Åååyh…

Ikke spør hvordan jeg ramlet over denne saken, men likevel: Hotell Cæsar-stjernen Tarjei Westby skal flytte inn i kollektiv.

Dette føyer seg godt inn i rekken av beskrivelser av folk som er over gjennomsnittet rennomert. «Kjendis-Svein», «Idol-stjernen», (den helt jævlig fantastisk grusomme) «kjendis-investoren», «Moldejazz-legenden» (dette noe overdrevne økenavnet har Romsdals Budstikke gitt til Angry Hartley, for dere som er lokalkjent)… Listen er lang over kjendisstjerner og stjernelegender rundt om i verden.

TV-folkens får jo gjerne kallenavn som henspeiler på programmet de har vært med i. «Idol-Tone». «Jakten-Bernt-Rolf». «Charter-Svein». Dette er OGSÅ en lang liste. Hva kalte vi deltakerne i TV2-satsingen Stjerner i sikte for mange herrens år siden? «Stjerner»-stjerner?

Men Tarjei Westby, altså. «Stjerne»? Hva er egentlig hierarkiet for disse betegnelsene? Er stjerne bedre enn kjendis? Drew Carey blir beskrevet som TV-stjerne, mens Tarjei Westby blir omtalt som Cæsar-stjerne. Er Westby høyere på rangstigen enn Drew Carey? Det blir jo uansett en helvetes oppgave å kategorisere alle stjernene, kjendisene, legendene og whatnot – disse begrepene har det for lengst gått inflasjon i, og språkinteresserte får blod på tann/irriterer vettet av seg.

Jeg tror vi omsider har nådd det punktet i den språklige evolusjonen hvor «stjerne» rett og slett betyr «pattedyr».

Hidden Cache and Secret Stash

En hører mye om alkoholikere, og plagene de påfører sine pårørende. Berørte folkens snakker om den manglende innsikten, den ødelagte familien, og ikke minst det faktum at de har funnet bortgjemte spritflasker over hele huset – omtrent som en litt avromantisert utgave av de gamle smuglernes hidden cache; lageret de alltid hadde slik at de skulle få levert varene selv om de kom ut for en ulykke med den opprinnelige lasten. En alkoholiker som er a) tom, b) fersket eller c) drittørst, har som regel nok av flasker gjemt unna på dertil egnede steder rundt om i hjemmet: inni bestemorsklokka, i skapet under trappa, i verktøyskrinet… Slike ting.

Det samme kan sies om narkotikamisbrukere – i alle fall de som ikke henger i Nygårdsparken og slike steder. Canna-bisbrukere Cannabis-misbrukere, f.eks., har som regel gjemt unna noen små knappeposer (sånne i lomma på nye dressjakker, vet dere) med gress her og der. Eksempler kan være under en falsk bunn i et skrin, inni et bestemt sokkepar i sokkeskuffa, i «batterilomma» på en fjernkontroll… Igjen, dette er basert på en romantisert versjon, i den grad du kan kalle slik oppførsel romantiserbar (det er vagt hentet fra American Beauty, forresten).

Tiger Woods, Jesse James og David Duchovny er bare tre av en stadig voksende gruppe kjente mennesker; de som lar seg legge inn på rehabiliteringsklinikk. Men ikke noen hvilken som helst klinikk. Åh, neida; disse legger seg inn på klinikk for å få bukt med SEXAVHENGIGHET.

Hvilket får meg til å lure; hva i all verden er det DE gjemmer rundt omkring i huset?

Lobby-logi

Tidligere ombloggede stortingsrepresentant Hadia Tajik får meg nok en gang til å heve øyebrynet. Hunvar innleder på KiMs konferanse med temaet «Hvordan påvirke politiske prosesser?». Dette var i hennes periode som folkevalgt. Altså; en folkevalgt stortingsrepresentant som mye godt holder kurs i politisk lobbyvirksomhet.

Tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen har meldt seg ut av politikken, og er i dag rådgiver for det private barnehagefirmaet Espira. Han ANKLAGES for å bedrive lobbyisme. Kritikken er sågar nokså krass.

Folkevalgte politikere får lov, men rådgivere i privat sektor får IKKE lov. Hvor er logien?

UPDATE: PR-ekspert Haakon B. Schrøder kommer med et LOURT sitat til VG-Nett: «Omdømmet til Hanssen var godt før han begynte i PR-bransjen, men har nå gått fra vondt til verre (tekstjustert for effekt)» Hmm…

UPDATE 2: LO, Norges største lobby-organisasjon, er gjennom leder Roar Flåthen representert i Arbeiderpartiets sentralstyre. De har altså lov, de også?

Er tafsing egentlig lov, da?

Sigrid Bonde Tusvik sier i et intervju med bladet MANN at «den norske mannen kunne vært litt mer tafsete«. Hun utdyper at hun er glad i å bli tafset på, og er tilhenger av det hun omtaler som «femteklasseflørtinga». Stemmer dette? Er vi, Norges menn, for lite tafsete? Og hvis det stemmer, bør vi gjøre noe med det? Har vi egentlig LOV til å gjøre noe med det?

