Category Archives: Musikk

Violeta, Violeta Vol. 1

Jeg er jo glad i musikk, det er ikke noe å legge skjul på. Jeg liker å skrive om musikk også, selv om jeg ikke gjør det så ofte som jeg kanskje burde. Men nå er det på tide å kjøre på med noe musikalsk igjen – denne gangen noe i retning av en plateanmeldelse. En dagsaktuell plateanmeldelse, faktisk. Såpass dagsaktuell at jeg ikke tror hverken VG eller Dagbla’ har anmeldt den ennå, heller. Dermed settes altså standarden her – omsider.

Kaizers Orchestra – Violeta, Violeta vol. 1

Om en ikke teller med overskuddsmaterialet som endte opp i Våre demoner i 2009, er dette Kaizers Orchestras femte studioalbum – det første siden Maskineri fra 2008. Og der Maskineri for noen, deriblant meg selv, var en skuffelse, slår Jærbanden hardt tilbake med første del av den lenge påventede trilogien Violeta, Violeta. KNALLHARDT tilbake.

Opptakt

Der Kaizers-låter som regel er en del av et stort (og tidvis nokså innviklet) univers, har opptakten til release av Violeta, Violeta vært et lite mikrokosmos i seg selv. Først dro bandet ut på en kort turne for omtrent et år siden, hvor de spilte i landets fire største byer «for å finansiere innspillingen av vårt neste album», som bandet sa det selv.

Det blir mer og mer opp til artistene selv å finne løsninger på å få ut musikken sin. (…) Fysisk platesalg er det tradisjonelle lokomotivet i forhold til å finansiere bransjen, og nå som dette er kraftig redusert, og digitalt salg ikke kompenserer, så bryter deler av musikkbransjens økosystem sammen. Selv om det har blitt gratis å laste ned musikk så må vi fortsatt betale studiotid, produsenter, mastering, utstyr, hotell, fotograf, coverdesigner, promo, distribusjon, trykking, markedsføring og alt det som må til. Vi står vel ovenfor et såkalt «paradigmeskifte» i bransjen akkurat nå. Det er først og fremst en spennende utfordring som krever at vi tar noen grep og «get with the times». – Geir Zahl, Kaizers Orchestra (fra kaizers.no)

Konserter i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim sørget for mynt nok i kassa til å dekke bandets del av innspillingskostnadene. Men den originale vrien stopper ikke der. Publikum på konsertene kunne bytte inn billetten sin i en begrenset utgave av nyplata, som en slags «takk for støtten» fra bandet selv. Planene om storsatsingen Violeta, Violeta – tre album utgitt i løpet av knappe to år, ble presentert på hver konsert. For å gi fansen et ekstra innblikk i fremtiden, ble tre låter fra Vol. 1 spilt på disse konsertene – men IKKE for første gang. Urpremieren på låtene Philemon Arthur and the Dung, Sju bøtter tårer er nok, Beatrice og Femtakt filosofi ble fremført på bransjefesten Eurosonic i Groningen. Før de fire konsertene i Studio Tour ble det presentert opptak av hver låt – én pr. mandag – i det som ble kalt The Monday Bootleg Tricolor. På denne måten kunne folk lære seg låtene FØR konserten. Artige greier. Stemningen i Peer Gynt-salen var i alle fall ekstrem.

Første singel fra Vol. 1 var Philemon Arthur and the Dung, som fans allerede hadde stiftet bekjentskap med gjennom Monday Bootleg Tricolor og Studio Tour. Singel nummer to var derimot ukjent for de fleste – også lenge etter «lansering»…

Gratis PR

Andre singel ut, Hjerteknuser, eksisterte nemlig i VELDIG mange versjoner – men ikke fra Kaizerne selv. Låten ble offentliggjort som et noteark, i en konkurranse der fans kunne spille inn sin egen versjon av den uutgitte låta. Konkurransen var et samarbeid mellom Kaizers Orchestra og Lydverket på NRK, og høstet stor respons. Til slutt ble Moi utropt til vinner, og vant en rimelig fet premie: å varme opp for Kaizers Orchestra på P3sessions, samt sin versjon av låta utgitt på Kaizer Records. Vinnerbidraget kan høres HER – sammenlign gjerne med originalen HER.

Hjerteknuser har så langt slått alle bandets rekorder for radiospilling – mye takket være den voldsomme publisiteten bandet fikk gjennom coverkonkurransen. En aldri så liten genistrek, altså.

