Kategoriarkiv: Happy!

Pasta di Hoien

I helga ble det arrangert loppemarked på Utsira, og jeg fant et utrolig kult objekt. Ei håndskåret treklokke som forestiller omrisset av Utsira, javel. I took up the runes av Jan Garbarek, flott. Men ei pastakvern? YAY! Den ser omtrent ut som på bildet under.

Jadda, væpnet med pastakvern og en godt over gjennomsnittet Google-fetish skal unge Ødegård bli dritflink med pasta. Forskjellige deigtyper, forskjellige sauser, forskjellige pastasorter… Jeg gleder meg. Jeg har så smått begynt på litt research, og funnet ut at det er en hel verden der ute som bare venter på å bli oppdaget. Tøft! Fersk pasta har jeg jo laget før, med kyndig veiledning av Daniella De Vreeze på Dalanaustet en gang for lenge siden. Sauser har jeg prøvd mange av, med stort og lite antall ingredienser. Vinneren er jo utvilsomt en boks tunfisk i olje, enkelt og greit. Men med pastakvern i hus skal det altså bli mer eksperimentering.

Det å lage mat er noe jeg gjør 1) med glede, b) med hjertet, og for det tredje; altfor sjelden. Når en er enslig ungkar uten kone og ikke får altfor ofte besøk, blir det begrenset hvor mange ganger en gidder å skeie ut med kulinariske sleivspark. Det er liksom ingen som kan la seg imponere, ikke sant? Kjipt. Men når ryktet sprer seg om at there’s a new kid in town – and he’s got one of those pasta maker machine thingamabobs, DA tenker jeg Hertugpastaen skal få bein å gå på.

For å gi hele hurven som leser dette en liten smakebit på hva som kommer, slår jeg til med noen oppskrifter på pastasaus. Disse er inspirert av andre kilder, men nøye utprøvd og kvalitetssikret av undertegnede. Alle oppskrifter er beregnet på 2-3 personer.

Pasta di Pülza

Du trenger:

  • Olivenolje
  • 2-3 fedd hvitløk
  • 1/2 løk
  • 1-2 kjøttpølser
  • Spinat
  • Salt & pepper

Surr 2 fedd finhakket hvitløk i olje til den blir gyllenbrun (IKKE svidd!). Tilsett den halve løken, som må være så injstihelsike finhakket. Stek til det blir småbrunt. Tilsett pølse skåret i biter og hakket spinat og stek til du blir lei. Smak til med salt og pepper. Server på pasta. Dritgodt.

Zesty tuna De Vreeze

Du trenger:

  • Olivenolje
  • 2-3 fedd hvitløk
  • 1 boks tunfisk i olje
  • 1 sitron
  • Tørket chilli
  • Fersk bladpersille
  • Salt & pepper

Sur finhakket hvitløk i olje til den blir brun, og så tilsetter du tørket chilli (omtrent ei halv teskje). Surr godt. Tilsett 2 spiseskjeer sitronsaft, og ca. 1/2 teskje revet sitronskall. Tilsett tunfisken. Surr godt, tilsett finhakket bladpersille og smak til med salt og pepper. Serveres over rykende varm pasta, rørt ut i kaldpresset olivenolje.

Dette blir bra, dere!

 

Irritert? Moi?

OK. La gå at jeg er litt sliten om dagen, og at enkelte aspekter av nuværende tilværelse blir tilsmusset av følgende punkter:

  • En ikke navngitt person med en sentral rolle i livet mitt er tidvis så introvert at papirsøppel i nærheten faktisk flagrer mot ham, ikke ulikt stekeos mot ei glipe i vinduet.
  • Jeg sovna på sofaen etter middag i går, sov i fire samfulle timer, og hadde således ikke fått sett ett eneste sekund av Spania – Portugal med mindre dommeren hadde lagt til tid for mord, dokumentfalsk, landsforræderri og påfølgende rettssaker.
  • Allergiutslettet/loppene jeg fikk av eks-katta klør som jervhevd hver gang jeg prøver å snike meg under dyna med det spildrende nye sengesettet i sateng (!).
  • Operasjon Klesvask utsettes stadig vekk. Resultatet blir at hver tur i klesskapet blir en futil eksersis, da til og med hylla med t-skjorter (som ellers finnes i fleng) er så bunnskrapt at arbeidsskjorta fra ’98 snart må trekkes over skuldrene for første gang siden den gang.
  • Jeg er tidvis så trøtt at jeg glatt hadde vunnet en stirrekonkurranse mot Animal.

PÅ TROSS AV alt dette, er det ting som tyder på lysere dager i vente (selv om sola jo faktisk har snudd, vi har nå offisielt passert sommersolverv). La oss se:

  • Jeg har fått nytt Tautra-kick. Beware.
  • Det er omsider klart for tur til Røvær. Dette etter at den opprinnelige turen har blitt utsatt to helger på rad – først på grunn av dårlig vær, deretter på grunn av manglende overnattingsmuligheter. Og man vil jo til Røvær. Forresten, på Røvær bor Gunn. Gunn, som under Siradagane kunne fortelle at «Eg pleie å lesa den bloggen din, eg. Å eg har fonne ut at du e MØKJE smartare enn meg!». Joda. Takk, Gunn.
  • I dag skal Villaen oppsjaines. Rægefruen skal kalles inn som konsulent og praktisk assistent, for å cashe inn goodwill etter at jeg har hjulpet til på rutebåten X antall ganger.
  • Frokost i dag!
  • Tredje sesong av Dexter er nå kommet på DVD.

Jaggu. Mye å kose seg med. Så inntil videre er det vanskelig å finne noe slags form for eksklusivitet i tilværelsesirritasjon. En får heller bruke tid på å irritere seg over de små ting, som løsmunna muslimer og deres selvmotsigelses-fiender, kvinnesakskvinner som på egen hånd setter kvinnesaken 20 år tilbake i tid, katter, damer som «føler seg oppblåst» på reklamer (når den opprinnelige termen er «røten»), TV2 sin grusomme tabloidisering av fotball-VM (og deres ditto håpløse kommentatorer), og slike ting. Glede!

Er faktisk i så godt humør akkurat nå at jeg slår til med en vits:

Hørt på offshore-fartøyet:

Kaptein: Hysj!
Matros: Hva er det, Kaptein?
Kaptein: Hørte de det, herr Matros?
Matros: Mmnnei…?
Kaptein: *sniff sniff* Smatt, smatt! Hehe…

Sådär. Hur bra som hälst.

Larsson/Cameron/Dawkins/[tjafs]

I går kveld krøp jeg til korset. Akkurat som jeg gjorde for vel et halvt år siden, da jeg på tross av en god porsjon personlig motvilje gikk til innkjøp av Män som hatar kvinnor av Stieg Larsson. Jeg likte det jeg leste. Jeg likte det faktisk så godt at boka var ferdiglest et knapt døgn etter at den ble kjøpt, og de to påfølgende bøkene gikk unna i omtrent samme tempo. Kjempegreier. Var glad jeg tok sjansen.

Og i går var det altså på’n igjen. Denne gangen var det på filmfronten. Det var sågar hjemme hos Major & Fru i Tomrefjord, på Samsungen med surround og god stol. Med to-tre hjemmelagede tapaskjøttboller og en halvliter solo. Og, one might add, vidåpne øyne.

Avatar. James Camerons visuelle blinkskudd fra ndora. Denne har jeg sett klipp av på TV, jeg har sett sneak peaks på nettet, jeg har sett trailere, anmeldelser, kompiser som har vært kloss borti tungetale, og lest artikler om folk som har omtrent dødd i kinosaler. Ødegård tenkte at «æssa«, og gjorde seg opp den mening at filmen sikkert var VÉL oppskrytt.

Uten å komme med noen spontananmeldelse her og nå, kan jeg bare si at Avatar nå ligger på samme hylle som Milennium-trilogien til salig Larsson. Majoren fulgte faktisk så smått med, helt til han fikk se noen store blå skapninger som snakket et språk han ikke forsto. «Ka i svarte…», startet han – og fullførte aldri. Men unge Ødegård likte det han så.

