Kategoriarkiv: Musikk

Brahet i bra mengder

Eksepsjonelt mye brahet har inntruffet siden sist. Så mye at jeg ikke har hatt energi til å skrive noe om det etterhvert. Nå, derimot, når alt er fordøyet og kan betraktes på avstand, er det tid for oppsummering. Vi tar det punkt for punkt, eh?

TOMRA-COMEBACK!

Første helg i februar gikk landskappleiken for messingblåsarar av stabelen i Bergen. Tomra Brass Band fikk besøk av en langhåret fyr som ikke hadde vært innom korpset på en god stund, og han likte seg veldig godt. Den lite språkmektige belgieren ved roret var sånn tålelig fornøyd med takt 327, og dermed var alt klart for en trivelig seanse på scenen. Etter å ha sunget den obligatoriske hymne 29 før innmarsjen, ble dommere og publikum imponert av vår fremføring av Edward Gregsons Rococo Variations. Såpass imponert at det hold til 2. plass, faktisk – ett fattig poeng bak Sandefjord Brass Symposium. Og nevnte jeg gruppeprisen min?

woEn godt fornøyd Hertug under øving på Koengen

Etter endt konsert var det premieutdeling (med live-oppdatering fra Grieghallen pr. telefon), jubel og ståhei, før det gikk over til brennevin og generell fettprat. Ryktene sier at unge Ødegård var i løfteform, noe som kan forklare den stikkende fornemmelsen av ubehag nedover ryggsøylen dagen etter. Man gratulerer alle involverte med godt gjennomført helg, og ønsker velkommen tilbake neste år. En stor takk til 7-11 ved hotellet for å alltid ha nok pasta carbonara, selv om en kan si at børekens dager er talte.

VIOLETA VIOLETA!

Helga ETTER Tomrafest’09 bar det atter en gang tilbake til Bergen og Grieghallen, denne gangen for å overvære konsert med søppelrockerne fra Jæren, Kaizers Orchestra. I det hele tatt ble det alt jeg hadde regnet med at det skulle bli. Oppvarmingsbandet Grand Island var et kjekt nytt bekjentskap, og Marthe og hennes prokrastinaterende venn bestemte seg for å slå seg sammen med meg og Gardist Solen under konserten. Folk med erfaring fra Kaizers-konserter vet jo at de er et forrykende liveband, og dette demonstrerte de også til gangs i Peer Gynt-salen (som var smekkfull og veldig varm). Sjeldenheter (for mitt vedkommende) som Djevelens orkester, Bris og Tokyo Ice til Clementine innfridde, og nyheter som Sju bøtter tårer er nok, Beatrice ble like godt mottatt som tilårskomne slagere som Ompa til du dør og Kontroll på kontinentet.

Apropos Tokyo Ice; etter konserten var det bare å traske bort til stamkneipa Bergen Gjestehus, som (som alltid) tok godt imot oss. Det ble inntatt Tokyo Ice (som riktignok rommer en mørk hemmelighet som bare jeg og muligens to til vet om), konserten ble fordøyd, og man diskuterte håret til Marthe som for anledningen luktet helt fortreffelig. Alt i alt koselig. Marthe overlater æren for hårets upåklagelige odør til Elvital-sjampo fra rosa flaske. Løp og kjøp.

Det var vel i grove trekk det som har hendt. Ikke mange insidentene, men generell stemning har vært så til de grader bra at de siste helgene har vært en slags euforisk virkelighetsflukt. Førstkommende helg tilbringes i vanlige omgivelser på Utsira, før man Representerer i Göteborg mandag til torsdag. Alt slags.

Tokyo Ice, anyone?

Topp 10!

Etter en merkbar økning i trafikken (og en mail fra en person som… la oss si at hun ikke var enig med meg) grunnet de siste innleggene, får jeg prøve å bytte litt kurs for en pitte liten periode. Det kommer nok mer, men for fred, fordragelighet og egen mentale helses skyld får en legge seg i posisjon i stedet for opposisjon i noen minutter. OK? Min venn Joel har lagt ut en liste over det han mener er tidenes beste coverlåter. Spennende prosjekt. Spennende nok til at jeg prøver selv. Here goes; de 10 beste coverlåtene Trond vet om.

10. Heard it through the grapevine – Marvin Gaye (Gladys Night & the Pips)
Banker livskiten ut av Gladys Night.

9. All along the watchtower – Jimi Hendrix (Bob Dylan)
«Verdens beste» gitarist + «verdens beste» låtskriver. Hvis ikke DET blir bra, så vet ikke jeg.