Studio Tour var, som tidligere påpekt, et resultat av sviktende platesalg. Et annet lite PR-triks var å utgi singel nummer tre fra albumet som en eksklusiv bonus til alle som forhåndsbestilte albumet. Vol. 1 kunne forhåndsbestilles fra 17. november, og med på kjøpet fulgte en digital utgave av En for orgelet, en for megVol. 1s tredje singel i rekken. Muligens litt spesielt – den 17. november, altså to og en halv måned før lansering, var halve albumet allerede presentert gjennom Monday Bootleg Tricolor og singelslipp. Spilte Kaizers hasard med alle kortene på hånden? Eller hadde de spart noe snacks til platelanseringen?

Svovel og bensin

Joda, selv om alt som ble presentert av innhold før lansering var av god kvalitet, finnes det også virkelige gullkorn blant resten av albumets 10 låter. Diamant til kull er en groovy blanding av både grusveirock og dubstep – begge deler på umiskjennelig Kaizers-manér. Både Svarte katter & flosshatter og Din kjole lukter bensin, mor er som en mer verdensvant utgave av Ompa til du dør, og Psycho under min hatt sender tankene tilbake til punkeren Blitzregn baby, pluss at den fenger på høyde med Delikatessen. Tumor i ditt hjerte er ved siden av Hjerteknuser den mest radiovennlige låten på plata, og at denne ikke ble brukt som singel til fordel for f.eks. Philemon Arthur... slår meg som litt merkelig.

Når det er sagt; jeg hadde hatt store problemer med å plukke ut singlene fra Vol. 1. Låtmateriale er såpass spredt at det er ingen låt som fullt og helt er representativt for albumet som helhet. Men til tross for det er plata ekstremt jevn, og låtene er solide. Låtene vi kjente til fra før har jo allerede vokst på oss, og lanseringens «b-sider» følger opp. Hjerteknuser er vakker med sitt staccato-komp under svevende strykere (strofen men eg vente på den dagen/då me e ut’å går/du bøye deg ner/å eg står på tå er nydelig!) , En for orgelet… er Kaizers-galskap av beste merke (ølfløyte, plystring og sjelden gjestevokal – denne gangen fra 14 år gamle Lykke Sofie Myrås, som er lillesøster til kona til vokalist Janove Ottesen). Femtakt filosofi sitter nok ikke med en gang, men når den først fester seg slipper den f*en ikke taket. Og for å understreke litt sjangerspennet på plata; Sju bøtter tårer… høres ut som en krysning mellom korpsvalsen Mr. Kaizer, hans Constanze og meg og MGP-schlägeren Save all your kisses for me. Mellom Tom Waits og Vidar Lønn-Arnesen. Mellom Blair Witch Project og Little Miss Sunshine. Merkelige greier i utgangspunktet, men det groover.

Benchmark

I det hele tatt leverer Kaizers Orchestra på samtlige punkt. I denne «anmeldelsen» blir det en del sammenligninger med materiale fra Maestro – rett og slett fordi jeg mener det er referanseverket i Kaizers-katalogen. Maestro toppet en knallsterk debut og en sørgelig oversett oppfølger i Evig pint, og er målestokken som Maskineri ble veiet og funnet for lett i forhold til. Med Ompa til du dør, Evig pint og Maestro som perler på en snor er det jo lett å si at bandet er sine egne største fiender, da forventningene er skrudd nesten kunstig høyt i taket.

Men selv etter bare tre-fire gjennomlyttinger (kontra rundt 300 for Maestro, vil jeg tro) sitter Violeta, Violeta Vol. 1 som et skudd. Hardrock-med-orkester på Svarte katter & flosshatter, ompa-hiphop på En for orgelet…, angstmessingen fra Philemon Arthur…Vol. 1 spiller på et spekter som er noe av det største bandet har bitt over på ei og samme plate, men som likevel gjennomføres til ståkarakter og vel så det. Stemningen stiger også av små codaer og musikalske linker mellom låtene, gjerne på det gode gamle trøorgelet. Disse små linkene fungerer som intermezzoer i en herlig absurd virkelighet, og illuderer i større grad enn før følelsen av å være tilstede på verdens villeste burlesk-teater.

Med Violeta, Violeta Vol. 1 har Kaizers Orchestra slått til med nok et supert album i en allerede knallsterk katalog. Og dersom dette er standarden for Vol. 2 og Vol. 3, skal det bli morsomt å være Kaizers-fan de neste to årene.

