesten over før den var begynt – nærere bestemt var den over 2. februar. Da slapp nemlig EMI løs Susanne Sundførs første musikalske livstegn siden Take one fra 2008.

The Brothel

Rolig wurlitzer-komp, melankolske blåse-riff, episke dommedagsstrykere og en lettbeint epilog – alt i løpet av drøye 6 minutter. Hvordan introen greier å låte både pen, sørgelig, vakker og skremmende på en gang er over min fatteevne. Stemmen til Sundfør er jo nokså unik, men det å ta opp vokalsporene i Vigeland-mausoleet er en genistrek – om det nå var Sundfør eller produsent Lars Horntveth som fikk idéen. Særlig de klynkende «you cover your eyes/you cover your mouth/you cover your ears» som flyter over lead-vokalen er så himmelropende nydelig at det vanskelig kan beskrives. Og før frk. Sundfør toner ned absolutt alt med et tilbakelent rolig coda (som er helt fjernt fra resten av låta) er det himmel og helvete på en gang; det går inflasjon i vokal-obligater, strykere og alt som er pent, og lytteren nærmest drukner i suggerende vellyd. På en absurd måte greier The Brothel å få drøye 6 minutter til å virke som to, samtidig som en skulle ønske at låta var dobbelt så lang. Det morsomme er at albumet med samme navn, som forøvrig også er i 2010-norgestoppen, ÅPNER med denne perlen, og den er nokså unik på albumet som helhet også. Omtrent like unik som den er i nasjonal sammenheng i musikkåret 2010.

Jeg vet jeg ikke skriver veldig mye om musikk, særlig ikke når en tar i betraktning hvor stor del av livet mitt som har vært viet til nettopp musikken. Inspirert av @AnnHelen_ skal jeg prøve å få gjort noe med det. Om jeg musikk-skriver like jevnlig som henne tviler jeg på, men oftere skal bli. Utgangspunktet for denne posten var forresten at @AnnHelen_ skulel sette sammen ei spilleliste med gode skandinaviske låter fra 2010, og jeg nevnte Pelbos Hey, people! som kandidat. Den påfølgende diskusjonen fikk meg til å tenke litt på dette med årets ditt og årets datt, og her er altså årets låt. Årets mer kommer senere. Jeg lover.

…og du: Har du ikke hørt The Brothel? Gjør det. NÅ.

The Brothel (låt) på Spotify
The Brothel (album) på Spotify
WiMP suger. Så det, så.

Musikk og makt

Hvem er egentlig mektigst i musikk-Norge? Det er Per Sundnes, det. I alle fall om en skal tro Dagbladet, som kåret de 10 mektigste i februar i år. Ikke det at jeg syns det er stas å dra opp artikler som er såpass gamle, men jeg har et poeng her. Atrikkelen sier også «Pop-Norges mektigste«, ikke «Musikk-Norges mektigste«. En liten forskjell, selv om i praksis er det samme greia. Popmusikken har jo det desidert største nedslagsfeltet her i landet.

1. Per Sundnes (MGP-konge, NRK):
Melodi Grand Prix var et råttent dødsbo, Sundnes har gjenskapt det som gjennomstylet designerkåk. Trekker i tråder, smisker med artister og leder showet selv. Nå er MGP det «Idol» en gang var: folkets — og tabloidpressens — foretrukne musikkonkurranse. Har samtidig bygget bru over til den «vanlige» musikkbransjen.

Dette er begrunnelsen for å utnevne Sundnes til den mektigste mannen i musikk-Norge. Nå, ja. Ikke at jeg liker å virke elitistisk, men de fleste mener vel at MGP er nettopp et eneste stort fesjå som ikke har noen musikalsk relevans utover at Norges bidrag blir ihjelspilt på radio i perioden mellom nasjonal og internasjonal finale. Jeg syns altså ikek at Per Sundnes har noen særlig makt å snakke om. Men hvem har det, da?

