Kategoriarkiv: Mat

Fremtidsvisjon 2.0

For omtrent et år siden utredet jeg muligheten for at kosmetikknæringen kunne lære av sportsfiskerne, og at ønsket mitt for 2010 således var hårvoks basert på catch and release-prinsippet fra sportsfiskingen. Omtrent et år etterpå kan en jo bare proklamere med fynd og prakt at så ikke har skjedd. Putetrekkene er like skitne, håret ser like røtent ut dagen etter (før dusjen, altså), og egentlig er ikke noe som helst blitt noe som helst bedre i det hele tatt.

Strengt tatt, som en liten digresjon, kan jeg egentlig si at tidligere nevnte noe som helst faktisk er blitt litt verre, rett og slett fordi det på skrivende tidspunkt er mye mer hår som skal behandles enn for det omtrente året siden som ble skissert i første avsnitt. Nuvel. Videre.

We’re sorry, Trond, we’re afraid we can’t do that

Fremtidsvisjoner er i det hele tatt vanskelige greier. Bare spør Stanley Kubrick og Arthur C. Clarke, som i 1968 gjorde et genialt forsøk på å skildre verden i 2001. Man syns i alle fall at det var genialt på den tiden. Genialt kan det jo forsåvidt være den dag i dag, men 2001: A Space Odyssey er nok rimelig langt fra sannheten slik sannheten fremstod for 9 år siden. I mitt forsøk på å skildre en litt nærmere fremtid (altså epistelen om hårvoks) prøvde jeg å tone ned forventningene en smule, men ville likevel se markante fremskritt til det bedre. Når forventningene ikke blir innfridd, hva skal man gjøre? Senke dem? Gi blanke? Eller fortsette ufortrødent med neste forventning? Folkens ville nok svart forskjellige ting på et slikt spørsmål. Jeg velger å senke forventningene litt.

Hjemme hos mor i Tomrefjord fant jeg en pakke pålegg i kjøleskapet her om dagen. Det var skivet ost fra Kavli, og jeg ble henrykt av glede. Ikke fordi skivet ost er himmelsprettende genialt i seg selv, men fordi osten inneholdt (hold dere fast) sprøstekt bacon!

Liten digresjon igjen: Bacon er godt. Bacon er dritbra. Bacon er sågar én av de fire grunnpillarene i ethvert anstendig kosthold. De tre resterende er majones, Tine vaniljesaus og TORO Bretagne kyllingsaus. Det foregår diskusjoner og utredninger på sentralt nivå vedrørende hvorvidt Stabburets hamburgerdressing og smeltet ost skal innlemmes i pillarsystemet, men ingen beslutning er fattet ennå. Sånn, tilbake til sakens kjerne.

Bra pluss bra equals…?

Det er opplest og vedtatt at bacon formerlig SKRIKER brahet. Ost er strengt tatt bare en varmebehandling unna å være smeltet ost, og for alt vi vet kan temperatur være en veldig relativ sak. Quod erat demonstrandum; ost er også bra. En synes da å ha landet på en tese om at ost og bacon sammen ikke kan bli dårlig. Ikke sant?

Neida; Kavli har faktisk greid det mesterstykket det er å ta ost/bacon-komboen, og oppnå et resultat som smaker rævkjørt sagmugg. Osten er tørr, smakløs og generelt dårlig, og det «sprøstekte» baconet har en konsistens som minner mest om et Norgesplaster. Fy, Kavli. Dette er IKKE brahet. Dere kunne i det minste PRØVD å bruke sprøtt bacon. Eller skikkelig ost. Jarlsberg, for eksempel. Men Jarlsberg er jo registrert merkevare, produsert og beskyttet av Tine. Kan vi da bare ta rennefart og drite i Jarlsberg med bacon? Nei. Vi driter heller i Kavli.

Tine, hør mitt ønske for 2010: Skivet Jarlsberg med sprøstekt bacon.

…og til dere i Norgesgruppen, Reitan-gruppen og andre handelslag der ute: Ideelt selges bacon-Jarlsberg pakkevis, men det bør også oppfordres til å lage en trepakning. Og alle som kjøper trepakningen bør få med ei pakke majones på kjøpet.

Pasta di Hoien

I helga ble det arrangert loppemarked på Utsira, og jeg fant et utrolig kult objekt. Ei håndskåret treklokke som forestiller omrisset av Utsira, javel. I took up the runes av Jan Garbarek, flott. Men ei pastakvern? YAY! Den ser omtrent ut som på bildet under.

Jadda, væpnet med pastakvern og en godt over gjennomsnittet Google-fetish skal unge Ødegård bli dritflink med pasta. Forskjellige deigtyper, forskjellige sauser, forskjellige pastasorter… Jeg gleder meg. Jeg har så smått begynt på litt research, og funnet ut at det er en hel verden der ute som bare venter på å bli oppdaget. Tøft! Fersk pasta har jeg jo laget før, med kyndig veiledning av Daniella De Vreeze på Dalanaustet en gang for lenge siden. Sauser har jeg prøvd mange av, med stort og lite antall ingredienser. Vinneren er jo utvilsomt en boks tunfisk i olje, enkelt og greit. Men med pastakvern i hus skal det altså bli mer eksperimentering.

Det å lage mat er noe jeg gjør 1) med glede, b) med hjertet, og for det tredje; altfor sjelden. Når en er enslig ungkar uten kone og ikke får altfor ofte besøk, blir det begrenset hvor mange ganger en gidder å skeie ut med kulinariske sleivspark. Det er liksom ingen som kan la seg imponere, ikke sant? Kjipt. Men når ryktet sprer seg om at there’s a new kid in town – and he’s got one of those pasta maker machine thingamabobs, DA tenker jeg Hertugpastaen skal få bein å gå på.