Violeta, Violeta Vol.1 er i salg fra 31. januar. Grunnen til at jeg kan skrive dette såpass tidlig er den flotte Studio Tour-utgaven jeg har fått i posten. Driver ikke med sånn piratgreier, altså.

Advertisements

Spelletaus-prisen 2011

Jeg vet at jeg har skrevet en del om The Brothel og hvordan den var årets desidert beste norske plate i fjor og at tittellåta er et helt univers i seg selv og alt det der og slikt & hint. Derfor er det kanskje folk som mener det er unødvendig å presisere dette, men jeg gjør det likevel: Jeg er enig med Susanne Sundfør i hele «Årets kvinnelige artist»-saken. Hvorfor? Se, DET kan være verdt å presisere.

Folkens legger ut i lange baner om at dette er surmaga oppgulp fra Sundfør, og at hun har dratt feministbuksa litt vel langt over navlen (billedlig talt). Men hvorfor skal dette kobles opp mot feminisme?

Hva er det Sundfør egentlig har gjort? Jo, hun har blitt nominert til en pris i kategorien «Årets kvinnelige artist». Og hun har trukket seg fra utdelingen fordi hun sier seg uenig i premissene for utdelingen, altså at det deles ut separate priser for kvinner og menn i artist-kategorien. Helt og holdent hennes eget valg. Og når hun faktisk var frempå med disse meningene tilbake i 2007 når hun mottok samme pris hun ble nominert til i år, kan man om ikke annet si at hun er standhaftig og konsekvent. Og det kan vi jo like.

Men selve problemstillingen er jo om det faktisk er nødvendig med kjønnsdelte kategorier? Folkens kan godt komme med «fysikk-argumentet», og vise til at det for eksempel er to landslag i fotball – et for damer og et for herrer. Men hva i svarteste har dette med musikk (eller kunst generelt, for den saks skyld) å gjøre? En musikers kjønn har da vel forsvinnende lite å bety for det ferdige produktet (plata)?

Om Spellemannskomitéen bestemmer seg for å slå sammen de to prisene og kalle den nye prisen «Årets artist» i stedet, vil prisen også bli mer høythengende. Jo flere priser som deles ut, jo lavere status får den. Pris-inflasjon i praksis, altså. Kult å vinne «Årets artist», men «Årets mannlige rødhårede debutant-artist, Midt-Norge» har liksom ikke like mye peishylle-potensial. Eller «Årets album spilt inn av kvinnelig artist i perioden april-juni med maks 3 innleide musikere utover de som regnes som faste bandmedlemmer (hvor retningslinjene for bandmedlemmer tilsier at vedkommende medvirket  på minst 75% av konsertene forrige kalenderår, evt. minst 80% av konsertene tre siste kalenderår) pluss produsentteamet som maks kan telle tre personer og hvor eksekutiv produsent må være trønder».

En negativ ting for jentene kan kanskje være at det er flere menn enn kvinner blant de mest profilerte artistene i landet. Men det er sikkert noe de som protesterer har tatt høyde for, vil jeg tro.

Det eneste som kan tale for å beholde kjønnsinndelingen er de potensielle ramaskrikene fra kvinnesakskvinner hvis det skulle skje at menn vinner flere år på rad.

Da blir jeg JÆVLIG grinete.

Årets norske låt 2010

Peiling-folkens og de som liker å tro at de er peiling-folkens pleier å sette seg ned mot slutten av kalenderåret for å vurdere hvilke ting som har vært best i det aktuelle året. Jeg liker å gjøre slikt, jeg også. En spennende debatt er om dette egentlig er en kurant måte å gjøre det på, da enkelte purister av ymse slag mener at en bør la året «hvile» før det vurderes, so to speak. Jeg kjører i motsatt fil, og overleverer allerede NÅ prisen for årets norske låt i 2010. Konkurransen var egentlig nesten over før den var begynt – nærere bestemt var den over 2. februar. Da slapp nemlig EMI løs Susanne Sundførs første musikalske livstegn siden Take one fra 2008.