8. Astronomy – Metallica (Blue Oyster Cult)
Mye kan sies om Metallicas coverlåter, men dette er utvilsomt den beste. Gjør definitivt ikke skam på originalen.

7. Smooth criminal – Alien Ant Farm (Michael Jackson)
Muligens er litt uventet Trond-valg (©VG), men men. Litt på samme måte som med The Beatles, er det vanskelig å spille ei Jacko-låt bedre enn Jacko gjorde selv. AAF greier seg faktisk forbausende bra, tenkte jeg første gang jeg hørte den – og siden har den bare vokst. Flott cover.

6. Heard it through the grapevine – Creedence Clearwater Revival (Gladys Night & the Pips)
Banker livskiten ut av Gladis Night. Og NESTEN ut av Marvin Gaye. Jeg tror ikke John Fogerty har sunget bedre enn dette noen gang.

5. Feeling good – Muse (Anthony Newley & Leslie Bricusse)
Matt Bellamys mor har Nina Simones versjon av denne målta som sin favorittlåt, og Matt tenkte at han fikk spille den til henne. Det ble det en fordømt fet låt ut av. Elektrisk orgel, bass med fuzzpedal, megafon og hele pakka. I den megalomane galskapen som er Muse, passer denne saken bedre inn enn man skulle tro.

4. Proud Mary – Ike and Tina Turner (Creedence Clearwater Revival)
Fra å være rolig og groovy til å være noe av det tøffeste jeg har hørt – dette er ikke langt unna perfekt.

3. Somewhere – Tom Waits (Leonard Bernstein)
Flott musical-ballade møter Skranglerockens Far med stemme som ei rusten båndsag. Det høres ikke umiddelbart ut som noen god kombinasjon, men herregud… Dette er styggvakkert.

2. With a little help from my friends – Joe Cocker (The Beatles)
La all tvil være lagt til side; jeg er Beatles-fan på min hals. The Beatles er verdens beste band – period. Det er ikke fysisk mulig å gjøre en Beatles-låt bedre enn gutta gjorde det selv. Men så var det dette med «Ingen regel uten unntak», da – og Joe Cocker er i dette tilfellet unntaket.

…og min ultimate coverlåt:

PET SHOP BOYS SIN COVER AV «ALWAYS ON MY… Neida.

1. Me & Bobby McGee – Janis Joplin (Kris Kristofferson)
The Pearl ler, jamrer, nynner, skriker og bæljer seg gjennom låta som aldri har vært gjort, og aldri kommer til å bli gjort, bedre enn akkurat dette. Du kan prøve alt du greier, men du får det faen ikke til.

Kommer det flere topp 10-lister fremover? Kanskje. Joel gir litt inspirasjon akkurat på det området, men vi får se. Next on the agenda: Feminism!

Om VG, MGP og en fyr som bør sparke stylisten sin

Selv om jeg i utgangspunktet syns dette er et konsept som ikke burde ha så stor mediedekning som det har, et konsept som mistet sin sjarm for mange år siden, og et konsept som egentlig burde ties ihjel fra samtlige offentlige hold, har jeg faktisk noen tanker rundt Melodi Grand Prix. Og ja, jeg vet hva dere tenker. «Nå kommer det mye edder og galle her«. «Herregud, ENNÅ en fyr som skal slakte MGP«. «Stand by for usaklig sjikane av Jostein Pedersen«. Vel, selv om jeg ikke for mitt bare liv greier å si stort positivt om Jostein Pedersen (det må i så fall være at han holder seg skjult mesteparten av året) har jeg faktisk tenkt å gjøre mitt beste for å fremstå som saklig i dette innlegget.

I skrivende stund har IUSO (Institutt for Utvikling av Sammensatte Ord – på folkemunne kjent som VG) faktisk mer spalteplass i rene kvadratcentimeter tilegnet MGP enn hva som er tilfellet med naturkatastrofen på Haiti og dens ofre. Merkelig prioritering? Egentlig ikke. For uten at jeg orker å sjekke det opp, vil jeg tro at det går en god del MGP-saker for hver Haiti-sak på listen over VG Netts mest leste artikler de siste dagene. I et eget felt/kolonne på VG Nett tilegnet MGP fant jeg overskrifter som «– En stjerne er født!«, «GP-Jostein: Dette var overraskende!» og «Tomine: – Dette er ikke slutten». «Hmm… Mye oppstyr her nå», tenkte unge Ødegård – før han la fra seg hele greia. Nå, derimot, fant jeg ut at MGP faktisk ikke var ferdig!