Av de ti på DBs liste har jeg ikke tenkt å ta for meg noen. Jeg har sansen for Asbjørn Slettemark, men har ikke noe særlig bakgrunn for å vurdere hans makt og innflytelse. Det er kult at Lydverket har fått en slags renessanse, da – det skal han ha. Men jeg ser ikke på TV, og hører ikke på radio. Da blir det aviser på meg. Aviser og internett.

…og det er i disse mediene jeg har funnet det meste av mine nye musikkbekjentskaper. Hvordan? Som regel gjennom ei interessant overskrift. I en tråd på VGs musikkforum hadde en bruker opprettet en tråd om Oregon-indiebandet The Decemberists, og deres nye album The Crane Wife. Hadde trådtittelen vært «The Decemberists – The Crane Wife» hadde det aldri ramla meg inn i halvsøvne å åpne tråden. Hva var tittelen, da?

Jo, «Voldtekt, drap og et japansk folkeeventyr».

En slags hook (eller heng, som er et kult norsk ord for fenomenet), og jeg er solgt. Jeg må jo sjekke det ut. Og etter f.eks. 10 utsjekkinger på samme måte, har jeg som regel endt opp med 2-3 nye bekjentskaper å sette pris på. Så også i dag. Og det måtte en overskrift til, denne gangen også.

«Musikken bare en tidligere gutteprostituert og heroinmisbruker kan lage», faktisk. Bandet heter Salem, og deres nye plate heter King Night. Visstnok «en dystopisk miks av skrekkfilmfiltrerte synther, eteriske jentekor med Liz Frazer (Cocteau Twins) som mentor, sørstatsrap og lyden av sprengte basselementer», iflg. anmelder Jonas Pettersen – som åpner anmeldensen med dette:

Følelsen man sitter igjen med etter å ha hørt ferdig heksehouse-trioen Salems debutalbum «King Night», er ganske lik den følelsen man endte opp med etter å ha spilt gjennom horrorspillet «Silent Hill 2» som lettskremt tenåring.

Nå gikk «Silent Hill 2»-referansen over hodet på meg, men jeg liker det jeg leser. Det er en musikkanmelders jobb å skrive sin ærlige mening om et stykke musikk, ikke nødvendigvis å lure flest mulig til å høre på den. Det er selskapets jobb. I en ideell verden, i alle fall – uten at jeg spekulerer i anmelder-korrupsjon. Jonas Pettersen sin ærlige mening om Salems nyeste – pluss en hook-overskrift- fikk meg til å sjekke dem ut. Og gurimeg, dette høres kult ut. Hør på tittelkuttet på Spotify, f.eks.

I MIN verden har musikkanmelderne mer makt enn Per Sundnes. Anmelderne styrer på mange måter hvilke navn jeg eksponeres for, og hvordan de presenterer de forskjellige navnene. Når jeg kjenner de forskjellige anmeldernes preferanser blir det også lettere å se på hvem som «snakker til meg» av dem. Per Sundnes snakker ikke til meg, i alle fall. Og det er ikke fordi jeg har noe imot ham. Han gjorde en god jobb i Store Studio.

…så Jonas Pettersen, om du leser dette: I dag, torsdag 14. oktober 2010, har du mer makt enn Per Sundnes. I min verden. Heldiggrisen.

Utviding av beitemarker

Vel, hovedtyngden av seriøs blogging blir nå konsentrert rundt www.sentralkontoret.no, siden jeg og et par andre fant ut at vi kjemper for samme sak: Å bli kvitt dårligheten!

Enjoy!

(mind you; Villaen lever videre, men på litt mindre kranglete nivå)

Facebook-generasjonen og moderne musikkbruk

Etter en interessant Twitter-diskusjon med E24-journalist Julie R. Andersen (hvor Eirik Newth spontan-nominerte meg til Kongens Fortjenestemedalje for musikkpreferansene mine…), begynte jeg å tenke på en generasjonsbetegnelse som var grobunn for hele diskusjonen. I sitt blogginnlegg om Generasjon Facebook nevner Andersen en Side2-test som avslører om du er en del av den nevnte generasjonen. Jeg var kvalifisert, og det er jo greit nok. Det å sette folk i båser er jo mer og mer populært. Det jeg derimot reagerte litt på, var beskrivelsen av den såkalte Facebook-generasjonen:

Enten vokste du opp på 1990-tallet eller så burde du gjort det. Du er trolig bruker av både Facebook og Twitter, og har MP3-spilleren med deg overalt. Du forstår ironi, motsetter deg alle punktene i Jante-loven og mener Trang Fødsel-låter er klassikere. Og du innser at du begynner å bli voksen.

Jeg innser at jeg begynner å bli voksen, selv om jeg har 7 år igjen før jeg må bli det (og 5 år før jeg i det hele tatt trenger å tenke tanken). Jeg bruker Facebook og Twitter aktivt, og iPod’en er min trofaste følgesvenn. Forstår ironi (i alle fall nok til å skjønne at Ed Byrne er dritmorsom), og har ikke noe særlig til overs for janteloven. Men… Trang Fødsel? Hva f*en?

Det ble sagt i den nevnte Twitter-debatten med frøken Andersen at det sikkert menes at Generasjon Facebook ikke har tidsreferanser som strekker seg særlig lengre bak enn tiden da Kursiv rocket VG-lista. Men min påstand er i alle fall at MIN generasjon, om den nå heter Generasjon Facebook, Dessertgenerasjonen eller hva nå i helvete, ikke kan defineres klart ut av hvilken musikk vi lytter til. Jeg føler vi defineres mer av MÅTEN vi lytter til musikk. Mer om det senere.

Andersen sitt blogginnlegg tar utgangspunkt i boka «Generasjon Facebook eller Da alle skulle bli noe med media», skrevet av Jon Niklas Rønning (Bye og Rønning, anyone? Det er han som imiterer Ole Paus). Hun legger frem en del morsomme sitater, som jeg gjerne gjengir her:

• Det er merkelig hvor bekymringsløst man kan feste, dersom man føler man allerede har nådd selve livsmålet.
• Hvorfor skjer det gang på gang – at vi på død og liv vil realisere de kreative sidene våre, men samtidig ikke setter av nok tid til å bli flinke?
• Du mangler inspirasjon, men skriver låter om det.

Disse sitatene (særlig nummer to) syns jeg passer VELDIG godt inn på de aller fleste profilerte unge menneskene av i dag. Eksempler? Én ting som lenge har irritert meg er hvor lett det er å «få ting gjort» så lenge man har vært eksponert i media før. Disse glamour-modellene som var slik i vinden for noen år tilbake – Lene Alexandra, Helene Rask, Aylar og hva de nå het – er gode eksempler. Først var det modellkarriere (for Aylar sin del var det vel et lite opphold i den mer kulørte delen av filmbransjen FØR modelloppdragene, men nok om det). Når det gikk bra, var det liksom bare å sette seg i bilen og spille inn singler og plater. Hvorfor det? Dritkjent-for-å-ikke-gjøre-noe-dame Paris Hilton gjorde jo det samme. Hun er mest kjent for å ha en far og ei ikke like kjent søster, og har vært i vinden både som skuespiller, plateartist, parfyme-designer (heter det «designer» i parfyme-verden?) og aktør i hjemmesnekra blåfilm. Dritkjent-for-å-ha-lyst-å-være-Paris-Hilton-dame Pia Harldsen er AKKURAT likedan. Og når til og med Kathrine Moholt har spilt inn plate (riktignok et makkverk av episke proporsjoner, vil jeg tro – og jeg har bare sett reklamen) må en kunne stille spørsmålet Hva skjer med musikkbransjen?. Blant annet.

For spørsmålene blir mange når en ser på Rønning sine sitater, og setter dem i sammenheng med dagens unge up-and-coming-folkens. Blagosfæren er et flott kasus i denne sammenhengen, da den interessante og kritiske bloggen til stadighet drukner i bølgene av den lyserøde bloggen som skriver om sminke og innkjøp av klær. Bloggen som tar sikte på rettskriving og godt argumenterte poenger drukner i bølgene fra den som er konstruert for å få oppmerksomhet. «Å få frem budskapet» drukner i bølgene fra «å få flest mulig lesere». Kjipt, men sant. De mest leste bloggene i Norge har et innhold som kan sammenlignes med innholdet i et blåskjell som har ligget fire måneder på land.

Nytt sitat fra Rønnings bok, som høres mer og mer interessant ut:

Du vet du er en del av Generasjon Facebook når du irriterer deg over generaliseringer, og mener at du er mer unik enn stereotypiene som blir presentert i denne boka.

Oi. Om jeg ikke kjente meg igjen fra før, følte jeg meg VELDIG truffet nå. Jeg HATER å bli satt i bås, jeg føler jeg JÆVLIG unik i forhold til veldig mange andre, og i det hele tatt. Det later altså til at jeg er en rimelig gjennomsnittlig fyr etter Generasjon Facebook-målestokk. Og gjennomsnittlig er LANGT verre enn dårlig. Så klart.

Men tilbake til debatt-konklusjonen som innledet dette innlegget; Vår generasjon er ikke definert av spesifikk musikk, men hvordan vi bruker musikk. Hva mener jeg med bruke? Vel, i langt større grad enn tidligere er jo musikk blitt en bruksvare. Tidligere lyttet man til musikk, nå bruker vi musikk (min påstand). Altså har musikkens nytteområder forandret seg med tiden. Hvordan? Vel, la meg ta et eksempel, hvor jeg personifiserer gjennom å fremstille en vanlig dag for studenten Ola Folkens.

• Ola våkner til lyden av Coldplays Viva la Vida («fordi den er så god å våkne til»).
• Han hører på radio mens han spiser frokost og pusser tennene.
• Under oppgaveskrivingen han skal bruke store deler av dagen på setter han på Mozart. Det øker konsentrasjonen, har han hørt.
• Han tramper takten til P3 sin A-liste mens han lager middag, og tenker at Lady Gaga er undervurdert.
• På treningsstudioet har han klar spillelisten med musikk som er god for hhv. oppvarming, utholdenhet og utstrekking.
• Når han legger seg, har han innsovningsplata Chet Baker sings på anlegget. Ola sover tungt.

OK, musikkeksemplene er kanskje ikke de beste, men prøv å sammenligne dette med f.eks. min far, som sparte i noen uker for å få råd til Neil Youngs Harvest-LP. Den ble kjøpt inn, før han og kameratene satt i ring rundt LP-spilleren og lyttet gjennom hele plata – gjerne både to og tre ganger (pappa, hvis du leser dette; dette er et EKSEMPEL på hvordan det var den gang da). Ikke sant? Lyttingen stod mer i fokus. Man lyttet til musikken fordi man likte det man hørte, ikke fordi at den hadde en styrkende funksjon som kommer ikke-musikalske tiltak til gode.

Det er mulig jeg ikke får helt forklart hva jeg mener, men poenget mitt står. Min generasjon, altså Generasjon Facebook, kan ikke defineres av en viss type musikk. Jeg har venner som er listemennesker (VG-lista, osv.), mens min musikksmak i større grad er formet av f.eks. min far. Det er mer hvordan vi bruker musikken som definerer oss. La gå at musikk er mer tilgjengelig i dag, med både MP3-spillere, Wimp, Spotify og hva alt heter. Likevel er jeg en fanebærer for lytting.

…og les bloggen til Julie R. Andersen, forresten. Interessante emner fra en profesjonell skribent. Langt mer enn hva Julie kan si om meg, vil jeg tro.

Blagosfæren – uten kompass

As per medio 2010 er peiling-visjonen fra en stund tilbake ikke akkurat oppnådd og byttet ut med mer avanserte mål. Dels fordi jeg har begynt å tenke «er det nødvendig?«, dels fordi jeg kanskje tok meg vann over hodet («har jeg egentlig så god peiling som jeg har lyst å ha?«), og dels fordi jeg ikke har tid ikke gidder mangler ressurser ikke har tilstrekkelig monetarisk støtte fra sentralt hold tar det i morgen. MEN; én ting skal jeg i alle fall ha: Dette med å komme mer inn i blogg-samfunnet (jfr. samme post) har jeg fått til. Sånn noenlunde, i alle fall.

