HVERDAGSFAKTA: Kaffe

Kaffe, nytelsesmiddel fremstilt fra frø av kaffetreet, Coffea arabica, eviggrønt tre i maurefamilien, viltvoksende i Afrika. Bladene er motsatte, tykke og blanke som laurbærblad; blomstene er hvite og velluktende, de blomstrer bare én dag. Frukten er egentlig en steinfrukt som minner om et kirsebær. – Store Norske Leksikon

Det sies at om du legger alle blodårene i kroppen etter hverandre vil de gå 2-2,5 ganger rundt jorda, og at om du kjevler ut dine egne lunger vil de dekke et areal tilsvarende to fotballbaner. Om du tar alle kaffebønnene som høstes i Brasil i løpet av et år og legger dem på rad og rekke etter hverandre, kommer du til å dø ensom.

Enkelte forskere mener at kaffe alltid har eksistert. Alltid. Det er i alle fall plausibelt å anta at kaffe oppsto før mennesket, da alle skriftlige kilder vi kjenner til nevner kaffe. De tidligste sumeriske tekstene vi kjenner vil nevner kaffebønner som alt fra valuta til «det som utsetter søvn». Da sumerisk har fått påvist store forskjeller mellom forskjellige dialekter, er det mange som hevder at kaffebønnene som nevnes egentlig betyr kjødelig omgang. At sex både utsetter søvn og er brukt som betalingsmiddel gir tilhengere av denne teorien vann på mølla. Denne forvekslingen mellom kaffe og sex skal ha vært kimen til slagordet «Fucking good coffee», som historieinteresserte Howard Schultz ville bruke som slagord for Starbucks. Schultz endret mening etter å ha gått i seg selv (ironisk nok etter å ha fått beskjeden «wake up and smell the coffee, Howie!» av et kvinnelig styremedlem, etterfulgt av et klaps i ansiktet).

Den italienske historikeren Bruno Fellati presenterte i 2007 sin banebrytende teori om at kaffe faktisk er opphavet til menneskeheten, på et symposium i Wien. Etter en lang generaldebatt rundt den gamle «høna og egget»-problematikken, endte man opp med å latterliggjøre Fellati som teori. I løpet av generaldebatten hadde imidlertid to konkurrerende religioner allerede rukket å oppstå i salen.

Få vet at kaffe også har en sort historie. Kaffedyrkingen har ofte vært senter for slavedrift, og har gjort bakmenn søkkrike i mange hundre år. Blant annet i Etiopia var kaffebøndene så ille tilredt at Etiopisk Harrare-kaffe på verdensbasis ble kjent som «blood coffee», eller blodkaffe. Historien om en av de etiopiske kaffebøndene er blitt filmatisert, med noen andre enn Leonardi DiCaprio i hovedrollen. Den mørke forhistorien ser vi fremdeles spor av i dagens samfunn. Slavemogulen Herman Friele jobbet seg for eksempel opp til å bli ordfører i Bergen, mens en av verdens mest populære kaffetraktere fremdeles deler navn med arbeidslederne på kaffeplantasjene i Sør-Amerika.

På dagig basis omsettes det på verdensbasis kaffe for nesten to store kofferter fulle av penger. Mesteparten av kaffen omsettes mellom gigantiske selskaper og søkkrike bakmenn. Den gjengse lille kaffebonden mister derfor mye av sitt levegrunnlag på grunn av den topptunge bransjen. Den utflytta nederlenderen Max Havelaar fant opp uttrykket fair trade på bakgrunn av dette, slik at bønder med mindre avlinger og dårligere kvalitet skulle ha sjansen til å leve av avlingene sine. Havelaar er senere blitt nærmest en profet i hippie- og hipsterkretser.  Mange er imidlertid ikke klar over at Havelaar selv lever som en fyrste på Sumatra, i en spesialbygd villa til omtrent 35 millioner dollar, med utsikt over kaffeplantasjene der.

Den kjemiske formelen for koffein er C8H10N4O2. Dette blir av hele verden regnet som verdens beste oppfinnelse noensinne i hele universest.

HVERDAGSFAKTA: Hygiene

Hygiene brukes i dagligtale om det som er rent, friskt og sunnhetsfremmende, i motsetning til det som er usunt og sykdomsfremkallende. I tradisjonell medisinsk språkbruk er hygiene benyttet som et samlebegrep på helsefremmende arbeid og forebyggende medisin, spesielt med vekt på tiltak fra det offentliges side som skal sikre folkehelsen. I universitetsundervisningen av medisinstudenter er begrepet hygiene erstattet med forebyggende medisin. – Store Norske Leksikon

Reglene for hva som kan kalles god og dårlig hygiene ble utformet og banket gjennom på et kirkemøte i den franske byen Hygiénne i 1547. I et verdensbilde som var mer og mer utflytende som et resultat av de 95 tesene Martin Luther spikret fast til kirkedøra i Wittenberg i 1517, så pave Paul III viktigheten av klart definerte retningslinjer for de fleste av livets felter. Hans dekret om bruken av De Hellige Skrifter fra 1546 var en umiddelbar suksess i økumeniske kretser, og hevdes i ettertid å være hans største prestasjon hvis en legger rent hylleliv til grunne. En annen bestselger var debuten Sublimus Dei fra 1537, som fordømmet bruken av indianere som slaver og talte for å heller omvende dem til den katolske tro. Og selv om to kokebøker, en avhandling om barneoppdragelse og selvbiografien Vita Luna! ble lunkent mottatt, virket Paul å være ved godt mot da han satte sine beste menn til å utforme retningslinjer for personlig renslighet.

Beklageligvis for paven fikk Sollicitudo Rei Tergeo Homeo Socialis Diatriba (på norsk En arbitrær diskusjon rundt fremgangsmåter for menneskelig renhets fremme) en i overkant lunken velkomst både av anmeldere og folket generelt. I et intervju med BC (BBCs forløper) kalte nykronede kong Edward VI retningslinjene for «virkelighetsfjernt overformynderi», og et hissig leserinnlegg i Aposten under anonym signatur omtalte både paven og retningslinjene hans i et ordelag som best oversettes til «helsikes møkk».