Neida; disse overskriftene (samme hvor dramatiske og skrikende de var) var faktisk fra en såkalt delfinale. Altså: Ikke nok med at elendigheten skal ta overdrevent mye spalteplass i avisene og i blagosfæren generelt, men de skal jaggu melke konseptet såpass at de har flere deler også? Hjelpe meg… Forresten, når jeg først husker det; grunnen til at jeg linker til et blogginnlegg av Jostein Pedersen (som jeg tidligere har sagt min klare mening om) er rett og slett fordi jeg syns han tar LITT vann over hodet her:

“Halve Norge” vet hvor de var da Oddvar Brå brakk staven, på samme måte tror jeg vi er mange som kommer til å huske tid og sted da vi så Tomine Harket for første gang i GP.

Tja… Men nok om det; Pedersen er også ute med piggene mot Store Studio-homo Per Sundnes (og nei, dette var ikke homo-hets (©VG), jeg kjenner ham bare best som han homoseksuelle som utfylte Anne Lindmo i dette glimrende programmet) og kaller ham «Norges dårligste programleder«. I seg selv er jo dette et utsagn som vitner om en forsvinnende lav grad av selvinnsikt, men i begrunnelsen står kanskje det beste provet på at mannen er lite å bry seg om. Sitat VG: «Den tidligere GP-kommentatoren er kanskje mest kritisk til Sundnes’ faktakunnskap rundt musikk-konkurransen, og mener NRK bør rydde opp når deres programleder sier: «Dette er historiens største Grand Prix» og at «Jahn Teigen har vært med i Grand Prix 16 ganger».» SÅ kommenterer Pedersen:

– Dette er pinlige faktafeil. Historiens største Grand Prix var i 1977 da 22 sanger deltok over fem runder pluss finale. Og nesten halve Norge vet at Jahn Teigen ikke har vært med i Grand Prix 16 ganger, men 14. Det er ren matematikk, og jeg skjønner ikke at slike ting kan slippe igjennom i et NRK-program.

Hva er mest pinlig? Hvem har mest grunn til å være flau? Han som tar feil av hvilket arrangement som var størst? Eller han som faktisk sitter med fasiten? Jeg vet hva JEG mener.

Men den egentlige grunnen til at jeg kom på å skrive litt rundt mine tanker om faenskapet var et bilde jeg så på forsiden av VG Nett (hvor ellers?). Tre ting slo meg ved denne artikkelen – som jeg jo bare MÅTTE lese.

  1. Overskriften. «Taus Rybak-kamerat før MGP-delfinale» er nok et grusomt språklig overgrep for å få mest mulig info inn i overskriften – i beste VG-stil, one might add.
  2. Saken. Fyren in question har ikke uttalt seg til VG i det hele tatt. VG kjører rett og slett en egen sak på at han ikke snakker med VG. Øyh, VG! JEG snakker ikke med dere! Hvor er min sak!?
  3. Bildet. GUD – HJELPE – MEG!

Jeg mener… Er det bare jeg som får frasen «Liker dere sjokolade, jenter?» i hodet når jeg ser dette bildet? Og «hodet på skakke med et ubeskrivelig teit blikk» er jo en modell som har funket før, se bare her:

Over: Titten Tei André von Rybak. Under: Jeg husker ikke hva han heter, men jeg ville ikke latt min 7 år gamle datter snakket med ham på tomannshånd uten meg i umiddelbar nærhet.

Er det bare jeg som syns dette virker rart? VG ser seg nødt til å lage en sak om en fyr som ikke har snakket med dem, der hovedfokuset er lagt på det faktum at han KJENNER fjorårets GP-vinner? Fyren har et MGP-markedsførings-Rybakbilde (tygg på DEN, VG!) som er mistenkelig likt Rybak sitt i både positur og utstrålig, om man ser bort fra vidt forskjellige assosiative verdier? Nei, det er veldig tydelig hvem VG vil ha stående som seierherre når faenskapen er ferdig.

Hvor mange eksklusive video-premierer har denne fyren lovet dere, VG?

(forresten, innlegget er kategorisert under bl.a. «musikk». Ha meg unnskyldt.)

Mer korps…

Har du noen gang tenkt over det?