I samme slengen ble Terry Gilliams nyeste (og Heath Ledgers siste) film, The Imaginarium of Dr. Parnassus, kjøpt – pluss at førstesesongen av Dexter ble handla inn på Gardermoen. Har hørt mye bra om den – og de tre første sesongene av Scrubs kan jeg snart utenat. Blir greit med nytt stoff.

…og apropos stoff; Richard Dawkins rocker. Leser The God Delusion nå – den anbefales til samtlige.

Hjem i morgen. Svert.

Gode (fotball)tider

1. Aalesund – 5 – 4 – 1 – 0 – 12-4 – 13

Jepp, selv om ting går til Helvete i handlekurv på balløya om dagen, går det langt bedre her til lands.

Med 13 poeng av 15 mulige så langt topper tangotrøyene fra AaFK Tippeligaen (etter 5 runder, men likevel), og alle oransje hjerter fryder seg. Lillesøster blir mer og mer irritert, og det er jo moro. 4 baklengsmål, bare Start har scoret flere, Fyrtårnet er toppscorer med 6 nettkjenninger på 5 kamper (og i går scoret han sågar to med hodet!)… Alt er egentlig såre vel. Man fryder seg også over at klubben valgte å gå bort fra den ekle blå reservedrakta i år, og heller kjørte hvitt med oransj shorts. Flott valg. Denne må innkjøpes om den blir lansert i Europa League-utgave.

Ellers har Sigrid syklet tur med Knut på bagasjebrettet. Begge hadde forresten trent. Knut pumpet litt, men fokuserte mest på cardio. Sigrid melder om at hun pumpet, hun også. Dette til orientering.

I morgen bærer det til Oslo og Metallica-konsert. Pre-party på Hard Rock Café, buss til Arenaen, forhåpentligvis hotellovernatting… Ikke verst.

Påske!

Etter forrige ukes velfortjente pause etter forrige forrige ukes oppsjainings av Villaens mest frekventerte plan, er det nå på tide å komme over forrige ukes forrige-forrige-uke-overkomming og atter en gang skride til Verket – namely, klesvask. Hånd-, ben- og underklær er passé, nå er det videre på mer avanserte saker som fotballtrøyer, syntetikk og ull. Spennende? Tja. Mister ikke søvn, men det kribler litt i lyskelyngen ved tanken på at ullklærne mine kan komme til å overleve en Hertugelig runde i Zanussi’n. Den tid, den glede/sorg. Nå, derimot, er det påske.

På tross av mitt manglende kjærlighetsforhold til Snekkeren som stod opp tredje dagen, er påsken en kjekk høytid. Øen i Havet blir hjemsøkt av omtrent alt som kan krype og gå som har en viss tilknytning, og slikt blir det gode tider av. Dalanaustet (med nye drivere) tar sikte på gode åpningstider uken gjennom, og USS tar fri fra onsdag kl. 16.00. Forholdene ligger altså godt til rette for å kunne glemme den fantastisk begredelige innsatsen fra Røde Djevler borte mot Tyskerten i går.

En liten sidenote om musikk: Musikk av ymse slag er ingen sjeldenhet i Villaen, og alt fra spacerock til pianoklassikere kjæler med høytalermembranene i Søre Sal med jevne mellomrom. Den siste tiden er det likevel ei lita taus fra Haugesund som har fått mest spilletid. Susanne Sundførs The Brothel var en overraskelse (med tanke på at debuten hennes ikke traff meg noe særlig), men en udelt positiv en. Kort oppsummert; ei kjempeplate! Musikkpolitiet har knuget plata til sitt hårete bryst, og KråkeAtle melder at han liker coveret spesielt godt. Sentralfestivalkontorfestivalsjefen er negativ (wow!), men det er som vanlig unntaket som bekrefter regelen.

My cash is ruuunning ooout…

…men når pengene brukes på Golden Circle-billetter til Muse-konsert på Koengen 23. juli får det heller bare stå til.

25. oktober, 23. juli, 11. september… Dette er gode greier. Ikke nok med at det er konsert, det er også en flott anledning til å smette inn en snarvisitt til Gardist Solen, treffe annet kjentfolk, samt at muligheten kanskje åpner seg for sporadiske innslag av prokrastinasjon. Good stuff? You tell me.