Forskere er derimot samstemte når de snakker om viktigheten ringvirkningene av Paul IIIs arbeid har hatt for menneskeheten. Retningslinjene var en blanding av alt fra gamle kjerringråd til ekspertuttalelser fra kirkens fremste vitenskapsmenn, og mange av dem var riktignok fullstendig ubrukelige. Griseblod har for eksempel aldri hjulpet mot urinveisinfeksjon, man kan ikke ta knekken på syfilis med jevnlig isbading, og ingen har noensinne blitt kvitt hemoroider ved hjelp av duebrenning. Mange av tipsene virket imidlertid over all forventning, og mange katolske entreprenører så sitt snitt til å spe på inntekten med å starte legepraksis. Generelt opplevde legevirket en voldsom oppsving i disse tider, og siden de pavelige retningslinjene riktignok inneholdt spor av hjelpsomhet var det katolikker som opplevde størst suksess innen medisin. Protestantene måtte se seg nødt til å gi opp legedrømmen og heller gå tilbake til sine gamle, mindre glamorøse jobber. Mange tror det er her ordtaket «skomaker, bli ved din lest» stammer fra.

Den største kontroversen rundt Sollicitudo… dreide seg om bakterien Yersinia pestis, som vi i dag kjenner som Svartedauden. Denne bakterien skulle iflg. paven være svært sensitiv til pollen fra boreale treslag som gran og furu. Sjømenn som reiste i utenriksfart pleide på denne tiden å innta gin når de kom i land (frem til renhetsloven av 1654 tredde i kraft var granbar en viktig ingrediens i gin), for å være sikker på å være pestfri. Mot slutten av 1340-tallet var imidlertid samtlige skjenkesteder på Bryggen i Bjørgvin stengt grunnet streik som følge av lønnsforhandlinger, så ingen gin ble hverken servert eller inntatt. Mange tolket publiseringen av Sollicitudo… som kritikk av den norske bartenderstanden, og at paven i klar tale gav dem skylden for utbruddet av Svartedauden her til lands. Dette falt selvfølgelig ikke i veldig god jord hos skjenkerelaterte fagforeninger, og i de fleste nordiske land (med unntak av Finland) ble katolikker nektet servering i flere hundre år. Ikke før i 1824 ble skjenkenekten opphevet, da daværende pave Leo XII sendte ut et dekret med en full benådning og uforbeholden unnskyldning til de streikende bartenderne og deres etterlatte.

Leo XII var som de fleste vet ikke fremmed for sykdommer; ved sin død i 1829 var han diagnosert med lungebetennelse, kolera, podagra, og ironisk nok en svak form for nettopp byllepest. Han ble kanonisert i 1911, etter at det ble kjent at han i et brev til en elskerinne brukte ordet anachronismus (norsk. anakronisme), hele 104 år før han selv fant opp ordet i det samme brevet. Han er i dag skytshelgen for venstrehendte.

HVERDAGSFAKTA: Kompetanse

Kompetanse, evne eller kvalifikasjoner, f.eks. til å uttale seg, inneha
en stilling eller treffe en beslutning. – Store Norske Leksikon

Kompetanse ble oppfunnet i 1436 av Ezekiel Flunk, som etterhvert så seg lei av å til stadighet bli valgt sist til den årlige ridderturneringen. Før kompetansens inntog gikk slike valg i stor grad ut på ren fysisk robusthet, noe den halte og korvokste Ezekiel ikke dro særlig stor fordel av. Tidlige former for kompetanse var i all hovedsak fysiske hjelpemidler. Disse ble videreutviklet fra Ezekiels originale kompetanse – en innretning best beskrevet som en krysning av en krakk og tre krykker.

Kompetansebegrepet er i moderne tid blitt svært utvidet, og er i dag mye mer abstrakt enn i middelalderen. Dessverre finnes mørke motkrefter til abstrahering av kompetanse som verdi. Dette har blant annet resultert i at bruk av kompetanse er forbudt i staten Massachusetts. Strafferammen er bøter, og i alvorlige tilfeller uvøren testikkel-omgang med dertil svært lite egnede redskaper. I Alabama forbyr man offentlig kompetansebruk etter klokka fire, mens Texas har pr. vedtak omdefinert «kompetanseheving» til et skjellsord (som i seg selv er straffbart å bruke på offentlig sted mellom faste og Olsok).

Kompetansepersoner er siden kompetansens opphav blitt både feiret og uglesett i samfunnet. Gunnbjørn Skjalgsson blir i den pubertale Edda omtalt som særs kompetent innen skaldefaget, men ble lite hyllet i sin samtid. Etter å ha blitt latterliggjort i kommentarfeltet til ildvarder i nabolaget gikk produksjonen hans drastisk ned, og han døde fattig og alkoholisert i en griserelatert ulykke bare 27 år gammel. Produksjonen hans er blitt gjenoppdaget i senere tid, og TV2 planlegger i skrivende stund en programserie der artister ingen har snakket om på en stund tolker Skjalgssons kvad og viser mens de snakker ut om hva som feiler dem. Sendestart er estimert til våren når helvete fryser.

Karl Ove Knausgård slipper til høsten bind 17 av sin romanserie Min kompetanse. Etter en litt treg start for de første 19, har de 24 siste bindene solgt i opptil flere eksemplarer. Det er verdt å merke seg at ingen av de drøyt 30 bindene er anmeldt. Skisser på Fredrik Wandrups jobb-PC tyder på at han var halvferdig med anmeldelsen av første bind da han på tragisk vis omkom etter å ha løpt på sin egen brødkniv 14 ganger etter hverandre. «Puling og rullings», sier en innesluttet Knausgård i sitt siste intervju noensinne i år.