Hvorfor du mobber korpsmusikere, og syns at de er ytterst merkelige nerder? Har du noen gang satt deg ned å sett på hva som er grunnverdiene i et korps, eller historien bak det fenomenet som jeg driver med, brass band? Har du noen gang tenkt at korps driver med andre ting enn å marsjere dårlig på 17. mai? Hvorfor du dømmer de som kler seg i uniformer, for å vise fellesskap? Og, ikke minst, hvorfor du tror at korps kun spiller marsjer, og ompa-ompa?

Har DU noen gang TENKT over hvorfor du faktisk SER NED PÅ KORPSMUSIKERE? Jeg har nemlig tenkt mye på hvor dum du er som gjør det.

Slik åpner min venninne Sissel et innlegg der hun i strenge ordelag tar for seg dem som så ned på korpsmusikere. Og i motsetning til korpsmobberne, vet nok korpsmusikerne hvem jeg snakker om. Han smålåtne utskuddet hvis eneste tilfredsstillelse var at korpsmusikere var LAVERE i «næringskjeden» enn ham. Eller den lokale Capt. Lour som slo notene ut av nevene på deg når du hastet på vei til aspirantøving fordi han «ikke skjønte språket» (kudos for selvinnsikt, Captain!). Eller ungdomsskolebøllene som tok fra deg tubakassa og slengte den på skoletaket. Sissel liker ikke de som gjorde slikt. Jeg syns egentlig ikke noe særlig om dem, hverken positivt eller negativt. Til nøds er det jo litt morsomt, og jeg kan til en viss grad skjønne de som køddet med aspirantkidsa – særlig de på tuba. JEG ler av dem (inni meg). Jeg mener… Det er jo ikke mulig å se kul ut når instrumentet ditt er større enn deg? Det er bare Esperanza Spalding som får til det, jo.

Siden Sissel allerede har tatt for seg hvorfor folk burde ha dårlig samvittighet for å mobbe korpsmusikere (kort oppsummert; mobbingen kommer som et direkte resultat av uvitenhet om korpsmediet), har jeg tenkt å gå andre veien. Jeg skal vise sympati for mobberne, jeg. De har tross alt gått glipp av en del kule ting. JEG syns i alle fall at tingene er kule, du får sjekke om du er enig:

  • Har du noensinne sittet på i en smårøten Toyota Hiace i 173 km/t på vei fra Ulsteinvik til Flø for å hente et instrument mens sjåføren presser deg til å pakke en snus til ham?
  • Har du noensinne sett en slarverker prøve å penetrere ei dame med strømebukse – med sykkelpumpe?
  • Har du noensinne spilt Revelation i Nidarosdomen?
  • Har du noensinne fått verdens beste spontanklem fordi du syns Wayne’s World var mye bedre enn oppfølgeren?

Har du ikke? OK, det har jeg. Og jeg syns det var dritmorsomt, absolutt alt. Jeg har veldig mange gode minner fra min tid i korpsverdenen, og er i så måte nokså fornøyd med at jeg motsto fristelsen det var å drite i aspirantøvingene fordi jeg visste Captain Lour ventet på meg med feite fingre og rovdyrsinnstinkt midt på treet. Korpsfolk er ikke kule, ropte han alltid. Er vi ikke? Ehh… Hvorfor ikke?

  • Alle de kule drikker i helgene, i stedet for å spille i korps. Har du noensinne vært på korpsfest, Kaptein? Ikke det? Nei vel. Så hold kjeft, da. Alle som spiller/har spilt i korps vet hva jeg snakker om.
  • Alle de kule spiller fotball i stedet for musikk. Åh? OK. Jeg gjorde begge deler. Og min godeste Lour; se for deg at du er på campingtur med gode venner om 20-30 år (hvis du har venner, da). Dere sitter rundt leirbålet og snakker og har det fint. Hva lager best stemning? Allsang? Eller triksekonkurranse?
  • Alle de kule får dame og kliner, mens korpsfolk ikke har draget. Heheheee… Jeg har ett ord til deg, Kaptein. Et navn på en slags teknikk du bruker når du spiller litt vanskelige noter (jepp, dette rare språket av prikker og streker som du ikke forsto). Trippeltunge. I rest my case.
  • Alle de kule samles på gatekjøkkenet i stedet for på øvingslokalet. Vanskelig å krangle på den, gitt.  De kuleste (deriblant vår venn Lour) kjører faktisk bil til gatekjøkkenet. Senket bil, med sotede ruter og tungt anlegg. Det er jo fakta. Og det er samtidig HELT SIKKERT den mest tungtveiende grunnen til at Lour etterhvert trenger speilfliser i dusjen for å sjekke om pilten fremdeles henger på.

