Kategoriarkiv: Gode idéer

Røten hårdag

Etter gårsdagens trening med påfølgende dusj, var jeg rett og slett ikke i form til å dandere min voldsomme manke med dertil egnede produkter. Vanligvis er prosessen med hårstell ganske så omstendig i Villaen. Dusj-ritualet generelt er faktisk en særdeles hyggelig opplevelse: Man fyrer på soveromsanlegget med hyggelig musikk, før man skrider under strålene og laugar sin vakre leikam. Etter dusjen skal det tørkes, og tas på et minimum av klær (som regel under- og overbukse. Resten venter vi med). Så er det på med hårbånd for å få håret vekk fra ansiktet, før barberkremen fra The Body Shop (nødløsning, takket være en smålig  tyttebærpoliti med markeringsbehov på Helganes lufthavn) påføres med kost. Deretter går man løs på uønsket hårvekst med Merkur 34C, gjerne to-tre runder. Etter endt barbering skylles ansiktet i kaldt vann, før t-skjorta kommer på og håret endelig står for tur. Voks i hår, rist på hår, legg håret til sides – ferdig. Klær på. Ferdig. Så altså IKKE i går. Resultatet dagen derpå er påfallende; i dag ser hårsåta ut som et utdritent skjorareir. Eller… I GÅR så det ut som et utdritent skjorareir. I dag ser det mest ut som fiskeagn.

Fiskeagn, ja. Man bruker nesten ikke det lenger. Nå er det fluefiske eller trål som er greia. Den gode gamle trepinnen med binders og meitemark er long gone. Misforstå meg rett; jeg LIKER fiske. Særlig sånn fiske som går på TV, der folk seiler verden rundt og får gigantiske monster på kroken. Det gikk et program på TV2 for mange herrens år siden, der en gjeng sportsfiskere jaktet på storfangst rundt omkring. I ett av programmene var de på en elv i Sibir-området (mener jeg å huske) for å jakte på beluga-stør, som egentlig er mest kjent for å presse ut egg som blir ansett for å være en delikatesse. Fiskeegg, altså. Kaviar. Beluga-kaviar. Kilopris som minner om gull. Uansett, beluga fikk de. En svær jævel, også. For så å hive den uti igjen. Sportsfiskere er merkelige dyr.

En annen ting jeg la merke til i løpet av disse programmene (jeg kommer dessverre ikke på tittelen) var den enorme graden av stolthet de la i å slippe fisken uti igjen. Denne formen for sportsfiske kalles catch and release, og konseptet skal visstnok være nokså humant (klapp på skuldra til dem som greier å overføre ordet humant til fiskenes verden). CnR-prinsippet går ut på at fiskene ikke skal skades av å dras opp fra sitt mørke, kalde, ensomme (og – forbausende ofte – våte) habitat. De skal hales opp, veies, fotograferes, samt mange andre ritualer som tilfredsstiller fiskernes ego – før de så slippes uti igjen. Intakt. I live. Uten varige mén – bortsett fra den traumatiske opplevelsen det må være å henge etter leppa mens en haug skjeggete karer som lukter dødt muldyr skal fotografere deg.

OK, de som pleier å fiske en del har sikkert et spørsmål her nå: Hva skjer med fisken dersom snøret sliter? Må fiskene svømme rundt med hypermoderne piercing som eventually vil ta livet av dem? Nei! Noen oppfinnere har kommet opp med et konsept som heter Smart Hook, som er genialt i all sin enkelhet. Når fisken sliter snøret og har en krok hengende fast i kjeften, svømemr den stille og rolig nedover i dypet for å vise ansiktspryden – eller for å dø, alt ettersom. MEN jo lengre ned i havet en kommer, jo sterkere blir trykket. Og ved et visst trykk løsner et skjold som holder kroken fast, og vips: borte vekk. Når skjoldet på kroken er borte, tar det omtrent 24 timer før kroken er gått helt i oppløsning. Den er borte. Småtøft.

Hvor tøft hadde det ikke vært hvis vitenskapsmenn prøvde å overføre Smart Hook-prinsippet til hårprodukter? Voksen oppbevares i en vakum-boks, og kjøpes i porsjonspakninger. Når produktet eksponeres for oksygen, starter moroa. Voksen kan «leve» i opptil 12 timer i oksygenbasert miljø. Etter 12 timer begynner produktet å dekomponere. HVORDAN jeg jeg fremdeles usikker på – det kan fordampe, for eksempel. Hadde ikke det vært flott? Dusj om morgenen, deis litt voks i håret, og når du legger deg er alt mye godt borte. Håret er rent, hodebunnen puster lettet ut og alle putetrekk fryder seg. Jeg hadde kjøpt det på flekken.