Tafsing i offentlig rom er nemlig ikke langt unna å bli sidestilt med voldtekt. En mann som klapser ei dame på rompa på et utested vil f.eks. sannsynligvis få en kjapp demonstrasjon i hvordan man kommer seg ut en dør uten å berøre bakken. Vil ei dame som klapser en mann på rompa få samme behandling? Det blir en annen debatt, men en såpass interessant en at vi godt kan bytte litt kurs. Jeg tror nemlig at når det gjelder «seksuell trakassering» er ikke kvinner nødvendigvis de som roper høyest om hjelp, men de er utvilsomt de som får mest støtte.

Jeg har selvfølgelig lite bevis for påstandene mine, men jeg regner med at de fleste som har vært eksponert for sjekkearenaen best kjent som «byen» vet hva jeg snakker om. Det er STOR forskjell på å være dame/jente og mann/gutt i utebildet pr 2010, det har jeg faktisk selv fått erfare. En jentegjeng med snittalder på rundt 20 skulle inn på et utested i Bergen, og hadde i sin midte ei stakkars taus som knapt nok kunne gå. Vakta smilte til dem, og gav jentene beskjed om å ta henne med til baren og gi henne et glass vann. Jeg og Flaskepitlar’n kom like bak, nokså lattermild etter litt intern vitsing. Vi fikk beskjed om å ta en runde rundt lokalet. For ordens skyld; vi hadde ikke rørt alkohol bare tatt oss to-tre tidligere på kvelden (voksne mannfolk tåler såpass). Etter at jeg hadde snakket litt med vakten og forklart situasjonen (og Flaskepitlar’n hadde småjogget en runde) kom vi til slutt inn, men det var jaggu på hengende håret.

Nok en historie, også denne selvopplevd (på samme Bergenstur, faktisk): Flaskepitlar’n et Moi kom i snakk med ei taus på et utesteed, og Flaskepitlar’n reiste seg for å kjøpe en runde. Når han kom tilbake med tre enheter, sa tausa klart og tydelig fra om at hun «ikke finner meg i å bli spandert på, jeg er tross alt selvstendig!». Det var det siste vi så til henne. Altså; dette med å kjøpe en øl/glass vin/coctail til kvinner for å få deres oppmerksomhet er jo et kjent fenomen, men jeg vil tro at dette er litt utryddet blant dagens unge (Generasjon Facebook, altså). «Denne kommer fra mannen ved hjørnebordet» er altså en replikk hvis frekvens er kraftig nedadgående. Hvorfor det? Er det fordi menn er mindre høflige enn før? Er kvinner mindre mottakelige for smiger? Eller er menn livredd for å bli stemplet som overgriper dersom de i det hele tatt prøver seg?

«Seksuell trakassering» er jo blitt en ny folkesport, på samme måte som «overgrep» er den nye folkehobbyen og «kronisk trøtthetssyndrom» den nye folkesykdommen. I alle fall om en skal tro på folkens. Terskelen for å bli stemplet som overgriper er EKSTREMT lav om dagen, og den er bare på nedadgående. Jeg må få lov til å presentere påstanden om at det er kvinnene som tilsynelatende er hardest rammet: Iflg. SSB var 130 personer straffet for «seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd» i 2009. 127 av disse var menn. Er det fordi menn er mer tafsete enn kvinner? Eller er det fordi kvinner som blir tafset på får HJELP av dørvakter, mens menn som blir tafset på får en dult i siden, latter og gratulasjoner? Er det lettere for en kvinne å gjennomslag for en anmeldelse av «seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd»? JEG tror det.

Og deri ligger nok den mest plausible grunnen for at det ikke er nok tafsing der ute – i alle fall etter Sigrid Bonde Tusviks standarder. Det rare med tafsingen er jo ikke den manglende tafshetsgraden – det rare er hvorfor enkelte får lov til å tafse mer enn andre. Drittsekker, for eksempel. Tafsete karer blir ofte stemplet som drittsekker, det er jo et innlysende faktum. Men hvis du ser på folkens som faktisk tafser uten konsekvenser, ligger de jo farlig nær drittsekk-sjangeren, de også. Altså blir du en drittsekk hvis du tafser, og du må være en drittsekk for å få lov til å tafse. Er det bare jeg som ikke skjønner dette?

Det er jo ingen hemmelighet at det er drittsekkene som stikker av med alle damene. Slik har det vært siden tidenes morgen. Men er den nye trenden at drittsekker skal få lov til å tafse, mens de trivelige fyrene fra møblerte hjem, med gode manerer, god dental og oral hygiene, grei lønning og gode fremtidsutsikter blir kastet ut – og, i ytterste konsekvens, anmeldt – dersom de prøver en liten personlig gest? Om en ser unødvendig nøye på trenden og tenker en anelse fremover; vil planeten vår utelukkende være befolket av drittsekker og deres avkom om noen generasjoner, fordi alle de trivelige folka sitter i fengsel med sedelighetsdommer over seg?