Som en mer sentral skikkelse (døh… det kunne jo bare gå én vei) i det nevnte blogg-samfunnet har det betydd mer gjennomtenkte innlegg, mer lesing og kommentering av andres blogger, flere lesere og kommentarer på MIN blogg, og en generell utsiling av hvilke blogger jeg leser jevnlig (et tall som forøvrig blir høyere og høyere). Og siden Mr. Newth har blitt et av mine ideal i blagosfæren, har også Twitter blitt en større del av hverdagen. Det var gjennom Twitter, hvor @astronewth følges og leses med interesse, jeg kom over ei taus som har en del interessant å komme med. Først på Twitter gjennom navnet @prokrastinuft, så gjennom bloggen hennes. Kristin C, som hun kaller seg, beskriver seg selv som «Webnisse og skeptivist. Prøver å blogge. Medarrangør i Norges første skepsiskonferanse!». Bloggen hennes er en salig blanding av vitenskap, morsomheter og generell nerding – altså midt i blinken for den gjengse Villa-følger.

MEN; greia med Kristin C var at det var gjennom hennes blogg jeg ble tipset om en av de bedre (eller mest morsomme, jaffall) bloggene jeg har lest på en stund. Bloggen beskriver Allie Brosh sitt liv, akkompagnert av superbe illustrasjoner som vitner om lang erfaring med vår alles kjære MS Paint. Bloggtittelen Hyperbole and a Half sier vel det aller meste. Innlegget Sneaky Hate Spiral er noe av det beste blagosfæren har å tilby. Syns jeg, da. Les!

Kåere i alle land; foren eder!

Debatten går på nettaviser dine debattforum, på Twitter, i kommentarfeltforumet (?) til dagbladet.no, på Facebook og alt faen. De fleste stemmer for munnkurv, deportasjon, tvangssterilisering og pisking av pung med kald øse. Alt dette til tross; Mads A. Andersen er i alle fall sånn noenlunde enig med meg når det gjelder tidligere ombloggede Moyheldeen Mohammad og Arfan Bhatti. Og det skal en ikke kimse av.

…men hva betyr egentlig kimse? Hva vil det si å kimse av noe? Er det vondt å kimse? Kimser du kanskje flere ganger om dagen uten å være klar over det? Er du en skapkimser? Hmm… Sjekk ut ordbloggen for å finne svaret på dette, og mange andre ting du egentlig ikke trenger å vite, og sannsynligvis aldri kommer til å imponere folk med uansett. Som beskrivelsen sier; «I begynnelsen var ordet. Noen av oss kom ikke lenger«. Morsomme greier. Kan du for eksempel å kå?

Jeg tror egentlig ikke kåing er veldig utbredt, men det handler jo bare om holdninger. Dersom Norges kåere forener seg under én fane og driver holdningsskapende arbeid i Sakens tjeneste, kan vi ende opp med en hel generasjon av kåere om noen år. Kåforbundet har satt ned et utvalg for å jobbe frem kandidater til en holdningskampanjesamarbeidskomité. Holdningskampanjesamarbeidskomitéutvalget styres selvfølgelig sentralt, og kåer sammen med ujevne mellomrom.

Folk burde i det hele tatt lære mer om slikt. Kåing, for eksempel. Eller kimsingens egentlige betydning.  Hva betyr det for eksempel å lingse? Å drive for nes? Eller i ytterste konsekvens, å lingse for nes?

Vet du det? Send forslag.

Lytt!

Etter noe tid i dvale – som egentlig ikke har vært noen dvale i det hele tatt, men en aldri så liten planleggingsperiode (med om det siden) – er man tilbake med en aldri så liten markering. Jeg har justert litt på kategori-inndelingen her, og funnet ut at anbefalt musikk og anbefalt lyrikk bør kunne gå hånd i hånd. Og hva er da bedre enn å sparke i gang med en liten sneak peak på hva den oppdaterte kategorien kan bringe? La meg besvare det spørsmålet med et nytt spørsmål:

Hva får du om du krysser en trommis, en vokalist, en tubaist og masse elektronikk?

Jo; PELbO.

Jaa? Du digge? Litt mer fakta:

Ine Kristine Hoem (vokal, elektronikk), Kristoffer Lo (tuba, elektronikk) og Trond Bersu (trommer) utgjør den spenstige trioen som sitt selvtitulerte debutalbum har høstet strålende kristikker fra både vinnippende forståsegpå-folkens og folkens-i-gata. 5 prikker på terningen fra både Dagbla’, VG og Adressa til mer nisjemedier som Lydverket, GD og rockblogg.no, samt en «Ukens album»-utmerkelse fra Radio Revolt, forteller oss at vi har med en liten kraftplugg å gjøre. Bandet beskriver seg selv som «gutter som ser ut som de spiller hardcore og ei karismatisk jazzsangerinne med loopbrett og blomst i håret«, og «(…)tuba med fuzzpedal, eksploderende trommer og un vokalist extrordinaire«. Mye fokus på vokalist Hoem (ja, det er slektskap til forfatter Edvard Hoem. SVÆRT nært slektskap, type farskap) fra bandet selv, altså, men for Guds skyld; det er ikke bare Hoem som gjør dette stilig. Når sant skal sies vet jeg ikke helt HVA det er, bare at det er det. Tøft, altså.

Et lite live-klipp fra Reykjavik:

Altså: ALLE anbefales ta en tur på PELbOs profilsider på hhv. MySpace, Facebook… og sjekke ut låta Hey People! på Schpotify – til å begynne med.

Larsson/Cameron/Dawkins/[tjafs]

I går kveld krøp jeg til korset. Akkurat som jeg gjorde for vel et halvt år siden, da jeg på tross av en god porsjon personlig motvilje gikk til innkjøp av Män som hatar kvinnor av Stieg Larsson. Jeg likte det jeg leste. Jeg likte det faktisk så godt at boka var ferdiglest et knapt døgn etter at den ble kjøpt, og de to påfølgende bøkene gikk unna i omtrent samme tempo. Kjempegreier. Var glad jeg tok sjansen.

Og i går var det altså på’n igjen. Denne gangen var det på filmfronten. Det var sågar hjemme hos Major & Fru i Tomrefjord, på Samsungen med surround og god stol. Med to-tre hjemmelagede tapaskjøttboller og en halvliter solo. Og, one might add, vidåpne øyne.

Avatar. James Camerons visuelle blinkskudd fra ndora. Denne har jeg sett klipp av på TV, jeg har sett sneak peaks på nettet, jeg har sett trailere, anmeldelser, kompiser som har vært kloss borti tungetale, og lest artikler om folk som har omtrent dødd i kinosaler. Ødegård tenkte at «æssa«, og gjorde seg opp den mening at filmen sikkert var VÉL oppskrytt.

Uten å komme med noen spontananmeldelse her og nå, kan jeg bare si at Avatar nå ligger på samme hylle som Milennium-trilogien til salig Larsson. Majoren fulgte faktisk så smått med, helt til han fikk se noen store blå skapninger som snakket et språk han ikke forsto. «Ka i svarte…», startet han – og fullførte aldri. Men unge Ødegård likte det han så.

I samme slengen ble Terry Gilliams nyeste (og Heath Ledgers siste) film, The Imaginarium of Dr. Parnassus, kjøpt – pluss at førstesesongen av Dexter ble handla inn på Gardermoen. Har hørt mye bra om den – og de tre første sesongene av Scrubs kan jeg snart utenat. Blir greit med nytt stoff.

…og apropos stoff; Richard Dawkins rocker. Leser The God Delusion nå – den anbefales til samtlige.

Hjem i morgen. Svert.

Sleep Talkin’ Man

Ble sendt til denne bloggen av mitt eget semifranske petimeter, og har et enormt behov for å dele det med massene.

Såvidt jeg kan skjønne er det ei dame (Karen) som skriver alt mannen hennes (Adam) sier i søvne – og det er ikke rent lite. Fraser som «Legs time! Everybody get your legs!», «I haven’t put on weight. Your eyes are fat.» og «Butt cheeks ahoy! There she blows!» gjør dagen morsommere. Vel verdt et besøk.