Det er selvfølgelig ikke alle som skjønner hva jeg mener, og som fremdeles mener at korpsfolk er teite. Lour, for eksempel. Når han sitter der med rullings, murer og Svisj Country på NRK2 og takker Skaperen for at han brukte trygda fornuftig (han stemte frem Alan Jackson i stedet for å kjøpe ei notebok, ventilolje, noteklype eller hva nå i helsike det er disse korpsfolkene bruker). Han har lest Sissel sitt blogginnlegg, men skjønner det fremdeles ikke. Han er sjeleglad han ikke ble med i korps som ung. Fordi han syns vi er teite.

Vel, vi syns du er teit også. Og tro meg; vi er også glad for at du ikke ble med i korps. Men vi har respekt for teitheten din, og vil av prinsipielle grunner forsvare din rett til å være det. Vi trenger ikke aksept. Vi trenger bare et instrument, noter og ei flaske brennevin. Og fremfor alt; vi vil ha lov til å være annerledes. Korpsfolk ER annerledes. Ekje de bra, då?


Tatovering snart, Trond?

Kanskje Lour skulle blitt med i korps likevel.

It was 75 years ago today…

Unchained melody – 8 uker før han la inn årene og dro på seg tredressen.

Happy 75, Elv.

UPDATE: Sjekk Cash parodiere Elvis – ueksklusivt hos Joel!

Muse-hjelp til Joel

Merkelig overskrift til side: Min venn Joel har ytret et gryende ønske om å komme inn i Muse sin produksjon, så i undervisningsøyemed presenterer jeg Villaens foreløpige liste over de 10 beste låtene til trioen fra Devon. OBS: Denne lista kan forandre seg fra uke til uke, men disse låtene er i alle fall de som frekventerer lista i størst grad. Sånn cirka.

1. TIME IS RUNNING OUT (Absolution)
Låta åpner med et tøft bassriff, før den bygger seg opp mot første refreng. Etter det er det bare shake-yer-booty dritrå rock n’ roll. Glimrende.

2. STOCKHOLM SYNDROME (Absolution)
Vet ikke helt hva jeg skal si om Stockholm Syndrome, bortsett fra at den er himmelsk. Og breakdown-slutten er rå!

3. PLUG IN BABY (Origin of Symmetry)
Det løpende paranoide gitarriffet over knallhard bassing er rocke-Muse på sitt ypperste.

4. NEW BORN (Origin of Symmetry)
Lekende pianointro som går over i et ballespark av et gitarriff. Ideelt startsted for dem som vil utforske Muse sine mer heavy saker.

5. KNIGHTS OF CYDONIA (Black Holes and Revelations)
Episk høyteknologisk spaghettiwestern på Mars. Episk blir nesten ikke dekkende, engang – dette er stormannsgalskap med fuzzgitar. Lekkert!

6. EXO-POLITICS (Black Holes and Revelations)
Gitarriffet er genialt i all sin enkelhet, og kombinert med høy allsangfaktor er dette en sikker vinner. Merkelig nok er den forbausende ofte glemt på lignende lister.

7. HYSTERIA (Absolution)
Kandidat til tøffeste bassriff gjennom tidene. Og når resten av låta er dritrå blir det bra.

8. UPRISING (The Resistance)
Suggerende trommer og bass fra starten bygger seg mer og mer opp mot et mellomspill med glam-vibber før refrenget (med HØY allsangfaktor) tar helt av. Tøff, rett og slett.

9. INVINCIBLE (Black Holes and Revelations)
Jeg har på følelsen at denne låta også er litt undervurdert, men oppbyggingen fra en nølende introen på trøorgel via marsjtrommer, lengtende refreng og en prikkfri gitarsolo til den storslåtte finalen er et av BHaR sine høydepunkter.

10. CITIZEN ERASED (Origin of Symmetry)
Vanskelig låt å beskrive. Knallhard, blytung, melankolsk og vakker. På en gang.

Der er altså listen. Foreløpig. Inntil jeg forandrer mening.

Ekspedisjon

I det siste har færre og færre blitt interessert i mine småfikse rantings om Øen i Havet 2. Det er nokså synd, egentlig. Dere går glipp av mye morsomt. Penispål, derimot, er mer interessert enn noen gang – og godt er det.