Brahet i bra mengder

Eksepsjonelt mye brahet har inntruffet siden sist. Så mye at jeg ikke har hatt energi til å skrive noe om det etterhvert. Nå, derimot, når alt er fordøyet og kan betraktes på avstand, er det tid for oppsummering. Vi tar det punkt for punkt, eh?

TOMRA-COMEBACK!

Første helg i februar gikk landskappleiken for messingblåsarar av stabelen i Bergen. Tomra Brass Band fikk besøk av en langhåret fyr som ikke hadde vært innom korpset på en god stund, og han likte seg veldig godt. Den lite språkmektige belgieren ved roret var sånn tålelig fornøyd med takt 327, og dermed var alt klart for en trivelig seanse på scenen. Etter å ha sunget den obligatoriske hymne 29 før innmarsjen, ble dommere og publikum imponert av vår fremføring av Edward Gregsons Rococo Variations. Såpass imponert at det hold til 2. plass, faktisk – ett fattig poeng bak Sandefjord Brass Symposium. Og nevnte jeg gruppeprisen min?

woEn godt fornøyd Hertug under øving på Koengen

Etter endt konsert var det premieutdeling (med live-oppdatering fra Grieghallen pr. telefon), jubel og ståhei, før det gikk over til brennevin og generell fettprat. Ryktene sier at unge Ødegård var i løfteform, noe som kan forklare den stikkende fornemmelsen av ubehag nedover ryggsøylen dagen etter. Man gratulerer alle involverte med godt gjennomført helg, og ønsker velkommen tilbake neste år. En stor takk til 7-11 ved hotellet for å alltid ha nok pasta carbonara, selv om en kan si at børekens dager er talte.

VIOLETA VIOLETA!

Helga ETTER Tomrafest’09 bar det atter en gang tilbake til Bergen og Grieghallen, denne gangen for å overvære konsert med søppelrockerne fra Jæren, Kaizers Orchestra. I det hele tatt ble det alt jeg hadde regnet med at det skulle bli. Oppvarmingsbandet Grand Island var et kjekt nytt bekjentskap, og Marthe og hennes prokrastinaterende venn bestemte seg for å slå seg sammen med meg og Gardist Solen under konserten. Folk med erfaring fra Kaizers-konserter vet jo at de er et forrykende liveband, og dette demonstrerte de også til gangs i Peer Gynt-salen (som var smekkfull og veldig varm). Sjeldenheter (for mitt vedkommende) som Djevelens orkester, Bris og Tokyo Ice til Clementine innfridde, og nyheter som Sju bøtter tårer er nok, Beatrice ble like godt mottatt som tilårskomne slagere som Ompa til du dør og Kontroll på kontinentet.

Apropos Tokyo Ice; etter konserten var det bare å traske bort til stamkneipa Bergen Gjestehus, som (som alltid) tok godt imot oss. Det ble inntatt Tokyo Ice (som riktignok rommer en mørk hemmelighet som bare jeg og muligens to til vet om), konserten ble fordøyd, og man diskuterte håret til Marthe som for anledningen luktet helt fortreffelig. Alt i alt koselig. Marthe overlater æren for hårets upåklagelige odør til Elvital-sjampo fra rosa flaske. Løp og kjøp.

Det var vel i grove trekk det som har hendt. Ikke mange insidentene, men generell stemning har vært så til de grader bra at de siste helgene har vært en slags euforisk virkelighetsflukt. Førstkommende helg tilbringes i vanlige omgivelser på Utsira, før man Representerer i Göteborg mandag til torsdag. Alt slags.

Tokyo Ice, anyone?

Mer korps…

Har du noen gang tenkt over det?

Hvorfor du mobber korpsmusikere, og syns at de er ytterst merkelige nerder? Har du noen gang satt deg ned å sett på hva som er grunnverdiene i et korps, eller historien bak det fenomenet som jeg driver med, brass band? Har du noen gang tenkt at korps driver med andre ting enn å marsjere dårlig på 17. mai? Hvorfor du dømmer de som kler seg i uniformer, for å vise fellesskap? Og, ikke minst, hvorfor du tror at korps kun spiller marsjer, og ompa-ompa?

Har DU noen gang TENKT over hvorfor du faktisk SER NED PÅ KORPSMUSIKERE? Jeg har nemlig tenkt mye på hvor dum du er som gjør det.

Slik åpner min venninne Sissel et innlegg der hun i strenge ordelag tar for seg dem som så ned på korpsmusikere. Og i motsetning til korpsmobberne, vet nok korpsmusikerne hvem jeg snakker om. Han smålåtne utskuddet hvis eneste tilfredsstillelse var at korpsmusikere var LAVERE i «næringskjeden» enn ham. Eller den lokale Capt. Lour som slo notene ut av nevene på deg når du hastet på vei til aspirantøving fordi han «ikke skjønte språket» (kudos for selvinnsikt, Captain!). Eller ungdomsskolebøllene som tok fra deg tubakassa og slengte den på skoletaket. Sissel liker ikke de som gjorde slikt. Jeg syns egentlig ikke noe særlig om dem, hverken positivt eller negativt. Til nøds er det jo litt morsomt, og jeg kan til en viss grad skjønne de som køddet med aspirantkidsa – særlig de på tuba. JEG ler av dem (inni meg). Jeg mener… Det er jo ikke mulig å se kul ut når instrumentet ditt er større enn deg? Det er bare Esperanza Spalding som får til det, jo.

Siden Sissel allerede har tatt for seg hvorfor folk burde ha dårlig samvittighet for å mobbe korpsmusikere (kort oppsummert; mobbingen kommer som et direkte resultat av uvitenhet om korpsmediet), har jeg tenkt å gå andre veien. Jeg skal vise sympati for mobberne, jeg. De har tross alt gått glipp av en del kule ting. JEG syns i alle fall at tingene er kule, du får sjekke om du er enig:

  • Har du noensinne sittet på i en smårøten Toyota Hiace i 173 km/t på vei fra Ulsteinvik til Flø for å hente et instrument mens sjåføren presser deg til å pakke en snus til ham?
  • Har du noensinne sett en slarverker prøve å penetrere ei dame med strømebukse – med sykkelpumpe?
  • Har du noensinne spilt Revelation i Nidarosdomen?
  • Har du noensinne fått verdens beste spontanklem fordi du syns Wayne’s World var mye bedre enn oppfølgeren?

Har du ikke? OK, det har jeg. Og jeg syns det var dritmorsomt, absolutt alt. Jeg har veldig mange gode minner fra min tid i korpsverdenen, og er i så måte nokså fornøyd med at jeg motsto fristelsen det var å drite i aspirantøvingene fordi jeg visste Captain Lour ventet på meg med feite fingre og rovdyrsinnstinkt midt på treet. Korpsfolk er ikke kule, ropte han alltid. Er vi ikke? Ehh… Hvorfor ikke?

  • Alle de kule drikker i helgene, i stedet for å spille i korps. Har du noensinne vært på korpsfest, Kaptein? Ikke det? Nei vel. Så hold kjeft, da. Alle som spiller/har spilt i korps vet hva jeg snakker om.
  • Alle de kule spiller fotball i stedet for musikk. Åh? OK. Jeg gjorde begge deler. Og min godeste Lour; se for deg at du er på campingtur med gode venner om 20-30 år (hvis du har venner, da). Dere sitter rundt leirbålet og snakker og har det fint. Hva lager best stemning? Allsang? Eller triksekonkurranse?
  • Alle de kule får dame og kliner, mens korpsfolk ikke har draget. Heheheee… Jeg har ett ord til deg, Kaptein. Et navn på en slags teknikk du bruker når du spiller litt vanskelige noter (jepp, dette rare språket av prikker og streker som du ikke forsto). Trippeltunge. I rest my case.
  • Alle de kule samles på gatekjøkkenet i stedet for på øvingslokalet. Vanskelig å krangle på den, gitt.  De kuleste (deriblant vår venn Lour) kjører faktisk bil til gatekjøkkenet. Senket bil, med sotede ruter og tungt anlegg. Det er jo fakta. Og det er samtidig HELT SIKKERT den mest tungtveiende grunnen til at Lour etterhvert trenger speilfliser i dusjen for å sjekke om pilten fremdeles henger på.