The Brothel


Rolig wurlitzer-komp, melankolske blåse-riff, episke dommedagsstrykere og en lettbeint epilog – alt i løpet av drøye 6 minutter. Hvordan introen greier å låte både pen, sørgelig, vakker og skremmende på en gang er over min fatteevne. Stemmen til Sundfør er jo nokså unik, men det å ta opp vokalsporene i Vigeland-mausoleet er en genistrek – om det nå var Sundfør eller produsent Lars Horntveth som fikk idéen. Særlig de klynkende «you cover your eyes/you cover your mouth/you cover your ears» som flyter over lead-vokalen er så himmelropende nydelig at det vanskelig kan beskrives. Og før frk. Sundfør toner ned absolutt alt med et tilbakelent rolig coda (som er helt fjernt fra resten av låta) er det himmel og helvete på en gang; det går inflasjon i vokal-obligater, strykere og alt som er pent, og lytteren nærmest drukner i suggerende vellyd. På en absurd måte greier The Brothel å få drøye 6 minutter til å virke som to, samtidig som en skulle ønske at låta var dobbelt så lang. Det morsomme er at albumet med samme navn, som forøvrig også er i 2010-norgestoppen, ÅPNER med denne perlen, og den er nokså unik på albumet som helhet også. Omtrent like unik som den er i nasjonal sammenheng i musikkåret 2010.

Jeg vet jeg ikke skriver veldig mye om musikk, særlig ikke når en tar i betraktning hvor stor del av livet mitt som har vært viet til nettopp musikken. Inspirert av @AnnHelen_ skal jeg prøve å få gjort noe med det. Om jeg musikk-skriver like jevnlig som henne tviler jeg på, men oftere skal bli. Utgangspunktet for denne posten var forresten at @AnnHelen_ skulel sette sammen ei spilleliste med gode skandinaviske låter fra 2010, og jeg nevnte Pelbos Hey, people! som kandidat. Den påfølgende diskusjonen fikk meg til å tenke litt på dette med årets ditt og årets datt, og her er altså årets låt. Årets mer kommer senere. Jeg lover.

…og du: Har du ikke hørt The Brothel? Gjør det. NÅ.

The Brothel (låt) på Spotify
The Brothel (album) på Spotify
WiMP suger. Så det, så.

Musikk og makt

Hvem er egentlig mektigst i musikk-Norge? Det er Per Sundnes, det. I alle fall om en skal tro Dagbladet, som kåret de 10 mektigste i februar i år. Ikke det at jeg syns det er stas å dra opp artikler som er såpass gamle, men jeg har et poeng her. Atrikkelen sier også «Pop-Norges mektigste«, ikke «Musikk-Norges mektigste«. En liten forskjell, selv om i praksis er det samme greia. Popmusikken har jo det desidert største nedslagsfeltet her i landet.

1. Per Sundnes (MGP-konge, NRK):
Melodi Grand Prix var et råttent dødsbo, Sundnes har gjenskapt det som gjennomstylet designerkåk. Trekker i tråder, smisker med artister og leder showet selv. Nå er MGP det «Idol» en gang var: folkets — og tabloidpressens — foretrukne musikkonkurranse. Har samtidig bygget bru over til den «vanlige» musikkbransjen.

Dette er begrunnelsen for å utnevne Sundnes til den mektigste mannen i musikk-Norge. Nå, ja. Ikke at jeg liker å virke elitistisk, men de fleste mener vel at MGP er nettopp et eneste stort fesjå som ikke har noen musikalsk relevans utover at Norges bidrag blir ihjelspilt på radio i perioden mellom nasjonal og internasjonal finale. Jeg syns altså ikek at Per Sundnes har noen særlig makt å snakke om. Men hvem har det, da?

Av de ti på DBs liste har jeg ikke tenkt å ta for meg noen. Jeg har sansen for Asbjørn Slettemark, men har ikke noe særlig bakgrunn for å vurdere hans makt og innflytelse. Det er kult at Lydverket har fått en slags renessanse, da – det skal han ha. Men jeg ser ikke på TV, og hører ikke på radio. Da blir det aviser på meg. Aviser og internett.

…og det er i disse mediene jeg har funnet det meste av mine nye musikkbekjentskaper. Hvordan? Som regel gjennom ei interessant overskrift. I en tråd på VGs musikkforum hadde en bruker opprettet en tråd om Oregon-indiebandet The Decemberists, og deres nye album The Crane Wife. Hadde trådtittelen vært «The Decemberists – The Crane Wife» hadde det aldri ramla meg inn i halvsøvne å åpne tråden. Hva var tittelen, da?

Jo, «Voldtekt, drap og et japansk folkeeventyr».