Norsk råd for kompetanseheving ble nedlagt i 1997. Siv Jensen kalte avgjørelsen «sjokkerende». Etter press fra kompetent internasjonalt hold ble rådets arbeid gjenoppstartet i 2012. Siv Jensen kalte avgjørelsen «sjokkerende». Siv Jensen var forøvrig deltaker i første og siste sesong av TV2s storsatsing Skal vi kompetanse, men ble stemt ut før sendestart. Jensen uttalte til Her & Nå at hun var sjokkert, og 6 seere var i harnisk etter avgjørelsen. På premierefesten valgte Christian Tybring-Gjedde å legge skylden på Hadia Tajik, mens Per Sandberg la til at veistandarden i programmet var under enhver kritikk.

Kompetanse blir regnet som fjerde vanligste dødsårsak i nord-Norge, bak trekken, havet og eutanasi. TV2 følger hakk ihjel på 5. plass.

Skytsdjevelen – en lat satan

En person med et dilemma blir gjerne erketypisk fremstilt med to avatarer, en på hver sin skulder – oftest en engel og en djevel. Disse er tenkt å være personifiseringene på den aktuelle personens gode og dårlige personlighetstrekk, samvittighet, egenskaper, you name it. I den religiøse ikonografien fra middelalderen er det mest samvittigheten det går på, visstnok. Hele greia med skulderengler og –djevler kommer av idéen om en skytsengel; en engel som bare er din, og som hjelper deg med avgjørelser livet gjennom. Skytsdjevelen blir da dennes motstykke, naturlig nok.

Som en under gjennomsnittet religiøst anlagt person har jeg ikke nevneverdig tillit til ideen om skytsengler. Ikke djevler, heller. I det hele tatt; engler og djevler – være det type skyts-, erke- eller standard – surrer lite rundt i hodet mitt. Uten at det betyr noe fra eller til for tankeeksperimentet her, egentlig. Jeg ville bare få det på det tørre.

Men altså. Engler og djevler. Eller Engler og demoner (oooh!). Disse bruker altså i følge overtroen sine krefter på å påvirke våre valg – valg hvis sum avgjør om vi totalt sett er gode eller dårlige mennesker (igjen, iflg. overtroen). Og min tolkning av alt dette er at det er akkurat summen som avgjør. En helsikes diger god gjerning kan være avlat for flere små dårlige, ikke sant? Redder du et småbarn fra en brønn kan du knerte fire-fem spurver med god samvittighet, for eksempel. Og enkelte fraksjoner av religiøsiteten har sågar operert med monetarisk avlat. Her er den katolske kirken i en egen klasse. Idéen var at man som troende ville til himmelen. Og himmelen var ikke dyre greiene; av og til kunne to tredels årslønn være godt nok til at munkene, biskopene, kardinalene og hele det pavesiske hierarkiet ba for din ferd til himmelen. De kunne også bruke pengene til å be for andre døde slektninger du måtte ha. Og var du styrtrik kunne du gjerne donere penger til å bygge et eget kapell, hvor munker ba for himmelferden din mye godt hele døgnet. Ikke verst.

Men hele idéen om avlat i pengeform blir altså kun relevant om djevelen på venstreskuldra di var mer høylydt enn engelen på den høyre. Om djevelen sørget for at summen av handlingene dine tilsa at du var et dårlig menneske. Da, og kun da, er dette relevant. Hvorfor tenker jeg på dette? Det vet jeg ikke. Men ikonografisk sett er jo bildet en kjent forestilling, og de fleste har sett dette gjengitt i alt fra tegneserier til… andre ting.

Den siste tiden har jeg nemlig lurt litt på det der, å være et dårlig menneske. Jeg ser nemlig på meg selv som et godt et, i den grad det teller. Men hvorfor er jeg et godt menneske? Hva skiller meg ut fra mengden av kvasidårlige? Er det det at min skytsengel (eller skulderengel, jeg syns det høres kulere ut) er kjappere i replikken enn ditto djevel? Eller er det at nevnte djevel er en lat satan?

Jeg tror nemlig at i den grad engelen og djevelen fra ikonografien skal være personifiseringen av våre gode og dårlige egenskaper, er det min djevels oppgave å ta seg av latskap. Og forsåvidt tiltaksløshet. Og det engelen måtte greie å mønstre av positive krefter fra mitt arsenal av gode egenskaper og verdier, kommer djevelen til å mose fullstendig bare ved hjelp av latskapen min. Latskapen er en så fremtredende kraft at den banker medmenneskelighet, hjelpsomhet, dugnadsånd og ærlighet åtte dager i uken, i alle fall i mitt tilfelle.

Engelen: Se naa til at hjælpe den gamle fruen over veien da,De!
Djevelen: Næssa. Tek de i mårgå.

Min skytsdjevel er verdensmester i prokrastinering, det er jeg overbevist om.

Den som sover, synder ikke, er det noe som heter. Summen av den læresetningen tror jeg kan tale fordelaktig om latskap. Er du lat, gidder du rett og slett ikke finne på noe faenskap.

Det sørger skytsdjevelen din for.

Det positive negative

Jeg er ikke veldig stolt, altså. Dette er ikke noe jeg gjenforteller høyt inni meg for å smake på den gryende følelsen av falsk stolthet prikke oppover i ryggraden, som et fabrikkert motstykke til de gangene man faktisk HAR utrettet noe bra. Eller viktig.

Eller rett og slett bare stått på prinsippene sine. Du skjønner…

Her om dagen hadde jeg en samtale gjennom chat-funksjonen på Facebook. Nokså uskyldig. Praten gikk løst om fast og omvendt, tonen var høflig og spøkefull. Alt var normalt. Hvis jeg på død og liv må sette fingeren på noe som gikk galt, var det vel mot slutten det skjedde.

Høflig som jeg er sa jeg noe om at «dette var hyggelig, vi må snakkes igjen snart» (eller noe tilsvarende), hvorpå motparten svarte noe i retning av «i lige måde du :)». Etter å ha brukt to sekunder på å lese replikken, og ytterligere tre på å resonnere meg frem til hva jeg burde svare, satt jeg igjen med følgende:

«Her passer det seg jo med en smiley»

«Her passer det seg jo med en smiley»? En smiley!? Dette faenskapet som jeg har prøvd å unngå siden det først oppstod? Denne verkebyllen som utgjør det ypperste lavmål innen skriftspråket slik jeg, og dere også, kjenner det?