La oss helt til slutt se på tafsingen som etterlyses av Bonde Tusvik. Tafsing kan (og VIL, i de aller fleste tilfeller) oppfattes som seksuell trakassering. Likestillingsloven beskriver rammene for seksuell trakassering som følger:

Med seksuell trakassering menes uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom for den oppmerksomheten rammer.

Altså… Dersom tafsing skal være godkjent, må den betafsede parten ha gitt samtykke til dette på forhånd. Men det Tusvik sier om at «den norske mannen kunne vært litt mer tafsete» går jo på sjekking, noe som i all hovedsak må sies å være en spontan affære. Dersom en mann møter en dame på et utested og under en samtale legger hånden på skuldra hennes, kan det tolkes på mange måter:

  • En gest for å vise interesse
  • En invitasjon til å ta flørtinga til det neste nivået
  • Seksuell trakassering

Menstruasjonssmerter og barnefødsler be damned; det skal jaggu ikke være lett å være mann.

Facebook-generasjonen og moderne musikkbruk

Etter en interessant Twitter-diskusjon med E24-journalist Julie R. Andersen (hvor Eirik Newth spontan-nominerte meg til Kongens Fortjenestemedalje for musikkpreferansene mine…), begynte jeg å tenke på en generasjonsbetegnelse som var grobunn for hele diskusjonen. I sitt blogginnlegg om Generasjon Facebook nevner Andersen en Side2-test som avslører om du er en del av den nevnte generasjonen. Jeg var kvalifisert, og det er jo greit nok. Det å sette folk i båser er jo mer og mer populært. Det jeg derimot reagerte litt på, var beskrivelsen av den såkalte Facebook-generasjonen:

Enten vokste du opp på 1990-tallet eller så burde du gjort det. Du er trolig bruker av både Facebook og Twitter, og har MP3-spilleren med deg overalt. Du forstår ironi, motsetter deg alle punktene i Jante-loven og mener Trang Fødsel-låter er klassikere. Og du innser at du begynner å bli voksen.

Jeg innser at jeg begynner å bli voksen, selv om jeg har 7 år igjen før jeg må bli det (og 5 år før jeg i det hele tatt trenger å tenke tanken). Jeg bruker Facebook og Twitter aktivt, og iPod’en er min trofaste følgesvenn. Forstår ironi (i alle fall nok til å skjønne at Ed Byrne er dritmorsom), og har ikke noe særlig til overs for janteloven. Men… Trang Fødsel? Hva f*en?

Det ble sagt i den nevnte Twitter-debatten med frøken Andersen at det sikkert menes at Generasjon Facebook ikke har tidsreferanser som strekker seg særlig lengre bak enn tiden da Kursiv rocket VG-lista. Men min påstand er i alle fall at MIN generasjon, om den nå heter Generasjon Facebook, Dessertgenerasjonen eller hva nå i helvete, ikke kan defineres klart ut av hvilken musikk vi lytter til. Jeg føler vi defineres mer av MÅTEN vi lytter til musikk. Mer om det senere.

Andersen sitt blogginnlegg tar utgangspunkt i boka «Generasjon Facebook eller Da alle skulle bli noe med media», skrevet av Jon Niklas Rønning (Bye og Rønning, anyone? Det er han som imiterer Ole Paus). Hun legger frem en del morsomme sitater, som jeg gjerne gjengir her:

  • Det er merkelig hvor bekymringsløst man kan feste, dersom man føler man allerede har nådd selve livsmålet.
  • Hvorfor skjer det gang på gang – at vi på død og liv vil realisere de kreative sidene våre, men samtidig ikke setter av nok tid til å bli flinke?
  • Du mangler inspirasjon, men skriver låter om det.

Disse sitatene (særlig nummer to) syns jeg passer VELDIG godt inn på de aller fleste profilerte unge menneskene av i dag. Eksempler? Én ting som lenge har irritert meg er hvor lett det er å «få ting gjort» så lenge man har vært eksponert i media før. Disse glamour-modellene som var slik i vinden for noen år tilbake – Lene Alexandra, Helene Rask, Aylar og hva de nå het – er gode eksempler. Først var det modellkarriere (for Aylar sin del var det vel et lite opphold i den mer kulørte delen av filmbransjen FØR modelloppdragene, men nok om det). Når det gikk bra, var det liksom bare å sette seg i bilen og spille inn singler og plater. Hvorfor det? Dritkjent-for-å-ikke-gjøre-noe-dame Paris Hilton gjorde jo det samme. Hun er mest kjent for å ha en far og ei ikke like kjent søster, og har vært i vinden både som skuespiller, plateartist, parfyme-designer (heter det «designer» i parfyme-verden?) og aktør i hjemmesnekra blåfilm. Dritkjent-for-å-ha-lyst-å-være-Paris-Hilton-dame Pia Harldsen er AKKURAT likedan. Og når til og med Kathrine Moholt har spilt inn plate (riktignok et makkverk av episke proporsjoner, vil jeg tro – og jeg har bare sett reklamen) må en kunne stille spørsmålet Hva skjer med musikkbransjen?. Blant annet.

For spørsmålene blir mange når en ser på Rønning sine sitater, og setter dem i sammenheng med dagens unge up-and-coming-folkens. Blagosfæren er et flott kasus i denne sammenhengen, da den interessante og kritiske bloggen til stadighet drukner i bølgene av den lyserøde bloggen som skriver om sminke og innkjøp av klær. Bloggen som tar sikte på rettskriving og godt argumenterte poenger drukner i bølgene fra den som er konstruert for å få oppmerksomhet. «Å få frem budskapet» drukner i bølgene fra «å få flest mulig lesere». Kjipt, men sant. De mest leste bloggene i Norge har et innhold som kan sammenlignes med innholdet i et blåskjell som har ligget fire måneder på land.

Nytt sitat fra Rønnings bok, som høres mer og mer interessant ut:

Du vet du er en del av Generasjon Facebook når du irriterer deg over generaliseringer, og mener at du er mer unik enn stereotypiene som blir presentert i denne boka.

Oi. Om jeg ikke kjente meg igjen fra før, følte jeg meg VELDIG truffet nå. Jeg HATER å bli satt i bås, jeg føler jeg JÆVLIG unik i forhold til veldig mange andre, og i det hele tatt. Det later altså til at jeg er en rimelig gjennomsnittlig fyr etter Generasjon Facebook-målestokk. Og gjennomsnittlig er LANGT verre enn dårlig. Så klart.

Men tilbake til debatt-konklusjonen som innledet dette innlegget; Vår generasjon er ikke definert av spesifikk musikk, men hvordan vi bruker musikk. Hva mener jeg med bruke? Vel, i langt større grad enn tidligere er jo musikk blitt en bruksvare. Tidligere lyttet man til musikk, nå bruker vi musikk (min påstand). Altså har musikkens nytteområder forandret seg med tiden. Hvordan? Vel, la meg ta et eksempel, hvor jeg personifiserer gjennom å fremstille en vanlig dag for studenten Ola Folkens.

  • Ola våkner til lyden av Coldplays Viva la Vida («fordi den er så god å våkne til»).
  • Han hører på radio mens han spiser frokost og pusser tennene.
  • Under oppgaveskrivingen han skal bruke store deler av dagen på setter han på Mozart. Det øker konsentrasjonen, har han hørt.
  • Han tramper takten til P3 sin A-liste mens han lager middag, og tenker at Lady Gaga er undervurdert.
  • På treningsstudioet har han klar spillelisten med musikk som er god for hhv. oppvarming, utholdenhet og utstrekking.
  • Når han legger seg, har han innsovningsplata Chet Baker sings på anlegget. Ola sover tungt.

OK, musikkeksemplene er kanskje ikke de beste, men prøv å sammenligne dette med f.eks. min far, som sparte i noen uker for å få råd til Neil Youngs Harvest-LP. Den ble kjøpt inn, før han og kameratene satt i ring rundt LP-spilleren og lyttet gjennom hele plata – gjerne både to og tre ganger (pappa, hvis du leser dette; dette er et EKSEMPEL på hvordan det var den gang da). Ikke sant? Lyttingen stod mer i fokus. Man lyttet til musikken fordi man likte det man hørte, ikke fordi at den hadde en styrkende funksjon som kommer ikke-musikalske tiltak til gode.

Det er mulig jeg ikke får helt forklart hva jeg mener, men poenget mitt står. Min generasjon, altså Generasjon Facebook, kan ikke defineres av en viss type musikk. Jeg har venner som er listemennesker (VG-lista, osv.), mens min musikksmak i større grad er formet av f.eks. min far. Det er mer hvordan vi bruker musikken som definerer oss. La gå at musikk er mer tilgjengelig i dag, med både MP3-spillere, Wimp, Spotify og hva alt heter. Likevel er jeg en fanebærer for lytting.

…og les bloggen til Julie R. Andersen, forresten. Interessante emner fra en profesjonell skribent. Langt mer enn hva Julie kan si om meg, vil jeg tro.

Kvotering schmotering

Som tidligere rapportert liker Røvær-folkens å ta R-ordet i sin munn. OK, nå generaliserer jeg, men likevel. Jeg gjør gjerne det for å gjøre et poeng ut av ting. Det er mulig at Hadia Tajik gjør det samme. Hun brukte ikke R-ordet, men gikk for «demokratisk problem» i stedet. Hun reagerer på den forbausende lave andelen av folk med innvandrerbakgrunn som har vært involvert i Jens Stoltenbergs to regjeringer. Jaha? Gidder du å utdype? At det nå bare er to personer med innvandrerbakgrunn i regjeringsapparatet, viser at det har tatt altfor lang tid for de politiske partiene å innse at de må rekruttere bredt og få flere med innvandrerbakgrunn inn i lokallagene. Slik det er nå, har man klart å sette seg i en posisjon der man føler at man ikke har nok å ta av. Det er for dårlig, sier Tajik.