Mitt ønske for 2010: Smart Wax.

Lomheim light 2

Jadda, disse tautriske runene ble litt kjedelige i lengden (egentlig mest tidkrevende, men men…). Derfor har man satt i gang et annet prosjekt. Det forrige innlegget gir faktisk mening om du skjønner hva det går ut på. Og det er det jo ingen som gjør.

Q: Hvorfor gidder du?
A: Fordi.
Q: Fordi er ikke noe svar
A: Ædda bædda, så!

Ble du noe klokere?

Wanted: director, producer, composer, designers and a heck of a lot of actors

Monkey Island-serien, en spillserie jeg har uttrykt begeistring for ved flere anledninger tidligere, er ikke filmatisert. Det går selvfølgelig rykter, men ingenting er sant. Filmatiseringsprosessen er kanskje fjernere nå enn for bare få år tilbake, siden Telltale Games har gjort det LucasArts burde gjort for 10 år siden (namely, lage flere spill). Og blant alle MI-fans rundt om i verden er det en nærmest unison konsensus om at et film-prosjekt som omhandler Threepwood og LeChuck ville floppa som en brunørret i puddersnø.

Hvorfor? La oss se på noen punkter.

  • Stemningen er umulig å formidle. MI-spillene, i særdeleshet de to første, har en helt spesiell stemning. Long-since-utdatert grafikk, VGA, null tale, alle lydeffekter og musikk rett fra hovedkortet… Slikt lager stemning. Og minner. Gode minner. Kan en overgang til lerretet yte stemningen i MI1 og MI2 rettferdighet?
  • Rettigheter. Nå vet jeg ærlig talt ikke hvem som faktisk eier rettighetene til karakterene og spillene, men jeg vil tro at LucasArts sitter på rettighetene til ett eller annet. Og de er jo viden kjent for å være mildt sagt… Vel, la oss si at om de fikk beskjed om at noen skulle bruke DERES eiendeler i kommersielt øyemed, hadde trøkkerne deres snurpet seg såpass sammen at hadde du stappet inn et stykke grillkull hadde de trøkt ut en diamant. SÅ hadde de ringt advokatene sine.
  • Hvem bør være involvert? Bør folk fra den kreative prosessen bak spillene involveres? Absolutt. Ron «Grumpy Gamer» Gilbert er som kjent mannen bak karakterene og de to første spillene, og bør selvfølgelig være med på laget om en eventuell film skal lages. På på den andre siden; hvem skal regissere? Hvem skal spille?
  • Er ikke verden strengt tatt mett på piratfilmer nå? Disney hadde stor suksess med PoTC-film nummer en, og tradisjonen tro melket de konseptet for alt det var verdt. Ytterligere to filmer, tegneserier, merch og i det hele tatt… Et annet punkt som er interessant i denne problemstillingen er om ikke filmene kan bli for like? MI-spillene har knabbet en del elementer fra den originale PoTC-ride’en i Disneyland – samtidig som de to siste PoTC-filmene har elementer som er mistenkelig velkjent for MI-fans. Voodoo-dame som bor i en sump? Sett det før. Hun var bare feitere i MI2.

Hvor digg hadde det ikke vært å se noe à la DETTE på kinolerretet?!?

Personlig er jeg IKKE mett på piratfilmer – og hadde gjerne sett en filmatisering av MI-spillene. Og jeg sier spillene, fordi det bør være tre filmer. Én film dekker ikke historiene godt nok. Dessuten er det bare å ta rennefart og drite i MI4, som strengt tatt var en trist affære av et LucasArts på tomgang.

Men castingen kan bli tricky. Heldigvis er ikke Disney involvert på noe plan i denne prosessen. Zac Efron som Guybrush og Vanessa Hudgens som Elaine Marley hadde bare vært fullstendig feil. Dessuten er Geoffrey Rush sin tolkning av Hector Barbossa fra PoTC-filmene fantastisk likt LeChuck, men det er gjort før. Faen. Hva nå? Joda, i Hoiebakken 9 har man svaret på det meste. Her følger litt gratis info til de som føler seg kallet til å lage filmene.

Alle (alle som teller, væffall) kjenner historien. Vi introduseres for Guybrush Threepwood, som vil bli pirat. I rollen som Guybrush finner vi Justin Long, som er akkurat passe quirky og gutte-aktig til at det kan gå bra. Hans flamme, guvernør/guvernesse (hva heter det, egentlig?) Elaine Marley, er jeg mer usikker på. Det første som ramlet meg inn var imidlertid Zooey Deschanel. LITT quirky, men med bein i nesa. En solid innsats fra sminke- og kostymeavdelinga, og det hadde gått glatt. Den vanskeligste oppgaven castingavdelingen vil få er nok LeChuck, Guybrushs nemesis. Siden både spøkelse-, zombie- og skummel-med-flammende-skjegg-fremtoningene vil bli heftig basert på CGI. tenker jeg mest i retning ansikt og stemme i denne rollen, og et av mine beste alternativer er Alfred Molina. Stor braute av en mann, med dyp og autoritær stemme og et værbitt strengt ansikt. Kan det funke? Det kan det. Resten av bi-rollene har jeg ikke tenkt mer på, men Ziggy Marley som en av medlemmene av kannibal-stammen (Lemonhead?) på Monkey Island hadde vært kult.

Musikken kan bare lages av en mann; Michael Land. Land har mekket musikken til spillene, og BØR være involvert på ett eller annet plan. Regissør er vanskelig. Gore Verbinsky gjorde en god jobb i PoTC-trilogien, og er selværklært «pirat-fanboy». Det hjelper.

Dette er de idéene jeg har hatt så langt. Flere følger helt sikkert. Men at det er MULIG å filmatisere spillene er det ingen tvil om. Vi må bare få noen til å mekke et manus, og få noen sterke filmskikkelser (Bruckheimer, f.eks.?) til å tro på idéen. Lett.

Do we want Monkey Island films? YES!
When do we wants it? NAO!

Om folkesanger og ymse folk

Sanger er morsomme. Særlig morsomme blir de når folk synger med. Dette velkjente fenomenet kalles allsang, og er sterkt utbredt på konserter, musikklinjefester og countryfestivaler over det ganske land.

En av mine favoritt-allsanger er Kråkevisa. Hvorfor? Jeg vet egentlig ikke. Omkved er jo alltid positivt (hei fara, i vedaskog) i kretser der tekstglemming er av de mest hyppige symptomene på dehydrering som følge av stort inntak av feil type fludium. Dessuten er det noe magisk med hele Kråkevisa. Uansett når og hvor du måtte slå til med den første strofa, høres alle fordømt innbitte ut når de slår til med svaret. Nå skal det f**n meg synges, liksom. Som aldri før.

Hvorfor får folk den følelsen av denne sangen? Er det rett og slett at omkvedet er så enkelt? Eller at melodien ligger veldig godt? Eller er det kanskje at Kråkevisa er en slags siste livstegn fra den urkraften som det norske folk har hatt medfødt siden tidenes morgen og frem til en gang utpå 70-tallet, da den bare forsvant?

Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at innbyggerne på Tautra (Øen i havet 2) har en lignende sang. Ikke lignende i melodi eller tekst, men lignende på den måten at alle synger på en måte litt ekstra høyt når denne sangen runger. Teksten handler om en trøbåt som kom ut for et uhell, og som råtnet på lang fordi folk ikke reparerte den.

Og trybåten gjekk på Skaraskjær
: Tam, tam, på Skaraskjær :
Der fekk han eit dugeleg hòl så svært
: Og trybåten skal aldri ut igjen :

Tekstforfatteren er ukjent, men mange kilder peker på at opphavet skal være rundt Mylvika et sted. Moralen i sangen skal være noe slikt som «reparer trøbåten din, hvis ikke kan du plutselig stå uten«. Båten blir nemlig dratt på land etter det nevnte uhellet, og etter år med forringelse og råte er den fullstendig ubrukelig. Dette var tydeligvis helt uhørt oppførsel i den tiden teksten ble skrevet; et av versene går nemlig slik:

Om du leitar frå Drylnæs til Rassastrand
: Tam, tam, til Rassastrand :
Du inkje fant ein grele trybåt på land
: Og trybåten skal aldri ut igjen :

Legg merke til at teksten sier trybåt, og ikke den mer morderne utgaven trøbåt. Dette er rett og slett dialekt, og try-ordet er fremdeles vanlig kost på Tautra. Ordtaket skal inkje vaksa-sko try før du kjem ti dei er et eksempel på dette. Ordet grele er et lite mysterium, men vi som faktisk interesserer oss for slikt tror ein grele trybåt betyr noe så enkelt som en eneste trøbåt. Litt morsomt ord, det der. Grele. Bruk det!

Om jeg får tak i hele teksten og melodien til denne sangen, skal den definitivt postes. Om vi har med ei ny Kråkevise å gjøre er usikkert. Men det skader vel ikke å prøve?

Hei fara,
faltu riltu raltura