Heter det «ypperste lavmål», forresten? Blir ikke det litt omvendt? «Dårligste lavmål»? «Laveste»? Faen, da. «Kongen av/VM i lavmål»? Næss… Jo, vent nå.

Denne verkebyllen som utgjør det ene eksteme ytterpunktet i norsk skriftspråk, hvor korrekt bruk av semikolon er det andre?

FAEN! Jaja, stryk hele digresjonen. Vi går for «ypperste lavmål» likevel. Kommer sikkert ikke på noe bedre, uansett.

Vel, poenget er at jeg nå har bestemt at noen ta ansvar og gå. Eller dø.

«Det absolutte lavmål»! «Det definitive lavmål»! Var jo mye å ta av her, gitt. Hvorfor i alle vidåpne helveter kommer jeg aldri på noe slikt før ti-tolv minutter ETTER at jeg trenger det? «Lowest of the lowtargets». Nei, den siste var litt på kanten. Det absolutte lavmål får gå.

Som sagt; noen må dø. Mer info følger.

Violeta, Violeta Vol. 1

Jeg er jo glad i musikk, det er ikke noe å legge skjul på. Jeg liker å skrive om musikk også, selv om jeg ikke gjør det så ofte som jeg kanskje burde. Men nå er det på tide å kjøre på med noe musikalsk igjen – denne gangen noe i retning av en plateanmeldelse. En dagsaktuell plateanmeldelse, faktisk. Såpass dagsaktuell at jeg ikke tror hverken VG eller Dagbla’ har anmeldt den ennå, heller. Dermed settes altså standarden her – omsider.

Kaizers Orchestra – Violeta, Violeta vol. 1

Om en ikke teller med overskuddsmaterialet som endte opp i Våre demoner i 2009, er dette Kaizers Orchestras femte studioalbum – det første siden Maskineri fra 2008. Og der Maskineri for noen, deriblant meg selv, var en skuffelse, slår Jærbanden hardt tilbake med første del av den lenge påventede trilogien Violeta, Violeta. KNALLHARDT tilbake.

Opptakt

Der Kaizers-låter som regel er en del av et stort (og tidvis nokså innviklet) univers, har opptakten til release av Violeta, Violeta vært et lite mikrokosmos i seg selv. Først dro bandet ut på en kort turne for omtrent et år siden, hvor de spilte i landets fire største byer «for å finansiere innspillingen av vårt neste album», som bandet sa det selv.

Det blir mer og mer opp til artistene selv å finne løsninger på å få ut musikken sin. (…) Fysisk platesalg er det tradisjonelle lokomotivet i forhold til å finansiere bransjen, og nå som dette er kraftig redusert, og digitalt salg ikke kompenserer, så bryter deler av musikkbransjens økosystem sammen. Selv om det har blitt gratis å laste ned musikk så må vi fortsatt betale studiotid, produsenter, mastering, utstyr, hotell, fotograf, coverdesigner, promo, distribusjon, trykking, markedsføring og alt det som må til. Vi står vel ovenfor et såkalt «paradigmeskifte» i bransjen akkurat nå. Det er først og fremst en spennende utfordring som krever at vi tar noen grep og «get with the times». – Geir Zahl, Kaizers Orchestra (fra kaizers.no)

Konserter i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim sørget for mynt nok i kassa til å dekke bandets del av innspillingskostnadene. Men den originale vrien stopper ikke der. Publikum på konsertene kunne bytte inn billetten sin i en begrenset utgave av nyplata, som en slags «takk for støtten» fra bandet selv. Planene om storsatsingen Violeta, Violeta – tre album utgitt i løpet av knappe to år, ble presentert på hver konsert. For å gi fansen et ekstra innblikk i fremtiden, ble tre låter fra Vol. 1 spilt på disse konsertene – men IKKE for første gang. Urpremieren på låtene Philemon Arthur and the Dung, Sju bøtter tårer er nok, Beatrice og Femtakt filosofi ble fremført på bransjefesten Eurosonic i Groningen. Før de fire konsertene i Studio Tour ble det presentert opptak av hver låt – én pr. mandag – i det som ble kalt The Monday Bootleg Tricolor. På denne måten kunne folk lære seg låtene FØR konserten. Artige greier. Stemningen i Peer Gynt-salen var i alle fall ekstrem.

Første singel fra Vol. 1 var Philemon Arthur and the Dung, som fans allerede hadde stiftet bekjentskap med gjennom Monday Bootleg Tricolor og Studio Tour. Singel nummer to var derimot ukjent for de fleste – også lenge etter «lansering»…

Gratis PR

Andre singel ut, Hjerteknuser, eksisterte nemlig i VELDIG mange versjoner – men ikke fra Kaizerne selv. Låten ble offentliggjort som et noteark, i en konkurranse der fans kunne spille inn sin egen versjon av den uutgitte låta. Konkurransen var et samarbeid mellom Kaizers Orchestra og Lydverket på NRK, og høstet stor respons. Til slutt ble Moi utropt til vinner, og vant en rimelig fet premie: å varme opp for Kaizers Orchestra på P3sessions, samt sin versjon av låta utgitt på Kaizer Records. Vinnerbidraget kan høres HER – sammenlign gjerne med originalen HER.

Hjerteknuser har så langt slått alle bandets rekorder for radiospilling – mye takket være den voldsomme publisiteten bandet fikk gjennom coverkonkurransen. En aldri så liten genistrek, altså.

Studio Tour var, som tidligere påpekt, et resultat av sviktende platesalg. Et annet lite PR-triks var å utgi singel nummer tre fra albumet som en eksklusiv bonus til alle som forhåndsbestilte albumet. Vol. 1 kunne forhåndsbestilles fra 17. november, og med på kjøpet fulgte en digital utgave av En for orgelet, en for meg – Vol. 1s tredje singel i rekken. Muligens litt spesielt – den 17. november, altså to og en halv måned før lansering, var halve albumet allerede presentert gjennom Monday Bootleg Tricolor og singelslipp. Spilte Kaizers hasard med alle kortene på hånden? Eller hadde de spart noe snacks til platelanseringen?

Svovel og bensin

Joda, selv om alt som ble presentert av innhold før lansering var av god kvalitet, finnes det også virkelige gullkorn blant resten av albumets 10 låter. Diamant til kull er en groovy blanding av både grusveirock og dubstep – begge deler på umiskjennelig Kaizers-manér. Både Svarte katter & flosshatter og Din kjole lukter bensin, mor er som en mer verdensvant utgave av Ompa til du dør, og Psycho under min hatt sender tankene tilbake til punkeren Blitzregn baby, pluss at den fenger på høyde med Delikatessen. Tumor i ditt hjerte er ved siden av Hjerteknuser den mest radiovennlige låten på plata, og at denne ikke ble brukt som singel til fordel for f.eks. Philemon Arthur... slår meg som litt merkelig.

Når det er sagt; jeg hadde hatt store problemer med å plukke ut singlene fra Vol. 1. Låtmateriale er såpass spredt at det er ingen låt som fullt og helt er representativt for albumet som helhet. Men til tross for det er plata ekstremt jevn, og låtene er solide. Låtene vi kjente til fra før har jo allerede vokst på oss, og lanseringens «b-sider» følger opp. Hjerteknuser er vakker med sitt staccato-komp under svevende strykere (strofen men eg vente på den dagen/då me e ut’å går/du bøye deg ner/å eg står på tå er nydelig!) , En for orgelet… er Kaizers-galskap av beste merke (ølfløyte, plystring og sjelden gjestevokal – denne gangen fra 14 år gamle Lykke Sofie Myrås, som er lillesøster til kona til vokalist Janove Ottesen). Femtakt filosofi sitter nok ikke med en gang, men når den først fester seg slipper den f*en ikke taket. Og for å understreke litt sjangerspennet på plata; Sju bøtter tårer… høres ut som en krysning mellom korpsvalsen Mr. Kaizer, hans Constanze og meg og MGP-schlägeren Save all your kisses for me. Mellom Tom Waits og Vidar Lønn-Arnesen. Mellom Blair Witch Project og Little Miss Sunshine. Merkelige greier i utgangspunktet, men det groover.

Benchmark

I det hele tatt leverer Kaizers Orchestra på samtlige punkt. I denne «anmeldelsen» blir det en del sammenligninger med materiale fra Maestro – rett og slett fordi jeg mener det er referanseverket i Kaizers-katalogen. Maestro toppet en knallsterk debut og en sørgelig oversett oppfølger i Evig pint, og er målestokken som Maskineri ble veiet og funnet for lett i forhold til. Med Ompa til du dør, Evig pint og Maestro som perler på en snor er det jo lett å si at bandet er sine egne største fiender, da forventningene er skrudd nesten kunstig høyt i taket.

Men selv etter bare tre-fire gjennomlyttinger (kontra rundt 300 for Maestro, vil jeg tro) sitter Violeta, Violeta Vol. 1 som et skudd. Hardrock-med-orkester på Svarte katter & flosshatter, ompa-hiphop på En for orgelet…, angstmessingen fra Philemon Arthur… – Vol. 1 spiller på et spekter som er noe av det største bandet har bitt over på ei og samme plate, men som likevel gjennomføres til ståkarakter og vel så det. Stemningen stiger også av små codaer og musikalske linker mellom låtene, gjerne på det gode gamle trøorgelet. Disse små linkene fungerer som intermezzoer i en herlig absurd virkelighet, og illuderer i større grad enn før følelsen av å være tilstede på verdens villeste burlesk-teater.

Med Violeta, Violeta Vol. 1 har Kaizers Orchestra slått til med nok et supert album i en allerede knallsterk katalog. Og dersom dette er standarden for Vol. 2 og Vol. 3, skal det bli morsomt å være Kaizers-fan de neste to årene.

Violeta, Violeta Vol.1 er i salg fra 31. januar. Grunnen til at jeg kan skrive dette såpass tidlig er den flotte Studio Tour-utgaven jeg har fått i posten. Driver ikke med sånn piratgreier, altså.

Abstrahering og logiske slutninger

Det er mye rart jeg er god til. Jeg har det for eksempel fra sikre kilder at jeg er god å ordlegge meg, både skriftlig og muntlig. Jeg er kongen av prokrastinering, jeg rocker på fun facts og obskur trivia på forskjellige felt (musikk, fotball-VM og film er blant favorittene). Jeg er en veldig kurant hjemme-kokk, spiller mange instrumenter på mange forskjellige nivå, er høflig mot eldre og er akkurat passe kreativ akkurat passe ofte.

Men jeg suger i matte. Big time. Det må det gjøres noe med.

y > (x/2) + 7

Altså… «Suger» er et relativt begrep i denne sammenhengen. Jeg har jo litt peiling, liksom. Basisen med pluss, minus, ganging og deling går bra. Jeg kan sågar brife og kalle de fire for «addisjon, substraksjon, multiplikasjon og divisjon«. På videregående var matte nokså vanskelig for meg, men jeg var steikflink til å konstruere ting med passer. Jeg interesserte meg for det, og konstruerte seks- og sjukanter etter to uker på skolen. Så, etter omtrent to måneder, dukket det plutselig opp matteoppgaver med flere bosktaver enn tall. Da tok hjernen min permanent helg, og så seg ikke tilbake. Det er dette jeg nå skal gjøre opp for/noe med.

Forresten, ligningen som står som en slags overskrift til dette avsnittet kan jeg. Man har da LITT oversikt. Det er den funksjonaliserte standard-regelen for hva som er gangbart vedrørende aldersforskjell internt i tokjønnede unioner av samkvemsrelatert natur. Så det, så.

Ikke at algebra er et felt jeg plutselig helt ut av det blå med det samme har begynt å interessere meg for. Tvert imot er algebra et ledd som må overvinnes i min plan om å klatre opp på et habilt nivå innen matematikken. Geometrien er som sagt nokså grei, i alle fall praktisk geometri. Basisen, altså dette med å konstruere vinkler tror jeg skal gå bra. Jeg har sågar lest meg litt opp på fraktal-geometri, har prøvd å konstruere phi-baserte spiraler og er i det hele tatt godt på vei. Algebra, sannsynlighetsregning, forskjellige absurde tallsystemer, alt dette med sinus, cosinus, og jeg vet ikke hva… Der har jeg en vei å gå.

Alt dette kommer av at jeg for første gang på nokså lenge har konstruert noe som kan minne om en konkret (og oppnåelig) fremtidsplan. Uten passer, riktignok, og vinklene er langt fra rette. Men skal planen være mulig å oppnå, må jeg faktisk kunne vise papirer på at jeg kan noe. Og for å få den typen jobb jeg er ute etter, må de nevnte papirene fortelle rette vedkommende at tall er blant mine ekspertområder. Da er det bare å legge seg i selen.

Problemstillingsformuleringsfremstilling

Når jeg har skrevet forholdsvis store skoleoppgaver har jeg alltid fått beskjed om å basere den på en problemstilling. Problemet kommer først, så kommer løsningen. Litt mindre filosofisk enn høna og egget, men la gå. Da jeg er en person som liker å se ting i perspektiv, har jeg så klart kommet frem til at matematikk-løftet (som det nå heter) er en oppgave som er stor nok til å fordre nettopp en slik problemstilling.

Folk har jo nyttårsforsetter som aldri holdes, hvorfor skal ikke jeg kunne ha et midt-i-januar-forsett? Det burde uansett ha minst like stor sjanse for å overholdes som et forsett som ble inngått en drøy fjortendager tidligere. Dessuten vet jeg at det er fallhøyde på slike løfter til seg selv, og testen er den samme her som ellers i livet; the higher you are, the farther you fall. Derfor er fallhøyde noe å unngå, da jeg rett og slett ikke er en fyr som takler fallhøyde veldig bra. Løftet jeg har gitt meg selv ser derfor slik ut:

Når høsten kommer skal jeg ha blitt VELDIG kurant i matte.

Ikke «veldig god», ikke «nokså god», men kurant. Og ikke bare kurant, heller – VELDIG kurant. Det er er akkurat passe vagt adjektiv til at jeg tør å proklamere det med påkrevd fynd og nødvendig prakt.

Så da er det vel bare å sette i gang? Om noen har tips om hvor jeg bør begynne, bøker jeg bør kjøpe/leie/sjekke ut, nettsider som kan være en ressurs, god studieteknikk, en god film, eller bare småtriks som kan gjøre matematikken med underholdende, setter jeg stor pris på det. Dere som leser dette vet nok hvordan dere kan kontakte meg. Hvis du ikke er blant dem som vet det, sleng inn en kommentar. Takk.

På ny min drøm forandret ble…

Jeg drømmer ofte nokså rare greier. Heldigvis – jeg sier heldigvis da jeg tilsynelatende er mer heldig enn mange av dem jeg snakker om dette med – husker jeg forbausende ofte de rareste tingene jeg drømmer. Og jeg snakker ikke generelle rammer for drømmene her, det er et tidvis skremmende detaljnivå.

I det siste, spesielt etter at jeg tenkte «Dæven, jeg drømmer faktisk nokså rart», har jeg også begynt å skrive ned det jeg husker umiddelbart etter at oppstandelsen er et faktum. Jeg har et notat på telefonen som ikke bør oppdages i en politirazzia, da jeg sikkert blir bura inne for mistanke om grove rusrelaterte forbrytelser (med en strafferamme på 60 dager i fengsel, subsidiært 3 år med tung oppfølging fra psykiatrisk personell).

Selvfølgelig er det nokså vanlig å drømme rare ting, men jeg har fire eksempler som rett og slett må deles med folk. Først tre stykker som alle har forekommet i perioden 10. januar og frem til i dag.

1) En islandsk familie som bodde i byggefeltet mitt i mine ungdomsskoleår flyttet tilbake til Romsdal. Jeg møtte den ene jenta i familien på fest, hvorpå vi (jeg og mamma) ble invitert hjem til familien på middag. De hadde bosatt seg i mine besteforeldres gamle hus, og serverte både hummer, reker og ål til middag. Det kjipe var at alt – ALT – på bordet levde. Til og med kjøtt som ble tatt fra hummeren begynte plutselig å traske bortover fatet. Jeg ble så redd at jeg i forfjamselsen tok med meg familiens to yngste barn (de hadde 17!) som gisler og løp oppover mot Hatleliblokka. Yngstemann på arma viste en levende ål han hadde tatt med seg. Da våkna jeg.

2) Kaizers Orchestra holdt konsert under tribuna på ei fotballbane som var veldig lang, men ikke veldig bred. Den lå rett oppunder fjellet, i et landskap som kunne minne om veien til enten Åndalsnes eller Eide. Dessverre ble konserten avlyst fordi Eli Hagen hadde spist opp all strømmen. Da kom Janove Ottesen ned til publikum, tok meg i hånda og takka for sist, og lurte på om jeg ikke heller ville bli med og spille treningskamp med Arsenal. Joda, sa jeg, det blir nok kult. Arsenal spilte forresten mot et arabisk lag med hvite drakter (litt usikker på symbolikken her), jeg spilte fryktelig dårlig, og Cesc Fabregas nektet å ta meg i hånda etter kampen. Tommy Sharif var forresten manager for det andre laget. Og om noen lurte; Wenger var homofil. Det har jo de fleste skjønt allerede; ekte menn bruker ikke boblekåpe.