Altså, de politiske partiene må rekruttere bredt og få flere med innvandrerbakgrunn inn i lokallagene? Det Norske Arbeiderpartis partisekretær Raymond Johansen sier til VG at man «rett og slett ikke greier å finne folk med innvandrerbakgrunn som kan fylle toppjobbene i politikken». Akhenaton de Leon (leder i organisasjonen mot offentlig diskriminering, eller OMOD. Åyh…) er selvfølgelig HELT uenig med Johansen, og går så langt som å antyde at «kanskje ikke AP-folkens leter godt nok?».

Da er det vel strengt tatt bare en ting å gjøre? Nemlig: innvandrerkvotering. Akkurat som kjønnskvotering. Det kan jo ikke være noe særlig tvil om at det er svaret? Eksempelvis kan en pålegge AP at 5% av alle medlemmer til enhver tid skal ha utenlandsk familiebakgrunn. Akkurat som at statseide selskaper skal ha 50% kvinnelige toppsjefer (igjen, et eksempel). Ikke sant?

NEI!

Jeg evner ikke helt å se verdien i Tajiks argumenter. Det må i så fall være det eviggrønne «representere et utsnitt av folket», som jo er en stor floskel. Folk som jobber i regjeringen, jobber der fordi de er KVALIFISERTE og evner å skjøtte jobben godt. Jeg sier ikke at innvandrere ikke evner å skjøtte jobben like godt som en etnisk nordmann, bare at kvalifikasjoner må gå foran etnisitet i en slik ansettelsesprosess. Hvilket bringer meg over på neste poeng; det at Tajik kaller den lave innvandrerandelen i regjeringen «et demokratisk problem». Si meg, vil du heller ha det slik at folk blir valgt til regjeringspost på grunn av rase, etnisitet og hudfarge, fremfor at de blir valgt på grunn av politisk erfaring og ansettelseshistorikk? Det å ha en regjering (igjen, EKSEMPEL) der 20% av postene skal reserveres for folk med innvandrerbakgrunn, er i mine øyne et betraktelig mye større demokratisk problem enn mangelen på innvandrere i utgangspunktet er. Det kan virke som de eneste som ikke fatter rekkevidden av det demokratiske problemet som oppstår når innvandrere (eller andre samfunnsgrupper, for den del) skal kvoteres inn på denne måten, er de som ønsker å bli kvotert inn. Vi kan ta en annen samfunnsgruppe som eksempel, nemlig kvinner:

Fra 2003 til 2007 studerte Ingrid Guldvik, Vegard Johansen og Janneke van der Ros kvinneandelen i kommunestyrene i Norge, for så å trekke paralleller til kvinneandelen i toppjobbene landet over. Litt resultater:

  • andelen mannlige ordførere var hele 77 prosent, mens 41 prosent av varaordførerne var kvinner
  • i andre posisjoner som ledere av hovedutvalget i kommunene, var det omtrent 30 prosent kvinner og 70 prosent menn
  • bare 37,5 prosent av de folkevalgte lokalt er kvinner.
  • den typiske kommunepolitikeren i Norge er en passelig velstående mann på rundt 50 år

En kan altså argumentere for at menn sitter på maktposisjoner langt utover den andelen de utgjør. 41% av varaordførerne i Norge i den gitte perioden var f.eks. kvinner, men det var som regel en mann som tok ordførervervet ved neste korsvei likevel. Jaja. Guldvik kommenterer (og får støtte fra Hurum-ordfører Anne-Hilde Rese):

Det ville sikkert bli ramaskrik hvis man innførte kvotering. Men stortinget innførte en lov for ASA-styrene, og det har ført til endringer. Kvotering er det eneste virkemiddelet vi vet fører til endringer. Det er interessant at politikere vil innføre pålegg på andre organer, men ikke sine egne.

Guldvik prøver altså å si at kvinner er en utsatt samfunnsgruppe som ikke greier å få maktposisjoner ved «naturlig utvelgelse» (oooh…), og at kvotering er veien å gå. Da vil andelen gå opp, og dame-folkens er fornøyd. Er det noen som ser hykleriet i dette? Kvinnesakskvinner er jo forsåvidt kjent med dette; deres Bibel (Likestillingsloven – i dette tilfellet §1, lovens formål) går som følger: Denne lov skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling. HÆ!? Les det én gang til:

Denne lov skal fremme likestilling mellom kjønnene OG TAR SÆRLIG SIKTE PÅ Å BEDRE KVINNENS STILLING.