En slags hook (eller heng, som er et kult norsk ord for fenomenet), og jeg er solgt. Jeg må jo sjekke det ut. Og etter f.eks. 10 utsjekkinger på samme måte, har jeg som regel endt opp med 2-3 nye bekjentskaper å sette pris på. Så også i dag. Og det måtte en overskrift til, denne gangen også.

«Musikken bare en tidligere gutteprostituert og heroinmisbruker kan lage», faktisk. Bandet heter Salem, og deres nye plate heter King Night. Visstnok «en dystopisk miks av skrekkfilmfiltrerte synther, eteriske jentekor med Liz Frazer (Cocteau Twins) som mentor, sørstatsrap og lyden av sprengte basselementer», iflg. anmelder Jonas Pettersen – som åpner anmeldensen med dette:

Følelsen man sitter igjen med etter å ha hørt ferdig heksehouse-trioen Salems debutalbum «King Night», er ganske lik den følelsen man endte opp med etter å ha spilt gjennom horrorspillet «Silent Hill 2» som lettskremt tenåring.

Nå gikk «Silent Hill 2»-referansen over hodet på meg, men jeg liker det jeg leser. Det er en musikkanmelders jobb å skrive sin ærlige mening om et stykke musikk, ikke nødvendigvis å lure flest mulig til å høre på den. Det er selskapets jobb. I en ideell verden, i alle fall – uten at jeg spekulerer i anmelder-korrupsjon. Jonas Pettersen sin ærlige mening om Salems nyeste – pluss en hook-overskrift- fikk meg til å sjekke dem ut. Og gurimeg, dette høres kult ut. Hør på tittelkuttet på Spotify, f.eks.

I MIN verden har musikkanmelderne mer makt enn Per Sundnes. Anmelderne styrer på mange måter hvilke navn jeg eksponeres for, og hvordan de presenterer de forskjellige navnene. Når jeg kjenner de forskjellige anmeldernes preferanser blir det også lettere å se på hvem som «snakker til meg» av dem. Per Sundnes snakker ikke til meg, i alle fall. Og det er ikke fordi jeg har noe imot ham. Han gjorde en god jobb i Store Studio.

…så Jonas Pettersen, om du leser dette: I dag, torsdag 14. oktober 2010, har du mer makt enn Per Sundnes. I min verden. Heldiggrisen.

Snart, snart…

Da arbeidet med sentralkontoret.no har tatt opp mesteparten av tilgjengelig blagosfære-tid i det siste, har det vært dårlig med oppdateringer her. Men som den alkoholiserte sjømannen sa til den HIV-smittede gateprostituerte på stranden i Rio: Det kommer.

I dag/morgen er det avreise til Stavanger for backstage-jobbing på Rått og Råde-festivalen. Skal jaggu prøve å få tatt noen bilder også. Svært åt me. Snakkes vi der? Det er opp til deg.

Trybåte 2

All den tid lingvistisk arbeid har blitt henvist til andre rekke de siste månedene, er det nå på tide å vise til litt fremgang.

Den etterhvert lite omtalte folkesangen Trybåte er nemlig (omsider) komplett. De siste versene er oversatt, gjendiktet (for estetikk, rytme og rims skyld) og publisert – så langt begrenser publikasjonen seg til Tautra Tidene, et italiensk arkeolog-magasin som ikke ville oppgi navn (hmm…), og nå; denne bloggen. En stor takk rettes til oversetter Vemund Skrævmyr, gjendiktingskonsulenter Pål Elnan, Wenche Sandmo og Kjell Ødegård, samt at undertegnede må ta på seg æren for gjendiktning. Jeg fikk også æren av å sette melodi til sangen, basert på neumer funnet her og der rundt omkring på øya. Spennende.

Verselinjene markert med : : er såkalte omkved, som synges av alle. Resten av teksten fremføres av en forsanger eller sådan gruppe. Melodien følger under her, i tillegg til den komplette teksten:

trybåteMrk: Alle 8-deler synges som triol-punkteringer (swing/shuffle).

Ein dag i strøle trybåtver
: Tam, tam, trybåtver :
Ein bonde frå Ufsen sku ut imot skjer
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og vinde sto kri njostaskut
: Tam, tam, njostaskut :
Det ula kri Skjeggskar og Rassanut
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og bonde drog ut njostafyll
: Tam, tam, njostafyll :
Til båte sto einlet i grymd og pryll
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og ut av njoste båte skreid
: Tam, tam, båte skreid :
Og bonde han drog åt til nevane svei
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og bonde trydde ut te hav
: Tam, tam, ut te hav :
Og speida kri sont ette mortastav
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og stave gløt i aftasol
: Tam, tam, aftasol :
Mens bølgine belgde og vinde gol
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og morte beit ti gannanot
: Tam, tam, gannanot :
Og have var røgt ette mortablot
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og bonde sa seg nøgd me fisk
: Tam, tam, nøgd me fisk :
Men vinde var no vorte grøv og frisk
: Og trybåte skal alder ut igjen :

No vert de lugnons, tenkte han
: Tam, tam, tenkte han :
Og lingsa for nes til han såg te strand
: Og trybåte skal alder ut igjen :

På veg mot land han staksi fekk
: Tam, tam, staksi fekk :
Mens vinde han piskte og båte sprang lekk
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og båte gjekk på Skaraskjær
: Tam, tam, Skaraskjær :
Der fekk han ei dualeg sprikk så svær
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og bonde skreik te himmeljølp
: Tam, tam, himmeljølp :
Og skrika blei haurt inn te Skojadølp
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og fire mann drog bonde opp
: Tam, tam, drog han opp :
Mens kjeringje speida frå njostatopp
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Dei drog han inn åt Drylneskai
: Tam, tam, Drylneskai :
Dei møttest med grymrop og hørlavai
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Men båte låg att vesti Skår
: Tam, tam, vesti Skår :
Te dage blei månad og månad blei år
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og bonde fregda båte heilt
: Tam, tam, fregda heilt :
Så nøgle blei røta og stamne sto steilt
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og framleis båte ligg i Skår
: Tam, tam, ligg i Skår
Og akta for bonde eit dualeg sår
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og såg du frå Drylnes te Rassastrand
: Tam, tam, Rassastrand :
Du inkje såg ein grele trybåt på land
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Så mann og kvinne, brøsk og brel
: Tam, tam, brøsk og brel :
Ta hand om din trybåt og vokt han vel
: Så vil du hava båt te vår igjen :

Der har vi det. Det er fremdeles noen ord som kan virke merkelige for folk, men dem skal vi komplettere med forklaringer på ved en senere anledning. Inntil videre feirer vi at oversettelsen er komplett, og slår til med en Tam, tam! mot slutten. Herlige greier.

Lytt!

Etter noe tid i dvale – som egentlig ikke har vært noen dvale i det hele tatt, men en aldri så liten planleggingsperiode (med om det siden) – er man tilbake med en aldri så liten markering. Jeg har justert litt på kategori-inndelingen her, og funnet ut at anbefalt musikk og anbefalt lyrikk bør kunne gå hånd i hånd. Og hva er da bedre enn å sparke i gang med en liten sneak peak på hva den oppdaterte kategorien kan bringe? La meg besvare det spørsmålet med et nytt spørsmål:

Hva får du om du krysser en trommis, en vokalist, en tubaist og masse elektronikk?

Jo; PELbO.

Jaa? Du digge? Litt mer fakta:

Ine Kristine Hoem (vokal, elektronikk), Kristoffer Lo (tuba, elektronikk) og Trond Bersu (trommer) utgjør den spenstige trioen som sitt selvtitulerte debutalbum har høstet strålende kristikker fra både vinnippende forståsegpå-folkens og folkens-i-gata. 5 prikker på terningen fra både Dagbla’, VG og Adressa til mer nisjemedier som Lydverket, GD og rockblogg.no, samt en «Ukens album»-utmerkelse fra Radio Revolt, forteller oss at vi har med en liten kraftplugg å gjøre. Bandet beskriver seg selv som «gutter som ser ut som de spiller hardcore og ei karismatisk jazzsangerinne med loopbrett og blomst i håret«, og «(…)tuba med fuzzpedal, eksploderende trommer og un vokalist extrordinaire«. Mye fokus på vokalist Hoem (ja, det er slektskap til forfatter Edvard Hoem. SVÆRT nært slektskap, type farskap) fra bandet selv, altså, men for Guds skyld; det er ikke bare Hoem som gjør dette stilig. Når sant skal sies vet jeg ikke helt HVA det er, bare at det er det. Tøft, altså.

Et lite live-klipp fra Reykjavik:

Altså: ALLE anbefales ta en tur på PELbOs profilsider på hhv. MySpace, Facebook… og sjekke ut låta Hey People!Schpotify – til å begynne med.