3) Alle som har fartet fra Molde til Vestnes eller vice versa nok ganger har nok på ett eller annet tidspunkt i livet sitt oppholdt seg på BF Rauma. Ei helt standard bilferje, etter alle kunstens regler. Tatt ut av trafikk på Romsdalsfjorden og sendt til Sunnmøre etter at gassferjene inntok området rundt Tautra. Det veldig få vet, er derimot at BF Rauma bare ble tatt ut av trafikk fordi Romsdals Budstikke-kollegaene Vegard Flemmen Vaagbø og Trond Hustad hadde brukt penger av egen lomme for å bygge den om til et dykkerfartøy. Vitenskapsmenn RB-journalistene hadde kidnappet var nemlig overbevist om at Atlantis lå på bånn av Romsdalsfjorden, og med et solid dykkerfartøy (som også serverer jævlig gode sveler!) kunne Flemmen Vaagbø og Hustad hente opp en anseelig mengde rikdommer som skulle skjenkes til nyansatt Molde-trener Ole Gunnar Solskjær. Slik kunne MFK vise muskler på overgangsmarkedet og bli den nye stormakten i norsk fotball.

To fotnoter her:

• Det viser seg at jeg er nokså sanndrømt, selv om jeg tok feil av Atlantis og Bjørn Rune Gjelsten. Det er også usikkert på om RB var involvert på noe plan.
• Gjett om jeg skvatt da jeg så BF Rauma liggende i dokka på Langsten Slip & Båtbyggeri noen dager senere. Selv om jeg slappet litt av når jeg så at jeg blandet sammen Rauma og Tresfjord. *puh*

Morsomt. Det er spesielt morsomt å skrive dette litt mer utfyllende enn telefonnotatet. Men vil det si at jeg «pakker inn» litt? Niks; det at jeg skriver drømmene ned med en gang gjør faktisk at jeg husker veldig klare detaljer fra drømmene når jeg leser gjennom notatene, f.eks. at jeg først avslørte Atlantis-prosjektet da jeg måtte redde en femåring som ramla over rekka på ferja. Tror faktisk ikke BF Rauma har «rekke», men det er vel det man kaller kunstnerisk frihet.

Når jeg først er inne på sære drømmer, kan jeg jo skrive ned en fjerde. Denne forekom for en stund siden, nærmere bestemt natt til 21. april i fjor. Jeg vet det fordi jeg skrev den ned og sendte meg selv på mail fordi, som Penispål sa, «denne bør bevares for ettertiden».

4) Jeg bodde på gamlehybelen min i Trondheim, sammen med min daværende kollega Hege, hennes ektemann Casper, og deres felles venn Ivan (bulgarsk snekker/altmuligmann). Casper hadde fått slag og var nokså lite sosial, han satt stort sett bare i en stol og slengte ut tilfeldige ord etterfulgt av en *JÆVLIG* irriterende latter. Hege ble såpass lei av at Casper var så vanskelig å ha med å gjøre at hun hang mer og mer med Ivan. Ivan hadde en spikerpistol, og skjøt spikere på veggen med fiskesen festet i. Ivan tok tak i sena, Hege hang på ryggen hans, og så gikk de – bokstavelig talt – på veggen. Jeg ble også lei at alt pjattet fra Casper, så jeg flytta. Min venn Rolf Marius kom og hentet meg i bil, og vi kjørte avgårde i retning fagre Romsdal. Over en fjellovergang fant vi ut at vi hadde kjørt de fire siste timene i feil fil, og da er jo regelen som kjent at du må gå resten av veien. Derfor fant vi en sti og trasket over fjellet, mens jeg fortalte Rolf Marius om hvor kul Back to the Future-trilogien var. Etterhvert kom vi frem til en avsidesliggende landsby. Den lignet litt på en western-by, bare at i stedet for grusvei var det gress. Den lignet litt på den sære byen Spectre i filmen Big Fish, forresten. Mens vi så oss om kom det en fyr med krigsmaling hoppende ut av et vindu, før han begynte å skrike og hoppe og danse om hverandre. Jeg skreik og hoppa og dansa tilbake, og etterhvert utviklet det seg til en skrike, hoppe og danse-off (eller battle, om du vil). Siden jeg gikk seirende ut av kampen bestemte landsbyboerne seg for at jeg kunne bli – på dette tidspunktet var Rolf Marius forsvunnet. Landsbyen brøt ut i spontan dans, og det hele var veldig flott. Den fineste jenta jeg noensinne hadde sett dansa med meg, og vi dansa faktisk såpass bra at det kom bort ei gammel dame og solgte oss en unge. Jeg og ungen ble presentert for jentas familie, jenta sin lillesøster ønsket meg velkommen i familien, og alt var bare fryd og gammen. Etter at ungen hadde et forbigående sykdomsanfall der den spydde hele grillpølser, måtte vi se oss om etter hus. Mitt eneste krav var at huset skulle ha ei helt perfekt hengekøye. Selvfølgelig våkna jeg AKKURAT da vi så et hus med ei hengekøye som var bra nok.

Er det rart jeg sover så lenge jeg har mulighet til når jeg får sjansen? Jeg trives jo faen meg bedre i drømmene mine enn jeg gjør når jeg er våken!

(PS: Bildene av ferjene i drøm #3 er hentet HERFRA, mens Spectre-bildet ble hentet fra timburtoncollective.com).

Spelletaus-prisen 2011

Jeg vet at jeg har skrevet en del om The Brothel og hvordan den var årets desidert beste norske plate i fjor og at tittellåta er et helt univers i seg selv og alt det der og slikt & hint. Derfor er det kanskje folk som mener det er unødvendig å presisere dette, men jeg gjør det likevel: Jeg er enig med Susanne Sundfør i hele «Årets kvinnelige artist»-saken. Hvorfor? Se, DET kan være verdt å presisere.

Folkens legger ut i lange baner om at dette er surmaga oppgulp fra Sundfør, og at hun har dratt feministbuksa litt vel langt over navlen (billedlig talt). Men hvorfor skal dette kobles opp mot feminisme?

Hva er det Sundfør egentlig har gjort? Jo, hun har blitt nominert til en pris i kategorien «Årets kvinnelige artist». Og hun har trukket seg fra utdelingen fordi hun sier seg uenig i premissene for utdelingen, altså at det deles ut separate priser for kvinner og menn i artist-kategorien. Helt og holdent hennes eget valg. Og når hun faktisk var frempå med disse meningene tilbake i 2007 når hun mottok samme pris hun ble nominert til i år, kan man om ikke annet si at hun er standhaftig og konsekvent. Og det kan vi jo like.

