Evolusjon i småskala

Mandags morgen ble dedikert til evolusjonær tankegang. Heavy topic til mandags morgen å være, da alt fra «stå opp» til «drikke første kaffekopp» virker som håpløse affærer. Likevel; de evolusjonsrelaterte tankerekkene var interessante.

Det startet med at Big Boss hadde ommøblert på kontoret. Skap var flyttet, telefonledninger flyttet, naboen flyttet og alt det der. Det mest kritiske var likevel at min kjære skillevegg var borte. En relativt ufarlig handling, men for meg var det en enorm utfordring å venne seg til det nye oppsettet. Ikke akkurat et paradigmeskifte, men tilstrekkelig rokkerende til å forandre hverdagen min.

Det slo meg at om denne rokkeringen hadde skjedd gradvis (la oss si, i løpet at to-tre ukers tid), hadde det ikke vært noe problem. Tanken dukket opp igjen i en pause, da en kollega forklarte at huset hans var så kaldt at det var helsefarlig (derfor bor han nå på jobb i en periode). For 150-200 år siden var det ikke farlig å ha romtemperatur på rundt 12-13 °C. I dag, derimot, er det krise. En gradvis nedgang i romtemperatur er OK, men at temperaturen synker fra 21 °C til 13 °C er uutholdelig. Ikke så ulikt den manglende veggen min. Forresten; en studie viser at lav romtemperatur har positiv innvirkning på forbrenningen. Den egenskapen skal jeg ikke tillegge veggen min, men jeg syns den var viktig likevel.

Slike plutselige rokkeringer i hverdagen kan være greit. Det kan også være livsfarlig. La oss ta for oss kakapo-papegøyen. Etter at New Zealand dukket opp fra havet den gangen for lenge siden, var kakapo-papegøyen en av få arter som bosatte seg der (de kunne fly, og det hjalp). De levde i fred og harmoni med alle andre arter, i et habitat fritt for rovdyr. Gradvis fløy de mindre og mindre, og etterhvert hadde de mistet evnen til å fly. Da rovdyrene dukket opp (mennesker, og etterhvert dyrene som fulgte med; bikkjer, katter, rotter, osv.) var ikke kakapoene klar over hvilket adferdsmønster som var sosialt akseptert, og det hele endte med katastrofe. Bestanden sank, og er på kritisk nivå den dag i dag.

En av hovedgrunnene til at bestanden er kritisk lav, er nettopp den at endringene i kakapoenes habitat skjedde så plutselig (i tillegg til at parringsvanene deres er utrolig tidskrevende, ekstremt komplisert, og nesten fullstendig ineffektive). De levde i et impredatorielt habitat, og hadde således lagt seg til en begrenset reproduksjonsrate (det er nemlig ikke smart å reprodusere seg raskt dersom det ikke er rovdyr i nærheten – dette kan Douglas Adams forklare bedre enn meg). Siden kakapoene reproduserer seg i en fart som er helt naturlig i det økosystemet de «vokste opp i», men helt uten samsvar med habitatet de lever i pr. i dag, er arten i store vanskeligheter.

Veggen min kan sammenlignes med rovdyrene som plutselig var en trussel mot den vraltende fuglen som spilte Pink Floyd (folk som har fulgt Douglas Adams-linken vet hva jeg snakker om), siden den representerer en plutselig omveltning i mitt daglige miljø. MEN all den tid jeg er mer handlekraftig enn den gjennomsnittlige kakapoen, gikk jeg rett og slett hen og hentet meg en ny vegg. Den er ikke like pen (eller like stor) som den gamle, men det blir mye lettere å tilpasse seg den nye arbeidsdagen på denne måten.

Er det egentlig nødvendig å sammenligne kakapoer med kontorrotter i privat sektor? Sikkert ikke. Men jeg liker å sette min hverdag inn i en større sammenheng. Jeg vet ikke hvorfor.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: