En person med et dilemma blir gjerne erketypisk fremstilt med to avatarer, en på hver sin skulder – oftest en engel og en djevel. Disse er tenkt å være personifiseringene på den aktuelle personens gode og dårlige personlighetstrekk, samvittighet, egenskaper, you name it. I den religiøse ikonografien fra middelalderen er det mest samvittigheten det går på, visstnok. Hele greia med skulderengler og –djevler kommer av idéen om en skytsengel; en engel som bare er din, og som hjelper deg med avgjørelser livet gjennom. Skytsdjevelen blir da dennes motstykke, naturlig nok.
Som en under gjennomsnittet religiøst anlagt person har jeg ikke nevneverdig tillit til ideen om skytsengler. Ikke djevler, heller. I det hele tatt; engler og djevler – være det type skyts-, erke- eller standard – surrer lite rundt i hodet mitt. Uten at det betyr noe fra eller til for tankeeksperimentet her, egentlig. Jeg ville bare få det på det tørre.
Men altså. Engler og djevler. Eller Engler og demoner (oooh!). Disse bruker altså i følge overtroen sine krefter på å påvirke våre valg – valg hvis sum avgjør om vi totalt sett er gode eller dårlige mennesker (igjen, iflg. overtroen). Og min tolkning av alt dette er at det er akkurat summen som avgjør. En helsikes diger god gjerning kan være avlat for flere små dårlige, ikke sant? Redder du et småbarn fra en brønn kan du knerte fire-fem spurver med god samvittighet, for eksempel. Og enkelte fraksjoner av religiøsiteten har sågar operert med monetarisk avlat. Her er den katolske kirken i en egen klasse. Idéen var at man som troende ville til himmelen. Og himmelen var ikke dyre greiene; av og til kunne to tredels årslønn være godt nok til at munkene, biskopene, kardinalene og hele det pavesiske hierarkiet ba for din ferd til himmelen. De kunne også bruke pengene til å be for andre døde slektninger du måtte ha. Og var du styrtrik kunne du gjerne donere penger til å bygge et eget kapell, hvor munker ba for himmelferden din mye godt hele døgnet. Ikke verst.
Men hele idéen om avlat i pengeform blir altså kun relevant om djevelen på venstreskuldra di var mer høylydt enn engelen på den høyre. Om djevelen sørget for at summen av handlingene dine tilsa at du var et dårlig menneske. Da, og kun da, er dette relevant. Hvorfor tenker jeg på dette? Det vet jeg ikke. Men ikonografisk sett er jo bildet en kjent forestilling, og de fleste har sett dette gjengitt i alt fra tegneserier til… andre ting.
Den siste tiden har jeg nemlig lurt litt på det der, å være et dårlig menneske. Jeg ser nemlig på meg selv som et godt et, i den grad det teller. Men hvorfor er jeg et godt menneske? Hva skiller meg ut fra mengden av kvasidårlige? Er det det at min skytsengel (eller skulderengel, jeg syns det høres kulere ut) er kjappere i replikken enn ditto djevel? Eller er det at nevnte djevel er en lat satan?
Jeg tror nemlig at i den grad engelen og djevelen fra ikonografien skal være personifiseringen av våre gode og dårlige egenskaper, er det min djevels oppgave å ta seg av latskap. Og forsåvidt tiltaksløshet. Og det engelen måtte greie å mønstre av positive krefter fra mitt arsenal av gode egenskaper og verdier, kommer djevelen til å mose fullstendig bare ved hjelp av latskapen min. Latskapen er en så fremtredende kraft at den banker medmenneskelighet, hjelpsomhet, dugnadsånd og ærlighet åtte dager i uken, i alle fall i mitt tilfelle.
Engelen: Se naa til at hjælpe den gamle fruen over veien da,De!
Djevelen: Næssa. Tek de i mårgå.
Min skytsdjevel er verdensmester i prokrastinering, det er jeg overbevist om.
Den som sover, synder ikke, er det noe som heter. Summen av den læresetningen tror jeg kan tale fordelaktig om latskap. Er du lat, gidder du rett og slett ikke finne på noe faenskap.
Det sørger skytsdjevelen din for.
Næssa... 
Legg igjen en kommentar