Det er selvfølgelig ikke alle som skjønner hva jeg mener, og som fremdeles mener at korpsfolk er teite. Lour, for eksempel. Når han sitter der med rullings, murer og Svisj Country på NRK2 og takker Skaperen for at han brukte trygda fornuftig (han stemte frem Alan Jackson i stedet for å kjøpe ei notebok, ventilolje, noteklype eller hva nå i helsike det er disse korpsfolkene bruker). Han har lest Sissel sitt blogginnlegg, men skjønner det fremdeles ikke. Han er sjeleglad han ikke ble med i korps som ung. Fordi han syns vi er teite.

Vel, vi syns du er teit også. Og tro meg; vi er også glad for at du ikke ble med i korps. Men vi har respekt for teitheten din, og vil av prinsipielle grunner forsvare din rett til å være det. Vi trenger ikke aksept. Vi trenger bare et instrument, noter og ei flaske brennevin. Og fremfor alt; vi vil ha lov til å være annerledes. Korpsfolk ER annerledes. Ekje de bra, då?


Tatovering snart, Trond?

Kanskje Lour skulle blitt med i korps likevel.

I am a Band Geek!

Jepp. Korps er tingen. Med stor ‘T’.

Jeg storkoser meg (stort sett) med rollen som musikalsk diktator i Utsira Musikkorps, og gleder meg som en unge til jeg skal til Bergen for å spille med Tomra Brass Band – korpset jeg «vokste opp» i.

Mamma, hvis du leser dette; takk for at du tvang meg på øvinger den gangen for lenge siden.

«…må sjå te å selja den der båten sin å følja me på ke kjeringje drive på me…»

…men over til noe helt annet; i går hadde jeg middagsbesøk. Det gikk sånn tålelig dritbra. På menyen stod ytrefilet med baconsennepsmos og friske gulrøtter, med en pikant fløtesaus. Rett og slett dritbra. Beklageligvis er jeg ikke noen fullblods pånettetlivsutbretter ennå, så jeg glemte å ta bilder av skaperverket etter endt steking. Desserten bestod av masse kjekk musikk, og to halvlitersbokser med henholdsvis Kilkenny og Guinness til å senke maten med. Perfekt. Middagsbesøket sovnet faktisk på sofaen i ren utmattelse (kombinert med litt gryende sykdom), og plutselig åpnet det seg en anledning til å vaske opp etter herligheten. Hva gir du meg? Altså; etter en sånn kulinarisk utskeielse hadde nok oppvasken statistisk sett ikke blitt tatt før TIDLIGST onsdag. Men i går var jeg altså skikkelig kjerringemne. Kjekt!

Kjerringemne som jeg var, fantes det vel ingen bedre avfrasering på kvelden enn teslaberas og skitpreik med voksne damer. Her ble det diskutert alt fra ting til tang, kledelig akkompagnert av smålåten during fra en rynkete mopp av ei kyllingklubbe som lå på sofaen. Dette skal visstnok være ei bikkje. Hvordan vet jeg det? Jo, jævelskapen presterte å tygge GJENNOM brilleglasset mitt ved en anledning, samt at den likevel har guts til å bjeffe meg i trynet hver gang jeg entrer huset. Det rykker i foten, gitt. Rykker i foten.

Uansett, etter litt dveling rundt perfekte monogame samliv (å gifte seg med seg selv må være toppen av monogamisme (?) – en elsker jo seg selv fullt og helt, og dersom en av partene er utro er sannsynligvis den andre parten særdeles fornøyd med det), egne barns klengenavn (som kanskje ikke egner seg på trykk) og annet vagt drittpreik var det på tide å ta hjemover. På vei hjem slo husvert og pelsklubbe følge. Det ble utveksling av bygdesladderstrofer på forskjellige dialekter til stor fornøyelse for begge parter. Rett og slett en flott dag.

Takk til alle involverte.

Herregud, dette ble faktisk et lite dagboknotat. Uansett, en grei opphenting etter tidenes emoinnlegg i går. Mer god mat i dag? Sikkert ikke like god som i går, men me freistar.