For å gi hele hurven som leser dette en liten smakebit på hva som kommer, slår jeg til med noen oppskrifter på pastasaus. Disse er inspirert av andre kilder, men nøye utprøvd og kvalitetssikret av undertegnede. Alle oppskrifter er beregnet på 2-3 personer.

Pasta di Pülza

Du trenger:

  • Olivenolje
  • 2-3 fedd hvitløk
  • 1/2 løk
  • 1-2 kjøttpølser
  • Spinat
  • Salt & pepper

Surr 2 fedd finhakket hvitløk i olje til den blir gyllenbrun (IKKE svidd!). Tilsett den halve løken, som må være så injstihelsike finhakket. Stek til det blir småbrunt. Tilsett pølse skåret i biter og hakket spinat og stek til du blir lei. Smak til med salt og pepper. Server på pasta. Dritgodt.

Zesty tuna De Vreeze

Du trenger:

  • Olivenolje
  • 2-3 fedd hvitløk
  • 1 boks tunfisk i olje
  • 1 sitron
  • Tørket chilli
  • Fersk bladpersille
  • Salt & pepper

Sur finhakket hvitløk i olje til den blir brun, og så tilsetter du tørket chilli (omtrent ei halv teskje). Surr godt. Tilsett 2 spiseskjeer sitronsaft, og ca. 1/2 teskje revet sitronskall. Tilsett tunfisken. Surr godt, tilsett finhakket bladpersille og smak til med salt og pepper. Serveres over rykende varm pasta, rørt ut i kaldpresset olivenolje.

Dette blir bra, dere!

 

«…må sjå te å selja den der båten sin å følja me på ke kjeringje drive på me…»

…men over til noe helt annet; i går hadde jeg middagsbesøk. Det gikk sånn tålelig dritbra. På menyen stod ytrefilet med baconsennepsmos og friske gulrøtter, med en pikant fløtesaus. Rett og slett dritbra. Beklageligvis er jeg ikke noen fullblods pånettetlivsutbretter ennå, så jeg glemte å ta bilder av skaperverket etter endt steking. Desserten bestod av masse kjekk musikk, og to halvlitersbokser med henholdsvis Kilkenny og Guinness til å senke maten med. Perfekt. Middagsbesøket sovnet faktisk på sofaen i ren utmattelse (kombinert med litt gryende sykdom), og plutselig åpnet det seg en anledning til å vaske opp etter herligheten. Hva gir du meg? Altså; etter en sånn kulinarisk utskeielse hadde nok oppvasken statistisk sett ikke blitt tatt før TIDLIGST onsdag. Men i går var jeg altså skikkelig kjerringemne. Kjekt!

Kjerringemne som jeg var, fantes det vel ingen bedre avfrasering på kvelden enn teslaberas og skitpreik med voksne damer. Her ble det diskutert alt fra ting til tang, kledelig akkompagnert av smålåten during fra en rynkete mopp av ei kyllingklubbe som lå på sofaen. Dette skal visstnok være ei bikkje. Hvordan vet jeg det? Jo, jævelskapen presterte å tygge GJENNOM brilleglasset mitt ved en anledning, samt at den likevel har guts til å bjeffe meg i trynet hver gang jeg entrer huset. Det rykker i foten, gitt. Rykker i foten.

Uansett, etter litt dveling rundt perfekte monogame samliv (å gifte seg med seg selv må være toppen av monogamisme (?) – en elsker jo seg selv fullt og helt, og dersom en av partene er utro er sannsynligvis den andre parten særdeles fornøyd med det), egne barns klengenavn (som kanskje ikke egner seg på trykk) og annet vagt drittpreik var det på tide å ta hjemover. På vei hjem slo husvert og pelsklubbe følge. Det ble utveksling av bygdesladderstrofer på forskjellige dialekter til stor fornøyelse for begge parter. Rett og slett en flott dag.

Takk til alle involverte.

Herregud, dette ble faktisk et lite dagboknotat. Uansett, en grei opphenting etter tidenes emoinnlegg i går. Mer god mat i dag? Sikkert ikke like god som i går, men me freistar.

Oppskrift

Har du noen gang gått rundt og ønsket deg en slags tick, en slags sosial paranoia? Om enn bare forbipasserende? Type «skulle ønske jeg kunne være SKIKKELIG paranoid i kveld, men fin igjen i morgen»? Ingen problem, look no further, yours for the taking – her er oppskriften:

Sosialt handikap (én kveld, 2 pers.)

Varm en stekepanne med en raus slant olje. I oljen steker du så 8 store pressede hvitløksfedd (pass godt på å ikke svi dem – de skal stekes til de er nøttebrune). Tilsett så en spiseskje tørket, knust chilli. La det surre i et minutt. Så tilsetter du saften, og SKALLET (revet) av én sitron, samt ca. en halv neve hakket fersk bladpersille. Er du med så langt?

Så, oppi denne smørja av merkelige lukter og smaker, slenger du oppi ca. 50-60 ferdigpitla reker. La det surre ei god stund, og rør godt rundt.

På forhånd har du forvarmet ovnen til 205 °C, og lagt inn to stk. hvitløksbrød (som du har skvetta litt vann på toppen av, for sprøhetens skyld). Er du flink med panlegginga, skal rekene og hvitløksbrødene være ferdige mye godt samtidig.

Lukt. Spis. Nyt.

Frykt.