Nå begynner dere å se hykleriet? Så når Guldvik og dame-folkens klager over at kvinner ikke har nok maktposisjoner i samfunnet, og at mangelen på maktposisjoner svekker deres identitet som gruppe, er deres svar et statlig pålegg som skal sikre dem flere maktposisjoner fordi de er kvinner? Er ikke DET litt stusselig, da? Sett med Ottar-øyne må jo egentlig kjønnskvotering være et realt overgrep mot kvinnenes selvfølelse, type «se her, dere har det jo ikke så godt, her er et lovforslag som skal sikre dere 50% av ordførervervene i Norge ved neste kommunevalg. Går det bedre nå? Blåse på? Dikkedikkedikke…«.

HHHNNNRRRGH!

Andelen av kvinner i maktposisjoner og andelen av folk med innvandrerbakgrunn i regjeringen er strengt tatt to sider av samme sak. Det kan være så bekagelig det bare vil, men la oss for Guds skyld ikke trekke opp noe rasisme-kort eller gjøre det til et rødstrømpe-issue. Da er det bedre at det ender opp som en mulighet for litt eksponering av et regjeringsmedlem som satser på stemmesanking blant sine meningsfeller nå i agurktiden, slik at bare stakkarer som meg må irritere seg over det.

Fotball, post finale.

Mange (eller… ingen, egentlig) har lurt på hvorfor jeg ikke har skrevet mer om fotball i det siste, da ryktene skal ha det til at det har vært sparket ball i nedre deler av Afrika. Og greier jeg å overbevise folk om at jeg ikke har fulgt med? Ingen som kjenner meg, i alle fall.

VM er over, og den sedvanlige miksen av glede, skuffelse, irritasjon og angst som har regjert verden, nettavisene, blagosfæren og Twitter over har satt spor. Nå skal jeg ikke på strak vrist si at de utenomsportslige tingene har stått mest i fokus den drøye måneden VM har pågått, men noen elementer har det jo vært. Pluss noen sportslige, så klart. Vi tar for oss noen av dem, gjør vi ikke?

JABULANI. Først ut var selvfølgelig ballen. Adidas har i en årrekke produsert offisielle VM-baller, og en tar ikke hardt i når en sier at årets utgave, Jabulani, er blant de mest omdiskuterte. Profilene var tidlig ute og slaktet ballen (Iker Casillas var blant dem – ironisk nok endte han opp som verdensmester og turneringens beste keeper), og kommentatorer og liksom-peiling-folkens i avisredaksjonene har gitt stakkar Jabbie skylda for alt fra manglende frisparkmål til strømbrudd.

VUVUZELA. Når ballen endelig var i bruk, fikk folkens nok et element å irritere seg over. Vuvuzelaen, et tradisjonelt (?) sør-afrikansk tribuneuromoment, ble utskjelt og latterliggjort av en hel verden. Bortsett fra de 50.-60.000 som til enhver tid befant seg på tribunen, så klart. Vuvuzelaen gav riktignok grobunn for mye viral humor, og det skal en jo ikke kimse av.

LITE MÅL. Første VM-runde bestod ikke av all verdens scoringer, og folkens var selvfølgelig ute med leppa. «Tidenes dårligste VM noensinne!«, var kampropet. Helt til en smarting hevdet at «Øyh, kæra… Det pleier jo å være litt rolig de første kampene, gjør det ikke?«. Så holdt folkens kjeft en stund.

STREIK. Frankrike røyk ut etter gruppespillet. Det gjorde forresten Italia også. Good riddance.

FOLKENS. «Frankrike og Italia er ute allerede etter gruppespillet. Europa mister nå garantert minst én plass til sluttspillet i 2014!» Folkens var helt fra seg. Europa gikk på ræva. Fast forward to uker; tre av fire lag i semifinalene var europeiske. Fast forward ennå en uke; europeiske lag tok de tre øverste plassene. Heia folkens.

JOHN TERRY. Lekte Moyheldeen etter to av tre gruppespillkamper, og tok æren når England gikk videre. Bloody cnut…

MARADONA. Argentina lekte seg videre fra gruppespillet, og slo Mexico på snørra i åttedelsfinalen. Maradona var et geni. Argentina tapte 4-0 for Tyskland i kvarten. Maradona var en flopp.

TYSKLAND. Ut med tradisjonelt maskineri, inn med moderne hi-tech. Müller (med nummer 13 – god tradisjon), Özil, Schweinsteiger & co. imponerte alle. Helt til de møtte Spania. Uansett, for de fleste (inkludert meg) står Tyskland igjen som et av høydepunktene fra årets VM.

NELSON MANDELA. Jaggu kom han ikke til slutt, gitt.

UT MED DOMMER’N… Howard Webb, på VGD kjent som tidenes dårligste Premier League-dommer, kronet en flott sesong (han har allerede dømt CL-finalen) med VM-finale. Og gjorde en god figur. Så får bare nederlenderne klage i vei.