Men selve problemstillingen er jo om det faktisk er nødvendig med kjønnsdelte kategorier? Folkens kan godt komme med «fysikk-argumentet», og vise til at det for eksempel er to landslag i fotball – et for damer og et for herrer. Men hva i svarteste har dette med musikk (eller kunst generelt, for den saks skyld) å gjøre? En musikers kjønn har da vel forsvinnende lite å bety for det ferdige produktet (plata)?

Om Spellemannskomitéen bestemmer seg for å slå sammen de to prisene og kalle den nye prisen «Årets artist» i stedet, vil prisen også bli mer høythengende. Jo flere priser som deles ut, jo lavere status får den. Pris-inflasjon i praksis, altså. Kult å vinne «Årets artist», men «Årets mannlige rødhårede debutant-artist, Midt-Norge» har liksom ikke like mye peishylle-potensial. Eller «Årets album spilt inn av kvinnelig artist i perioden april-juni med maks 3 innleide musikere utover de som regnes som faste bandmedlemmer (hvor retningslinjene for bandmedlemmer tilsier at vedkommende medvirket  på minst 75% av konsertene forrige kalenderår, evt. minst 80% av konsertene tre siste kalenderår) pluss produsentteamet som maks kan telle tre personer og hvor eksekutiv produsent må være trønder».

En negativ ting for jentene kan kanskje være at det er flere menn enn kvinner blant de mest profilerte artistene i landet. Men det er sikkert noe de som protesterer har tatt høyde for, vil jeg tro.

Det eneste som kan tale for å beholde kjønnsinndelingen er de potensielle ramaskrikene fra kvinnesakskvinner hvis det skulle skje at menn vinner flere år på rad.

Da blir jeg JÆVLIG grinete.

Fremtidsvisjon 2.0

For omtrent et år siden utredet jeg muligheten for at kosmetikknæringen kunne lære av sportsfiskerne, og at ønsket mitt for 2010 således var hårvoks basert på catch and release-prinsippet fra sportsfiskingen. Omtrent et år etterpå kan en jo bare proklamere med fynd og prakt at så ikke har skjedd. Putetrekkene er like skitne, håret ser like røtent ut dagen etter (før dusjen, altså), og egentlig er ikke noe som helst blitt noe som helst bedre i det hele tatt.

Strengt tatt, som en liten digresjon, kan jeg egentlig si at tidligere nevnte noe som helst faktisk er blitt litt verre, rett og slett fordi det på skrivende tidspunkt er mye mer hår som skal behandles enn for det omtrente året siden som ble skissert i første avsnitt. Nuvel. Videre.

We’re sorry, Trond, we’re afraid we can’t do that

Fremtidsvisjoner er i det hele tatt vanskelige greier. Bare spør Stanley Kubrick og Arthur C. Clarke, som i 1968 gjorde et genialt forsøk på å skildre verden i 2001. Man syns i alle fall at det var genialt på den tiden. Genialt kan det jo forsåvidt være den dag i dag, men 2001: A Space Odyssey er nok rimelig langt fra sannheten slik sannheten fremstod for 9 år siden. I mitt forsøk på å skildre en litt nærmere fremtid (altså epistelen om hårvoks) prøvde jeg å tone ned forventningene en smule, men ville likevel se markante fremskritt til det bedre. Når forventningene ikke blir innfridd, hva skal man gjøre? Senke dem? Gi blanke? Eller fortsette ufortrødent med neste forventning? Folkens ville nok svart forskjellige ting på et slikt spørsmål. Jeg velger å senke forventningene litt.

Hjemme hos mor i Tomrefjord fant jeg en pakke pålegg i kjøleskapet her om dagen. Det var skivet ost fra Kavli, og jeg ble henrykt av glede. Ikke fordi skivet ost er himmelsprettende genialt i seg selv, men fordi osten inneholdt (hold dere fast) sprøstekt bacon!

Liten digresjon igjen: Bacon er godt. Bacon er dritbra. Bacon er sågar én av de fire grunnpillarene i ethvert anstendig kosthold. De tre resterende er majones, Tine vaniljesaus og TORO Bretagne kyllingsaus. Det foregår diskusjoner og utredninger på sentralt nivå vedrørende hvorvidt Stabburets hamburgerdressing og smeltet ost skal innlemmes i pillarsystemet, men ingen beslutning er fattet ennå. Sånn, tilbake til sakens kjerne.

Bra pluss bra equals…?

Det er opplest og vedtatt at bacon formerlig SKRIKER brahet. Ost er strengt tatt bare en varmebehandling unna å være smeltet ost, og for alt vi vet kan temperatur være en veldig relativ sak. Quod erat demonstrandum; ost er også bra. En synes da å ha landet på en tese om at ost og bacon sammen ikke kan bli dårlig. Ikke sant?

Neida; Kavli har faktisk greid det mesterstykket det er å ta ost/bacon-komboen, og oppnå et resultat som smaker rævkjørt sagmugg. Osten er tørr, smakløs og generelt dårlig, og det «sprøstekte» baconet har en konsistens som minner mest om et Norgesplaster. Fy, Kavli. Dette er IKKE brahet. Dere kunne i det minste PRØVD å bruke sprøtt bacon. Eller skikkelig ost. Jarlsberg, for eksempel. Men Jarlsberg er jo registrert merkevare, produsert og beskyttet av Tine. Kan vi da bare ta rennefart og drite i Jarlsberg med bacon? Nei. Vi driter heller i Kavli.

Tine, hør mitt ønske for 2010: Skivet Jarlsberg med sprøstekt bacon.

…og til dere i Norgesgruppen, Reitan-gruppen og andre handelslag der ute: Ideelt selges bacon-Jarlsberg pakkevis, men det bør også oppfordres til å lage en trepakning. Og alle som kjøper trepakningen bør få med ei pakke majones på kjøpet.