Nå har han lansert forslaget om en ekspedisjon til Tautra. Telt, notat- og skisseblokk, diktafon, kamera og mat og drikke (hermetisk pakket). Skikkelig Henry Morton Stanley-opplegg. Tøft!

Flyfoto av TautraFlyfoto av Tautra

Dette kan bli dritbra. Man har jo hatt sine roturer og dagsturer tidligere, men ikke noe i nærheten av dette. I tre dager til endes skal vi utforske øya, intervjue innbyggerne, drive med utgravninger (og gjerne en og annen inngravning), og i det hele tatt bli meget meget klokere. Dagsplan er ennå ikke vedtatt, men jeg vil tro en del av tiden går med til opptegninger av tufter, landskapsmålinger og generell geo-/arko-/histo-/alkoho-/undersøkelserologi.

Når ekspedisjonen er over, all avduket informasjon er bearbeidet og boka er nærmere målstreken, er det nok mulig at flere og flere får øynene opp for denne perlen i Romsdalsfjorden.

Øen i Havet 2.b, derimot, trenger egentlig ingen nærmere introduksjon. Med beliggenhet i Trondheimsfjorden er Tautra (eller Tuterø/Tutterøen) er øya kjent for blant annet klosteret sitt, som fikk prisen Årets bygg av byggebransjen i Norge i 2006. Det gamle cistercienserklosteret (Monasterium sanctæ Mariæ de Tuta insula) som iflg. islandske årbøker brant ned i 1251, kan fremdeles beskues. Ruinene ble overlatt til Fortidsminneforeningen allerede i 1846.

Restene av Monestarium sanctæ Mariæ de Tuta insula – Hellige Marias kloster på Tuterøya

Høres spennende ut, ikke sant? Egentlig er det vel klosteret som gjør øya så spesiell. Til og med i Tautras Wikipedia-artikkel (hvorfor har ikke den EGENTLIGE Øen i Havet artikkel, egentlig!?) nevnes det ting som er interessant på øya – og ALT har med klosteret å gjøre. Det mest interessante var nok en vitenskapelig enhet ved Klostergården, som skal assistere skoleklasser og spesielt interesserte turister.

Jeg er i alle fall overbevist om at Tautra1 er lang mer interessant enn Tuterøen i Trøndelagen, og således mer ekspedisjonsverdig. Planleggingen er sånn noenlunde i gang, og vi har allerede følere ute til guider og lokalhistorikere som kan bistå med informasjon undeer opphldet (Fettstein Rauskår, Vemund Skrevmyr og Ole Aksel Øveraas har meldt sin interesse allerede). Spanande tider!

Avslutningsvis kan jeg fortelle at ytterligere to vers av sangen om Trøbåten (Trubåte) er oversatt. Versene følger her – denne gangen med melodi! Litt kjapp forklaring; tradisjon for denne typen sang var at man hadde forsangere, gjerne to (eller bare én), som sang verselinjene. Deretter ble hele forsamlingen med på omkvedene – i denne sangen er 2. og 4. linje omkved. Prøv det hjemme!

Ein dag i strøle trybåtver
: Tam tam trybåtver :
Ein bonde frå Ufsen sku ut imot skjer
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og vinde stod kri njostaskut
: Tam tam njostaskut :
Det ula kri Skjeggskar og Rassanut
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og bonde drog or njostafyll
: Tam tam njostafyll :
Til båte sto einlet i grymd og pryll
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og ut av njoste båte skreid
: Tam tam både skreid :
Og bonde han drog åt til nevane svei
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Og bonde trydde ut te hav
: Tam tam ut te hav :
Og speida kri sont ette mortastav
: Og trybåte skal alder ut igjen :

Tam tam, folkens!

Busted flat in Baton Rouge…

Well, I’d trade all my tomorrows for a single yesterday
To be holding Bobby’s body close to mine

Pent. Me & Bobby McGee – skrevet av Kris Kristofferson, udødeliggjort av Janis Joplin. Flott sant. Og en av de flotteste sanglinjene jeg har hørt.

Q: Er ikke den linja der LITT overdrevent klissete, Ødegård?
A: Næh. Liker den.
Q: Softie?
A: Juling?
Q: Nei, takk. Venner?
A: OK.

Andre alternativer, da? Hvilke flotte tekstlinjer/-strofer finnes det der ute? Det er nok å ta av, det skal være fordømt sikkert. Og hva legger man i en GOD strofe? Jeg, for min del, har egentlig ingen føringer på det. Bortsett fra at jeg skal legge merke til den. Tenke over den. Drømme litt om den. Eller kanskje bare le en høy og ekkel latter fordi det er så groteskt morsomt. Eksempler? Vi starter med sistnevnte:

She saw the barkeep and said «Oh God, he can’t be dead»
Stag said «Well, just count the holes in the motherfucker’s head»

Herlig, ikke sant? Fra Stagger Lee av Nick Cave. I likhet med resten av sangen – groteskt, overdrevet skittent. Og akkurat når du tror den australske mørkemannen har toppet det, kommer han med dette gullkornet:

I’m a bad motherfucker, don’t you know
and I’ll crawl over 50 good pussies just to get to one fat boy’s asshole

Enkelte er fordømt god på å skrive sånne linjer. Cave har sikkert mange andre potensielle kandidater til å bli nevnt, men det holder med de to. En annen en som har mange kandidater, er mannen bak det som må være tidenes barskeste sanglinje. Den lyder slik:

…but I shot a man in Reno just to watch him die

Mannen i svart. Som for så vidt har mange andre flotte sanglinjer. Ikek nødvendigvis like barske som denne, men flotte likevel:

Won’t you tell them I said thanks for waiting for me
Tell my boy to help his mom at home
Tell my Rose to try to find another
’cause it ain’t right that she should live alone

Flott, ikke sant? Cash’ern kunne det, han. Den aller flotteste teksten (i mine øyne) skrev han likevel ikke før noen måneder før han tok kvelden og red inn i solnedgangen for siste gang. Låta heter The man comes around, og er en herlig blanding av apokalypse og frelse, sprekkferdig av bibelreferanser og nydelige bilder.

’til Armageddon, no Shalam, no Shalom
Then the father hen will call his chickens home
The wise men will bow down before the throne
And at his feet they’ll cast their golden crown
When the man comes around.

Whoever is unjust, let him be unjust still
Whoever is righteous, let him be righteous still
Whoever is filthy, let him be filthy still
Listen to the words long written down,
when the man comes around.

Fremført av en gammel, hes, skjelvende røst med klangen fra et hardt liv, får disse ordene veldig sterk mening. Låta finnes forøvrig på plata American IV: The man comes around. Kjøp.

I det hele tatt er jeg ekstra glad i sanger som har en god tekst. MEN: Det trenger ikke være en komplett tekst som er konge. Av og til er et ord eller en vending nok. Etter å ha lagt ut om drømming om my beautiful, og mens musikken beveger seg fra en ledende A7 til en noe ukonvensjonell C-dur, presenterer Matt Bellamy den nydelige linjen Sing for absolution/I will be singing/and falling from your grace. Perfekt. Eller i påfølgende låt på plata Absolution (kjøp!) – Stockholm Syndrome – blir This is the last time I’ll abandon you/and this is the last time I’ll forget you fulgt opp med er vrælt I wish I could. Gåsehud. Særlig siste gang, da det blir etterfulgt av en kandidat til tidenes breakdown.

Men når det gjelder sangtekster med den lille ekstra piffen kommer man ikke utenom Tom Waits. Fyren har en skarp, men samtidig øm og melankolsk tunge (OK, den setningen der var sær – selv etter min målestokk). Et lite utvalg:

  • If there’s one thing you can say about mankind, there’s nothing kind about man
  • Don’t you know there ain’t no Devil, there’s just God when he’s drunk
  • Come down off the cross, we can use the wood
  • The dog won’t bite if you beat him with a bone
  • Who will put flowers on a flower’s grave
  • The piano has been drinking, not me
  • A Cincinatti jacket and a sad looking dame, hanging out the window with a bottle full of rain

Morsomme saker. Men på løøv songs er Tom i en egen klasse.

And so a secret kiss
brings madness with the bliss
And I will think of this
when I’m dead in my grave
Set me adrift and I’m lost over there
and I must be insane
to go skating on your name
and by tracing it twice
I fell through the ice
of Alice

HERREGUD så vakkert!

Forresten, er det noen som har bedre forslag?

There’s only… Alice.

Konsert – jadda, konsert

Søndag 25. oktober 2009.
Oslo spektrum.
Sånn ca. 7 meter fra scenen, så smått til venstre side.
Helvete!