FINALEN. Spania drøyde i 116 minutter før de fant målet. Kjekt at det var Iniesta som fikk æren av å skyte pokalen til Iberia for første gang. Nederland røk på sitt tredje finaletap. Men i motsetning til laget fra 70-tallet som vant fotballhjerter verden over med totalfotballen, fikk nok ikke Nederland stort flere tilhengere etter gårsdagens finale. Mark van Bommel skulle aldri fått lov til å nærme seg en fotballbane (han kunne spilt basket sammen med Marco Materazzi), og Nederland skal i det hele tatt være glad for at de slapp unna med ETT rødt kort.

RESPECT. UEFA og FIFA har kjørt holdningskampanje etter holdningskampanje for å få spillere og tilskuere til å respektere dommeren. Holdningskampanjesamarbeidskomitéutvalget må nok sette seg ned og skissere en til, gitt. Finaledommer Howard Webb fikk nemlig det glatte lag av omtrent samtlige finalespillere. LITT morsomt er det riktignok å se nederlendere flokke seg rundt Mr. Webb for å klage på et rettferdig idømt gult kort. Det blir som å se en full trafikkant skjelle ut en politimann som har gitt ham bot for ødelagt blinklys, når politimannen EGENTLIG kunne slengt ham i buret for fyllekjøring.

Vel, nå er det uansett over. Fire år til neste gang. Eller EM om to, hvis du ikke gidder å vente. Eller, som oss andre, er det bare å vente en drøy måned til Premier League starter opp igjen.

Flere ting som bør være med i en standard VM-oppsummering? Kom gjerne med tips. Heia fotball.

Jeg – en rasist?

Forrige helg reiste jeg utenfor Øens grenser for litt god gammel R&R. Det endte med tur til Røvær, overnatting på Røvær Kulturhotell (som absolutt anbefales), og litt trasking rundt omkring i noen av turløypene som kan oppleves på øya. For dem som ikke kjenner Røvær (eller ikke gidder å klikke på linken), kan det opplyses at det er en øy som er LITT mindre enn Utsira, har LITT færre innbyggere enn Utsira, ligger LITT nærmere Haugesund enn Utsira, og har TO biler (såvidt jeg greide å få med meg). Og det er MANGE færre enn Utsira. Mangelen på biltrafikk gjorde egentlig oppholdet mye bedre; den friske sjøluften ble nydelig akkompagnert av bølgeskvulp og måkeskrik, kun sporadisk oppstod det litt ornamentikk i form av en to-takter tøffende over sundet. Deilig. Solbrent ble en også.

Men hovedgrunnen til at jeg tar opp Røvær-oppholdet er at jeg var på en fest, med dertilhørende nachspiel. Der ble det selvfølgelig diskutert opp, ned og i mente – alle vet jo at jo mer alkohol en har innabords, jo smartere og mer velartikulert blir en. I lystig lag går jo gjerne debatten friskt for seg, og jeg endte opp med å ytre meg ufordelaktig om muslimske ekstremister. Det skal legges til at jeg dro religiøse ekstremister under én kam; det være seg muslimske, kristne og jødiske. SÅ, I ETTERTID, fikk jeg en søt liten hilsen fra en festdeltaker (vi kaller hanne Siw Bertil) som mente å huske at jeg hadde snakket stygt om muslimske ekstremister. Hvorpå Siw Bertil kalte meg en rasist.

Jeg mener… What!? For å oppsummere:

Trond: [snakker stygt om kristne ekstremister]
Siw Bertil: Greit
Trond: [snakker stygt om jødiske ekstremister]
Siw Bertil: Greit
Trond: [snakker stygt om muslimske ekstremister]
Siw Bertil: RASIST!

Jeg lurer på to ting: Når jeg blir kalt rasist (noe jeg IKKE er) for å uttrykke meg negativt om en gruppe religiøse ekstremister, hvor er logien? Når ble islam en rase? For det er jo rasehat som ligger til grunn for rasisme-begrepet, er det ikke? Fordi jeg ikke liker handlinger utført av religiøse fanatikere med skjegg, bokstavelige skrifttolkninger og en rævkjørt sans for rettferdighet, er jeg en som hater en rase? Det er vel vel ikke? Jeg syns faktisk SYND på muslimer, PÅ GRUNN AV ekstremistene. Vi kan klage så mye vi vil over trusler fra Mullah Krekar, fornærmelser fra slengemedleppa-Moyheldeen og 9/11, men det kan ikke herske noen tvil om at de som lider mest nød på grunn av muslimske ekstremister er alle muslimer som IKKE er ekstreme. Hvis du er en betrygdet Svisj-profet fra Ytre Innavl som er livredd for at muslimene skal bombe hjembygda di sønder og sammen, prøv å være muslimsk kvinne i ei uke. Tenker du holder kjeft etterpå.

Og den andre tingen; Siw Bertil dro IKKE opp rasisme-kortet da jeg snakket stygt om jødiske ekstremister. Det var liksom helt greit. Er Siw Bertil da nazizt?

Blagosfæren – uten kompass

As per medio 2010 er peiling-visjonen fra en stund tilbake ikke akkurat oppnådd og byttet ut med mer avanserte mål. Dels fordi jeg har begynt å tenke «er det nødvendig?«, dels fordi jeg kanskje tok meg vann over hodet («har jeg egentlig så god peiling som jeg har lyst å ha?«), og dels fordi jeg ikke har tid ikke gidder mangler ressurser ikke har tilstrekkelig monetarisk støtte fra sentralt hold tar det i morgen. MEN; én ting skal jeg i alle fall ha: Dette med å komme mer inn i blogg-samfunnet (jfr. samme post) har jeg fått til. Sånn noenlunde, i alle fall.

Som en mer sentral skikkelse (døh… det kunne jo bare gå én vei) i det nevnte blogg-samfunnet har det betydd mer gjennomtenkte innlegg, mer lesing og kommentering av andres blogger, flere lesere og kommentarer på MIN blogg, og en generell utsiling av hvilke blogger jeg leser jevnlig (et tall som forøvrig blir høyere og høyere). Og siden Mr. Newth har blitt et av mine ideal i blagosfæren, har også Twitter blitt en større del av hverdagen. Det var gjennom Twitter, hvor @astronewth følges og leses med interesse, jeg kom over ei taus som har en del interessant å komme med. Først på Twitter gjennom navnet @prokrastinuft, så gjennom bloggen hennes. Kristin C, som hun kaller seg, beskriver seg selv som «Webnisse og skeptivist. Prøver å blogge. Medarrangør i Norges første skepsiskonferanse!». Bloggen hennes er en salig blanding av vitenskap, morsomheter og generell nerding – altså midt i blinken for den gjengse Villa-følger.

MEN; greia med Kristin C var at det var gjennom hennes blogg jeg ble tipset om en av de bedre (eller mest morsomme, jaffall) bloggene jeg har lest på en stund. Bloggen beskriver Allie Brosh sitt liv, akkompagnert av superbe illustrasjoner som vitner om lang erfaring med vår alles kjære MS Paint. Bloggtittelen Hyperbole and a Half sier vel det aller meste. Innlegget Sneaky Hate Spiral er noe av det beste blagosfæren har å tilby. Syns jeg, da. Les!

Mandagsrevyen, uke 27 (AKA linkfest 2010)

«Kall meg ikke geni eller eksepsjonell«, ber 23 år gamle Hilde Asbølmo Kjersem  som nylig avsluttet bachelorstudiene i bondefag ved HiNT med ikke mindre enn 14 A’er (ikke nok med det; hun hadde til og med plass i timeplanen til minst én fest). Hun hevder hun er en «helt vanlig jente som bare er veldig interessert i det jeg driver med». Prisverdig. Det at Fræna kommune er kjent for et nokså vidt vanlighetsbegrep har intet med dette å gjøre, bare spør Bernt Lodve, Arne Anton og Gunny Brit Gunvaldsdatter Sandblåst.

Lanos kampanje for å finne den nye Lano-ungen kan føre til uventet resultat, melder Krinken i helga. Annerledesbarnet Mikael Larssen (5) seiler nemlig opp som en folkefavoritt. Mikaels mamma Lill Anita Larssen har ikke ord, sier hun. Før hun følger opp med «det er bare helt wow«. Hadde vært greit å holde seg til «har ikke ord», spør du meg.

Så litt sport: Svein Erik «High five» Edvartsen havnet mot alle odds i hardt vær da han stod bak flere kontroversielle avgjørelser i kampen mellom Viking og Odd i Stavanger søndag kveld. Edvartsen er ingen ukjent mann for fotballinteresserte nordmenn, da han i de fleste av landets medier har endt opp som hakkekylling fordi han fulgte reglene ved flere anledninger for noen år siden. Nå er det sjefsidiot Dag-Eilev Fagermo som tar hånden fra en bladfri munn og kritiserer Edvartsen for å ha skyld i at laget hans var for dårlig. «Gutta sier det var hands i forkant av målet, og det burde aldri blitt godkjent. I tillegg var det vel en feil idømt straffe«, sier Fagermo, som likevel poengterer at han foreløpig ikke har sett situasjonene om igjen på video.

-Fagermo sa til meg ute på banen etter kampen at han synes jeg hadde dømt dårilg. Jeg inviterte ham inn i dommergarderoben slik at jeg kunne forklare han det han lurte på. Han svarte til dommerteamets store overraskelse at han heller ville slakte meg i media, sier Edvartsen. Sportsredaksjonen utbasunerer sin støtte til Edvartsen (gjennom en high five, så klart), og ønsker Lour-Eilev Fagerlour fortsatt god bedring.

Høhø. Lour-Lourev Lourelour. Arti åt me. *kremt*

Avslutningsvis skal vi høre at Tiger Woods liker seg best øverst.

Været: Mye det samme. Vi hörs.