Etter en liten runde rundt Spektrum for å finne folk som var interessert i å bytte billett mot meg, kom jeg omsider inn (med ståbillett!) på gulvet som skulle gjøre sitt beste for å voldta ryggen min de neste drøye to timene. Ikke noe kjentfolk bortsett fra på tribunen og et helt annet sted på gulvet – og det å finne folk på 1,60 på gulvet i et fullsatt Spektrum er alt annet enn lett.

Uansett, The Horrors var et kjekt bekjentskap. Hyggelig musikk, selv om det var altfor tydelig at de ikke var prioritert hverken på lyd- eller lysfronten. Publikum vartet da opp med høflig applaus, men også her var det tydelig at The Horrors ikke akkurat var hovedattraksjon. Uansett, de gjorde ferdig settet sitt og forsvant bak tre mørke skyskrapere. Man tenker jo sitt, når man vet at karene som skal på scenen ikke akkurat har diskresjon som sitt fremste våpen. Hva skal de med skyskrapere, liksom?

I rest my case.

De rundt 90 minuttene etter at «teppet falt» var rett og slett en oppvisning i showmanship, tekniske og musikalske ferdigheter, scenisk og visuell kreativitet og rett og slett herlig megaloman galskap fra ende til annen. Etter å ha startet ballet med Uprising og Resistance fra sisteplata, var det tid for kveldens første höjdare i New born. Under piano-/synth/bassintroen ble også nedre del av «skyskraperne» senket, slik at bandet (i all hovedsak Mr. Bellamy) kunne utfolde seg på et litt større areal. Omtrent midt i settet ble flygelet dratt frem på scenen (med selvlysende tangenter, no less), og stormannsgalskapen ble dratt til nye høyder med United States of Eurasia. Feeling good var en publikumsvinner, men etter disse to fant Mr. Bellamy ut at nok piano var nok piano.

Resten av settlisten var rett og slett midt i blinken. Hysteria, Time is running out, Supermassive black hole, Map of the problematique, Unnatural Selection, Plug in baby… Og om ikke dette hadde vært nok forlot bandet scenen, og fikk rullet ut blant annet pauker(!). Exogenesis: Symphony, Pt. 1 stod for tur, atter en gang fra sine høye hester (eller skyskrapere). Etter denne episke ferden i Mr. Bellamys musikalske sinn stod Stockholm syndrome på programmet, før bassist Wolstenholme kjørte et Morricone-forspill på munnspill som dro oss rett over i kveldens siste låt; Knights of Cydonia. Det lille som var igjen av muskelmotstand i ryggen forsvant som pissdamp for frosten, og i det hele tatt var dette en perfekt avslutning på en stor, stor konsertopplevelse.


Mr. Bellamy – fordelt over tre fire-siders skjermer

En syns i det hele tatt synd på de som ikke fikk billett til denne begivenheten. Nå går det rykter om at turnéen skal utgis på DVD, så der har dere uheldige i alle fall en liten erstatning. Men fullgodt blir det selvfølgelig ikke. Derfor kan dere som ikke var der kjøpe DVD’en, og så få en ett-ords-oppsummering av meg – som var der:

HELVETE!

Forresten, Absolution er ei glimrende plate.

Tårnet

Korleis kom eg hit? Kva prøvde eg å nå?
Vart det altfor mykje fokus, så heile prosessen gjekk i stå?
Eg har bygd eit tårn eg ikkje kjem oppi
Men eg prøver og prøver til mi utmålte tid
er forbi

Eg hugsar eit forsøk, formen var fin
Men forsøket regna bort i nabovarsel og brennevin
Eg har ingenting til overs for fugemasse og silikon
Eg byggjer økologisk, ein rein og organisk
konkstruksjon

Tek sola ifrå alt – tulipanar og rosenknopp
Eg byggjer i bredda, men tårnet går beint opp
Eg trur eg finn teknikken, men havnar fort på bakken igjen
Tilbake til tegnebordet med notisblokk
og kulepenn

Balsatre og ibenholt, mahogni og teak
Tegelstein og munkepuss og gipsornament i krok og krik
Eit makelaust byggverk, men kva hjelp vel pomp og prakt?
Når alt eg sit igjen med er fyllesjuke
og sjølforakt?

Kva gjer eg no? Alt er forbi
Tårnet eg har bygd opp vil aldri bli klatra i
Eg plasserer ikkje skuld, eg bebreidar kun meg sjølv
Så eg drukner mine sorger, og finn fram
ein ny fjøl